Barn i Hong Kong med tre kulturer.
Dette fotoet tok jeg i kapellet i hotellet vårt i Hong Kong april 2013. Det er vel ikke mange hoteller i Norge som har et kapell. Vi møtte misjonær Tom i dette hotellet.
Det snakkes mye om «Third Culture Kids», barn med en tredje kultur, ikke hjemlandets, ikke stedets, men en tredje som omfatter flere land, flere kulturer. For mange er det synonymt med at man mister røtter og tilhørighet, at man ikke finner ro noe sted. Men er det så enkelt? Går det an å ha tilhørighet flere steder og høste rikdommen av det? Jeg (Marit Rundberg) intervjuet de tre barna til NMS-misjonærene Tom Kamau og Marieke Rode-Christoffersen i Kina om hvordan det har vært å vokse opp det meste av sitt liv i Kina.
Jeg velger å sitere noen avsnitt fra NMS Kinabloggen til Marit Rundberg på Internett. nms.no. Den er oppdatert 31.08.2018.
Hva tenker barna til Tom Kamau og Marieke Rode-Christoffersen er godt og vanskelig med å bo i Hong Kong?
Jakob:
Spent på hva jeg vil spørre om, kommer Jakob, 14 år, først ned trappene. Han liker ikke å snakke norsk, så vi tyr fort til engelsk. Jeg spør han hva han synes er det beste ved å bo i Hong Kong. «Å, det er uten tvil togene de beste og mest punktlige tog i verden. De er helt presise, går hvert andre minutt. Transportsystemet her er helt fantastisk. På den andre siden er klimaet det verste, det er lite å glede seg over mesteparten av året altfor varmt og altfor fuktig! Men han liker seg på skolen, har mange venner der, de fleste av dem kinesere er fra denne byen.
Jakob er tydelig på at han går på en kristen skole og at han er en kristen selv. Derfor deltar han på grupper som tar opp etiske tema med en kristen synsvinkel. Det er frivillig å melde seg på disse, men Jakob mener de hjelper han i troen. Gruppene ledes av en lærer, og det diskuteres livlig i dem. Foreldrenes arbeid vet han involverer å følge opp mange prosjekt inne i Kina.
Sophia
Sophia mener man får et videre syn på verden ved å vokse opp i en internasjonal by som Hong Kong. Hun liker å lære om ulike kulturer, men også hun nevner det tunge klimaet. Det er for varmt, man svetter seg ihjel, sier hun.
I Hong Kong kan man spise mat fra hele verden, men hun elsker den lokale, kantonesiske snacksen som man kjøper fra små boder langs gatene. For ikke å snakke om vietnamesisk mat. Den er nydelig! Jeg må bare si meg enig. Vi koser oss litt over tanken på ferske sommeruller eller herlige, saftige vårruller med sursøt, sterk chillidip.
Sophia sier at ikke alt har vært like lett bestandig. Hun har gått på åtte ulike skoler i sitt liv. I Kina stirret de lokale på henne. Det var få vestlige der de bodde. Da følte hun seg annerledes. Det er nå bare fire vestlige studenter på hennes trinn på skolen. Resten er pakistanere, indere og mange lokale fra Hong Kong. De holder seg stort sett til sin gruppe, for det er en god del rasisme og mistenksomhet mellom kulturer i Hong Kong, sier hun. Mange unge fra Hong Kong tror at hvite mennesker mener de er bedre enn andre. Det er jo feil oppfatning, sier hun. Samtidig liker hun veldig godt å være sammen med ungdommer fra ulike land, man får et videre syn på verden på den måten. Når det gjelder foreldrenes arbeid, har hun ikke vært med på så mye av det. Skolen, masse lekser og fritidsaktiviteter tar all tid.
Natasha Julia:
Største jenta i flokken er Natasha på 18 år, snart 19. Hun har fra hun var liten hatt en forkjærlighet for dyr. I Kina så hun mange dyr som hadde det vondt. Men hun har også sett og lært av kinesernes glede over å ta seg av dyr. Nå jobber hun på en klinikk for små husdyr og hjelper veterinærene i deres oppgaver.
Natasha har gått på skole i Norge, men følte seg ofte annerledes og utenfor der. Hun har ennå kontakt med en norsk venninne. Det er alltid kjekt å treffe henne. Hun har også kontakt med en venninne fra barndommen i det vestlige Kina. Foreldrene hennes er finske og nederlandske, men hun er adoptert fra Kina. Hun er liksom litt i samme båt som Natasha, litt herfra og derfra. Hvor Natasha vil slå seg ned når hun er ferdig med utdannelsen, har hun ennå ikke tatt stilling til. Kanskje blir det Sør-Amerika, der mamma vokste opp. Et spansktalende land er å foretrekke, sier Natasha.
Marit Rundberg runder av intervjuet slik:
Jeg ser at disse tre har erfaringer som langt overskrider det mange bofaste ungdommer i Norge har. Det er en styrke. Hjemmet vil alltid være der man finner mening, der hjertet faller til ro. Å være åpen for at det er mange steder man kan gjøre en innsats i denne verden, synes å være i tråd med tankene til Jakob, Sophia og Natasha. De har fått en god ballast med seg fra barndomshjemmet.
Lyngdal 17. oktober 2018..
Trygve Omland
