Vi fikk overflod med mat over alt på store tallerkener.
Hva kan vi gjøre for at alle i verden kan takke Gud for skitne tallerkener?
Den fjerde bønnen i fadervår er slik: Gi oss i dag vårt daglige brød!
Martin Luthers forklaring til den fjerde bønnen er slik: Gud gir oss nok daglig brød, til og med til alle onde mennesker, også uten at vi ber om det, – men vi ber i denne bønnen at han må la oss forstå at det er en gave fra Gud, og ta imot vårt daglige brød med takk. Med daglig brød mener vi alt som vi behøver for å leve, slik som mat, drikke, klær, sko, hus, hjem, åker, husdyr, penger, gods, en god ektemake, gode barn, gode tjenere, gode og trofaste herrer, et godt styre, godt vær, fred, helse, god moral, godt navn og rykte, gode venner, trofaste naboer og mer slikt.
Jesusvekkelsen hadde et sterkt behov for åndelige ledere. Kanskje var Skolelagets viktigste oppgave å utdanne unge ledere med sterk bevissthet om at Bibelens Jesus skal stå i sentrum og styre arbeidet i de kristelige skolelagene.
Lagssymbolet på jubileumskaka da Norges kristelige Student- og skoleungdomslag feiret 90 år i fjor, kan stå som eksempel på Lagets fokus på Jesu død for vår synder. Evangeliet i sentrum skreiv Georg Johnsen om i jubileumsboka ved 40 års jubileet. Ledestjernen er nå som før og i framtida: Evangeliet er en Guds kraft til frelse. Rom 1,16.
Nyttårslederkurs (NÅLK) på Eikely leirsted i Froland 1976-1977 ga oss mange positive tilbakemeldinger. Vi hadde tro på at det er viktig å forkynne og lære i samsvar med Bibelen og vår evangelisk lutherske lære.
Her er noen uttalelser fra deltakere på NÅLK om virkninger av dette lederkurset: 1. Dette er det fineste fellesskap jeg har opplevd i mitt liv. 2. Da jeg kom hjem, turde jeg vitne om Jesus for andre. Det har jeg aldri gjort tidligere. 3. Hovedinntrykket var at alle var brennende kristne. 4. Det var en opplevelse å føle at vi var ett i Herren. 5. Det er mer spennende å lese i Bibelen nå. Jeg er blitt mer frimodig, og jeg håper at jeg er det enda. 6. Jeg merket etter NÅLK at jeg forsto Bibelens ord bedre og at jeg hadde lettere for å lese Guds ord daglig. 7. Det aller viktigste var kanskje at jeg ble personlig styrket i troen på Jesus. 8. De første ukene etter NÅLK var fylt av en indre glede og fred. 9. Gleden jeg fikk på NÅLK har jeg enda, og jeg har virkelig erfart Hebr 13,8. 10. Etter NÅLK gikk jeg rundt og kvitret og var svært ovenpå, og jeg har ikke opplevd den krasjlandingen som ble lovet meg. 11. Jeg har enda ikke opplevd nedstigningen som jeg ble lovet.
Sangen og musikken var som en dynamo og som dynamitt i Jesusvekkelsens tidsepoke. Skolelaget ble også smittet av den nye bølgen med lovsang. Samtidig ville ledere i Laget legge vekt på at sangtekstene forkynte Guds ord rett.
Sangglede fra Jesusfolket i Gøteborg nådde også leirdeltakere i Årdal 2.-7.08.1972. Der debuterte jeg som skoleungdomsprest. Foran fra venstre på bildet: Sally Huseth fra Kongensgate, Ingrid Heskestad fra Oddemarka, Lisbeth Larsen fra Grim. Bak fra venstre: Kjell Sverre Langenes fra Søgen og Kjell Steinbru fra Møvig.
I min dagboka skriver jeg om lagsleiren på Årdal leirsted i Ryfylke 2.-7.08.1972. Nesten 50 av deltakerne kom fra seks skolelag i Kristiansand og Søgne. En av lederne hadde besøkt Jesusfolket i Gøteborg. Han hadde med seg en sang som ofte ble sunget. Det er ikke lenger jeg som lever, for Jesus lever i meg. Det som gleder meg mest er at to gutter ble omvendt til Gud, forteller en deltaker fra Søgne. Ei jente på 13 år fortalte begeistret etter høymessen i Årdal kirke at hun hadde gått til nattverd for første gang.
I 1973 startet Student- og Skolelaget sammen med Indremisjonsselskapet sang- og musikkfestivaler som et nytt arbeidsmiddel. Jeg ledet en slik festival i Giskehallen i Sandnes som samlet ca 1000 deltakere; blant annet var det 35 ungdommer fra Farsund. Tre lokale kor og orkestere sang og spilte, og kjente navn fra Jesusvekkelsen var med som sangere – Grethe Salomonsen, nå Hynnekleiv, og Hallgeir Greger. Det var nesten så taket løftet seg i den store Giskehallen da 1000 unge stemte i med Salige visshet, Jesus er min, skreiv jeg i Farsunds Avis. I årene som fulgte ble inntil seks festivaler arrangert i løpet av et år, og de ble spredt rundt over i Norge. Felles for det meste innen sang og musikk i 1970-årene var lovsang og lovsangstoner. Enkle bibelvers ble sunget om igjen og om igjen. De var lette å lære og lette å huske siden de var korte og ble sunget mange ganger. Laget var opptatt av å fokusere på tekstene. De skulle ha bibelsk innhold.
Skoleungdomsmøte (SUM) i Kinna i Sverige Jeg deltok på nordisk SUM sommeren 1975. Nordisk gemenskap sto sterkt i 1970-årene, spesielt mellom Laget i Norge og Sverige. Det sterkeste og mest spesielle inntrykk fra SUM var nok fra nattverdfeiringen. Vi brukte felles kalk, noe som var uvant for oss i Norge. Enkle lovsanger var kommet inn i sangkulturen, og det skapte glede rundt nattverdringen.Jeg tror vi var ca 500 på SUM.
Boka Jesusvekkelsen, som jeg fikk til jul, har utfordret meg til å tenke tilbake på 1970-årene da jeg var skoleungdomsprest i fem år og fire måneder, først i Rogaland, og så i Agderfylkene. Da var det vitnemøter. Vi delte egne erfaringer i forsamlingen. Mange ønsket å dele med andre ord fra Bibelen og troen på Jesus. Jeg skal gi noen eksempler fra min dagbok. Jeg mener at det var et særtrekk ved Jesusvekkelsen, slik jeg opplevde den i Student- og Skolelaget. Jeg ser på Jesusvekkelsen som en tidsepoke med stor åpenhet og engasjement for å be til Jesus, fortelle andre om Jesus, lese i Bibelen om Jesus, og lære å leve etter Jesu vilje.
Mange lagsungdommer var tent av Jesus til å lyse for andre på skolen, og ansatte i Norges kristelige Student- og Skoleungdomslag (NKSS) var også opptatt av å forkynne Bibelens Jesus, verdens lys.
Eksempel 1. Utdrag fra vitne- og bønnemøte på (NKSS) sin leir på Drottningborg 31.7-5.08.1974.
Vidar Haanes gikk opp på talerstolen og leste fra Fil 2,5-11. Han strekte under vers 10. Videre leste han fra Joh åp 5,13. (Vidar Haanes har i vår tid vært rektor ved Menighetsfakultetet i mange år). Ei jente fra Hinna ungdomsskole sa: Her på leiren har jeg virkelig fått opplevde Guds kjærlighet. Jesus døde for mine synder, 1. Joh 1,9. Ei annen jente sa at vi er et null innfor Gud. Men Gud kan sette et ett-tall foran, og da blir det 10, 100, 1000?Gud kan bruke det vonde vi opplever, sa hun. Vi blir da mer taggete lik et sagblad. Et sagblad må være taggete for at det kan brukes. Korset er et +, sa hun. Minst 10 ba om forbønn. Misjonær Gabriel Nakkestad hjalp til med forbønn.
Eksemple 2. Lagssekretærer vitnerpå sekretærmøtet på Birkeland 1977. En kvinnelig sekretær vitnet: Jeg hadde nød for tre bjørketrær som visnet, men jeg hadde ikke den samme nøden for åndelige døde studenter på Blindern i Oslo. Jeg er redd for å gå ut på dypt vann. Men på sekretærmøtet på Birkeland var jeg for første gang på dypt vann i svømmebassenget. I Kristus har jeg trygghet til Guds ære. En mannlig skoleungdomsprest vitnet: Jeg søkte forbønn ved håndspåleggelse. Det kostet å be om forbønn. Jeg kuttet da ankerkjettingen. Salme 17,6ff. En kvinnelig sekretær vitnet: Jeg begynner ofte dagen med å synge nr 154 i Kristen Sang: Ja, en gang mine øyne skal Se Kongen i hans prakt.
Til jul fikk jeg to stykker av boka Jesusvekkelsen en fortelling fra 70-tallet. Den er skrevet av Peter Svalheim, og den kom ut på Vårt Land Forlag 2015. Jeg er i gang med å lese om de spennende årene blant ungdom på 1960-70-tallet.
Som skoleungdomsprest fra 1.08.1972 levde jeg i Jesusvekkelsen. Jeg skal gi noen eksempler fra min dagbok som utdyper og utvider fortellingene i boka. En side ved Jesusvekkelsen, slik jeg opplevde den, var de unges iver etter å be og søke forbønn.
Hele misjonsfolket hadde fortjent å oppleve vitnetrangen og bønneiveren rundt leirbålet eller på avslutningsmøtet, sa jeg til Stavanger Aftenblad. Jeg tror det er en ungdomsvekkelse i luften, sa jeg til Dalane Tidende. Slik oppsummerte min første lagsleir i august 1972 på Årdal leirsted.
Vi begynner å merke en BBBB- vekkelse i Rogaland, skrev jeg i Stavanger Aftenblad 22.09.1972 etter et lederkurs for Rogaland. På Vaulali leirsted var 59 representanter fra 23 skolelag samlet. Vi delte sorger og gleder med hverandre. Vi priste Gud ved å be stående, og vi bøyde kne i forbønn og takk, skrev jeg. Høydepunktet opplevde jeg i Strand kirke ved gudstjenesten på søndag. Da gikk noen ungdomsskoleelever til Herrens nattverd for første gang.
Hetland kristelige skolelag i Sandnes var takknemlig fordi de hadde fått rom til BBB-team i mars 1973..
Ei jente i Svithun kristelige ungdomsskolelag i Stavanger 1973 fikk se sin oppgave i klassen under en week-end. Hun ville starte BBB-team og ta seg spesielt av en vakt venninne. De var 11 kristne i klassen.
Mange BBB-team på Jørpeland November 1973. En jente fra Jørpeland fortalte at 11 av 19 i hennes klasse på gymnaset var kristne, og de var med i BBB-team (Bibel, Bønn og Broderfellesskap). En elev i ungdomsskolen på Jørpeland fortalte at det var ca sju BBB-team på skolen deres. Noen elever gikk ut i skolegården og vitnet. De snakket med elever som kalte seg fritenkere.
BBBB betyr Bibelen, brorsamfundet (= det kristne fellesskapet), brødsbrytelsen (=nattverden) og bønnene. Se Ap gj 2,42.
Lagssymbolet laget av ungdom på nyttårslederkurs på Horve leirsted i Rogaland.
Bønn i Skolelaget for 26 ungdommer
De kristelige skolelagene sto sterkt i Rogaland i 1970-årene. Fra 1.08.1972 til 31.12.1975 var jeg skoleungdomsprest i dette fylket. Et høydepunkt var nyttårslederkurset på Horve leirsted uten for Sandnes 28.12.1972-2.01.1973. Vi sang Kom, Hellig Ånd med skapermakt. Åndens makt til å skape behov for forbønn og samtale fikk vi merke på en mektig måte. De unge på kurset kom med mange bønneemner: Be for mine foreldre, be for lidende trossøsken, be for sørgende etter en flyulykke lille julekveld, be for talerne. Vi inviterte til forbønn ved håndspåleggelse den 1. januar. Misjonsprest Svein Nielsen, Svein Inge Thorstvedt, leder ved lagskontoret, og jeg skulle be for en den enkelte. Jeg nevnte muligheten for forbønn en gang i begynnelsen av kurset. Hele 26 deltakere meldte seg på til forbønnshandlingen. Så vidt jeg husker skulle vi samtale med den enkelte før vi ba. Bønnemøtet begynte med at jeg leste fra Bibelen 1. Tim 4,13-16 og 1. Tim 5,22. Der står det skrevet bl a: Vanskjøtt ikke den nådegave som er i dig, som blev dig gitt ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste. 1 Tim 4,14 (1930 oversettelsen). Vær ikke snar til å legge hendene på nogen; gjør dig ikke delaktig i fremmede synder; hold dig selv ren! 1 Tim 5,22. De unge bøyde kne ved en stol, og Svein, Svein Inge og jeg ba for hver enkelt deltaker etter at den enkelte hadde fått høre et ord fra Bibelen. Vi ba ut fra bibelordet som den enkelte fikk, og vi ba om og takket for åndsutrustning til tjeneste i skolelaget. Jeg følte at jeg sto på hellig grunn. Det minnet om Moses da han sto ved den brennende tornebusken. Gud Herren sa da: Kom ikke nærmere, dra dine sko av dine føtter! For det sted du står på, er hellig jord. 2 Mos 3,5. Stillhet og hellighet preget bønnerommet. Bønne- og vitnemøtet etter forbønnen varte i en og en halv time. Vitnesbyrdene kom uten opphold. Takk for at vi fikk opplevde denne forbønnen, sa en. Vi fikk høre personlige tanker, visesang, dikt, fri bønn, syndsbekjennelse, gråt og forslag til sang vi skulle synge. Ti rakte opp hånden fordi de ønsket forbønn. Første da jeg ba fadervår, sluttet møtet. Jeg gikk så til sjelesørgerisk samtale. Trenger vi også i 2015 å be: Kom, Hellig Ånd med skapermakt?
Nå vandrer fra hver en verdens krok er en julesang som vi hører mindre til nå. Jeg synes vandremotivet i sangen er aktualisert gjennom fokuset i dag på pilgrimsvandring. Det har blitt populært for noen å vandre mellom Nasaret og Betlehem, mellom Oslo og Nidarosdommen og så videre. I Lyngdal har Misjonskirka hatt stor suksess med Veien til Betlehem og Misjonsselskapet har god oppslutning om Vandringsamannen.
Scene fra målet for Veien til Betlehem i 2013.
Pilgrimene eller vandringsmenneskene har nådd fram til Jesusbarnet i krybba.
Hvor og hvordan ble Nå vandrer fra hver en verdens krok til?
Slik skildrer Oddgeir Bruaset situasjonen i boka Det var midt i julenatt. Inne på kontoret i et mursteinshus i Mus?egata i Stavanger sitter en prest bøyd over skrivebordet. Jonas Anton Dahl er navnet. Han retter ryggen og ser ut gjennom vinduet. Han ser Breiavatnet, byens smilende øye. Blikket beveger seg ned mot barndommens gate. Han faller i tanker. Han ser seg selv som smågutt komme trippende oppover Brosteinsgata, med foreldre og besteforeldre høytidsfullt etter. Det er søndag formiddag, og de er på kirkeveg. Fra hvert et smug kommer de vandrende, gamle og unge, andektige, med salmebok i hånd ? lik et pilgrimstog. Han griper pennen og begynner å skrive. Nu vandrer fra hver en Verdens Krog.
Noen år senere satte sønnen Alf Fasmer Dahl en vakker tone til julediktet. Han var da sjømannsprest i Antwerpen ca 1905.
Jonas Dahl som har skrevet julesalmen om å vandre fra hver en verdens krok, hadde selv opplevd dramatiske dager som barn. Han var sønn av en handelsmann i Stavanger. Farens forretning gikk over ende. Sønnen Jonas måtte bære foreldrenes arvesølv til gullsmeden. Men det hjalp ikke mer enn til å holde sulten unna noen dager og uker. Han trengte noe å leve på. Fattiggutten Jonas gikk i skoleklasse med forfatteren Alexander Kielland som hørte til en rik kjøpmannsslekt. Enten vi er rike eller fattige trenger vi noe annet enn penger til freidig å dø. Jonas var dristig nok til å ta opp igjen kontakten med sin gamle barnsdomsvenn, kirkefienden og ateisten Alexander Kielland. I minnetalen ved dikteren Kiellands begravelsen fortalte Jonas Dahl at Kiellands siste ønske hadde vært å bli bedt for. Sjukepleieren knelte ved senga, foldet hendene, og Aleksander Kielland sovnet stille in, skriver Oddgeir Bruaset.
Siste vers i julesalmen kan vi synger ved reisens slutt. Og finner du ham i krybbens hø som hyrder så, som hyrder så da eier du nok til freidig å dø og leve på, og leve på.
Men enda griper jeg til disse verselinjene: For alle har samme hjertetrang til julens fred, til julens fred For snart ti år siden ble livet mitt brått endret. Etter en smertefull natt, kom jeg til lege og ble sendt med ambulanse til Kristiansand og siden Arendal sykehus. Jeg hadde fått hjerteinfarkt. I løpet av fire uker ble tre årer blokket. Hjertet var svekket, men blodet rant bedre. I kjølvannet av denne opplevelsen kom ordet om Guds fred til meg. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. Fil 4,7. Guds fred i Jesus Messias er som skjold foran hjerte og hjelm over tankene. I takknemlighet kan jeg fremdeles synge:
Hvor deilig når tårnhøye bølger går at alltid jeg trygt tør forlate meg på den Gud i hvis omsorg fra barn jeg har stått. Jeg vet ikke noe som gjør meg så godt.
Trygve Omland 23. desember 2015
NÅ VANDRER FRA HVER EN VERDENS KROK Tekst: Jonas Dahl Melodi: Alf Fasmer Dahl
Nå vandrer fra hver en verdens krok i ånden frem, i ånden frem et uoverskuelig pilgrimstog mot Betlehem, mot Betlehem
Se barna går foran glad i flokk så kvinner og menn, så kvinner og menn Selv skjelvende gamle tar sin stokk til krybben hen, til krybben hen
For alle har samme hjertetrang til julens fred, til julens fred Guds kirke i Norge ved våg og vang følg med, følg med, følg med, følg med
Og finner du ham i krybbens hø som hyrder så, som hyrder så da eier du nok til freidig å og leve på, og leve på.
Treet ble sagd ned i skogen på grn 156 brn 1 med utsikt mot Skrumoen 20. desmeber 2015. Anne Torhild fikk treet med hjem til Søm. Nå tror jeg det blir nesten umulig å finne fine juletrær i skogen vår før om 6-8 år når edelgranene har vokst seg store nok.
Pappa pynter juletreet i stua vår på Rom i Lyngdal.
Når jeg tenker tilbake på juletreet på Rom i min oppvekst, ser jeg først for meg pappa. Han rusler inn i skogen i god tid før jul der Romsåsen byggefelt er nå. Øynene flakker rundt fra tre til tre. Noen trær er for høye, noen for lave, noen for smale, noen for grisne. Å finne det rette juletreet krevde tid og tålmodighet. Når valget falt på et flott tre, hengte han noen ganger ei sløyfe eller noe annet som markerte det utvalget treet. Nærmere jul, kanskje i tung snø, skulle treet hentes.
Selv om det utvalgte treet var nesten perfekt, kunne det mangle ei grein langt ned på stammen. Da boret pappa et lite hull i treet og stakk ei frisk grein inn i dette hullet. Det var jo da en fare for at den innpodede greina kunne visne før resten av treet. Treet skulle helst vare til over min geburdsdag. Det var derfor lurt å sette treet i stua lengst mulig vekk fra vedovnen.
Når mamma hadde godtatt treet, kunne pappa pynte det. Treet ble gjerne båret av en korsformet fot, tror jeg. Det kan minne om Jesus død på korset som fundament i livet. Høyt i toppen var det en stjerne eller et spyd som minnet om stjernen i Betlehem som ledet de vise menn til Jesus, Guds Sønn, verdens frelser. Treet ble overfylt av store kuler oppe og små kuler spredt jevnt over treet.
De kulene som hadde høyest status kom fra Amerika. Jeg vokste opp i samme hus som mine besteforeldre på Rom fra jeg var 6 år. De fikk nye lys fra Amerika av min onkel, Robert Rom, mener jeg. Det var elektriske lys som hadde forskjellige farger og som boblet, ja, nesten kokte av glede. Det var stas med alt som kom fra Amerika.
Men vi var også stolte av å være norsk. Lange tråder med norske flagg ble hengt på treet fra toppen og nedover. Ytterst på treet ble det plassert lange strimler med glitter. Vi kunne da tenke på lysglansen fra Gud der opp. Treet kunne også pyntes med mye annet som fugler, kurver og så videre.
Pappa mente nok at Jesu fødsel berørte ikke bare oss mennesker, tenker jeg. Grisen, kalven, hesten og kuene burde også merke at jula er for alle. Derfor kunne det hende at pappa satte opp et lite juletre ved grisebingen. Slik ser jeg det for meg. Fuglene ute fortjente også å få en smak av juleneket.
Pappa døde 5. oktober 1970 bare 57 år gammel. Jeg fikk feire jul i 26 år sammen med pappa. Mamma var nøye med å føre videre tradisjonen med juletreet som hun alltid likte å stelle med. Sorgen og savnet blir forsterket i julehøytida. Da er det en trøst i å fylle noe av tomrommet med gode minner om noe vi har vært sammen om.
Goethe må ha sett et juletre i 1756 i Leipzig i Tyskland siden han skriver slik:
Lysende trær, strålende trær,
fra topp til tå i søtsaker
står de og svaier i lyset.
De beveger unge som gamle hjerter,
for slik en fest er vi skjenket,
Jeg kom på et lite minne om pappa, mens jeg leste om hvordan Glade jul ble til. Pappa hadde ei tid innflytesle på orgelmusikken i Lyngdal kirke, har jeg hørt. Han trødde orgel, eller hva det nå kalles. Det var vel et alternativ til å bruke strøm. Jeg har lite greie på dette. Pappa var ikke kjent for å være musikalsk, men han kunne trø på noen planker som ga lyd i orgelet. Ingen kunne se han når han trødde orgel. De usynlige kan være like nødvendige som de synlige. Vi er avhengige av hverandre. Ei lita mus kan velte et stort musikkverk, og en liten mann kan åpne for lyder som en organist kan bruke til å skape Glade jul.
Julesanger knytter sammen gammel og ny tid. Det nye kirkesenteret er satt sammen av mange små, usynlig deler og gleder. Lyngdal kirke og Lyngdal kirkesenter skal i framtida åpne for at mange skal synge Glade jul. Fotoet tok jeg i rundt starten på adventstida. Om noen år er det et historisk bilde.
I St. Nicolas kirke i Oberndorf i Østerrike var orgelet ødelagt før den hellige høytiden i 1818. Belgen var lekk, og orgelet streiket. Læret på orgelbelgen var gjennomhullet. Ei lita mus hadde torpedert mulighetene for å spille på orgelet. Det verste av alt var at det ikke var et menneske i mils omkrets som kunne reparere orgelet etter hærverket. Hjelpepresten Joseph Mohr hører om den sørgelige situasjonen fra hans gode venn, organist Franz Gruber, som var svært oppskaket. Hjelpepresten var en optimistisk, munter kar. Plutselig får han en glitrende god ide. Han vil overraske menigheten med en helt ny julesang. Uten å røpe noe skyndte den 26 år gamle hjelpepresten seg hjem til skrivepulten. Da han la pennen fra seg, hadde han laget et dikt der alle seks versene begynte med Stille Nacht, heilige Nacht. Sangen var sannsynligvis skrevet på bakgrunn av en latinsk tekst. Med diktet i lomma hastet hjelpeprest Mohr av sted 6-7 kilometer til den fortvilede organisten Gruber. Mohr trengte en melodi til diktet så det kunne synges. Organisten tok arket med den nye teksten, gikk inn i lønnkammeret og begynte å lese. Ordene grep straks tak i han. Mens folk sov en stille natt, satt en mann og en kvinne vakt over et lite nyfødt barn. Sov i himmelsk ro,sang den unge mora, jeg skal våke i denne hellige natt. Organisten satte seg ved spinettet. Så kom tonene glidende til han, rolige og fredfulle, lik en voggesang, vare og milde. Der ble melodien født som skulle leve lenge og nå lenger ut i verden enn noen annen julesang. Hjelpepresten hadde rasket sammen et kor med noen skolebarn, seks jenter og seks gutter, pluss to søstre som var kjent for sin vakre sang. St. Nicolas kirke ble fylt til trengsel på julekvelden. Noen sekunder ble det stille. Orgelet ga ikke fra seg en eneste tone. I stedet stemte kirkekoret i med sang fra galleriet. Da soknepresten hadde lest juleevangeliet, kom en prosesjon inn midtgangen i kirka. Organisten gikk først. Han bar en gitar, og deretter fulgte to damer, og bakerst kom en hel ungeflokk. De overrasket soknepresten med å stemme i og synge den nye julesangen med den nye tonen. Søstrene og Mohr sang melodistemmen, organist Gruber hadde sin egen understemme og lot sprø toner sive ut fra gitaren, og barnekoret falt inn mot slutten av hvert ved å gjenta siste linje. Soknepresten dirret av harm, noen eldre reagerte på bruken av gitar, men noen grep stemningen i ordene og tonene. De ante kanskje at de var vitne til noe stort. Kildene til sangen Glade jul kan nok sprike noe. Men slik det er fortalt her, blir hjelpepresten og organisten forbilder i det å se muligheter for å skape noe nytt når noe går i stykker. I dag er sangen kjent og elsket over hele verden. Grubers melodi er bevart, men teksten har blitt noe endret gjennom oversettelser og gjendiktninger til mange språk.
Kilder Oddgeir Bruaset, Det var midt i julenatt, Genesis forlag, 3. opplag, Oslo 2000. Wenche Øyen og Eyvind Skeie, Glade jul, J. W. Eides Forlag.
Mange fugler er flyktninger. De flykter i forhold til årstidene. De minner oss om en sang av Svein Ellingsen i boka VÅRT ØYE SER MOT BETLEHEM som kom ut i 1987 på Aschehoug forlag.
Nyheten om skred på Svalbard like før julehøytida 2015 minnet meg om skred på Svalbard i påska 1978. To unge mennesker døde i skredet. Den ene personen var fra Greipstad, ei jente på 15 år. Jeg var da prest i Greipstad, og jeg fikk derfor ansvaret for å gå med dødsbudskapet. Gravferda var i Greipstad kirke. Jeg fant igjen refleksjoner jeg gjorde meg etter skredet i1978.
Bildet av Greipstad kirke. Det er malt av T.Gerhard 1988. Jeg fikk det i gave fra Greipstad menighet da jeg sluttet som prest der. Her er min skildring av å gå med et dødsbudskap.
Vi sover. Plutselig ringer telefonen. Stillheten tar slutt. Vi kan ikke sove lenger. Hva er det nå?? Det er jo natt og mørkt ute. Jeg hører en stemme fra Svalbard. Jeg hører en nattstemme i telefonrøret. Stemmen i nattmørket nevner et navn. Jeg hører navnet på en ung jente. Hun er fra Greipstad. Hun er en av våre. Hun er på påskeferie på Svalbard. Hva hører jeg? Det kan ikke være sant. Stemmen sier: Hun er død. Hun døde sammen med en gutt på snøskuter. De er begge døde. De døde i en ulykke på snøskuter. Jeg må skrive navnet hennes. Jeg må være sikker på at navnet er rett. Stemmen fra Svalbard må bekrefte at jeg skriver navnet på den rette personen. Alt jeg hører må jeg høre rett. Vi er på reise inn i langfredagens lange lidelse. Jeg må reise meg opp fra nattens hvile og kjøre til foreldrene straks. De må først få vite det forferdelige: Deres datteren på Svalbard er død. Hun er død i en ulykke på snøskuter. Foreldrene må få høre det først. Når foreldrene vet at datteren er død, må jeg ringe til stemmen på Svalbard og si: Nå vet foreldrene at datteren deres er død. Det haster å få budskapet fram. Stemmen fra Svalbard kan ikke frigi navnet på den døde før de nærmeste vet hva som har skjedd. Jeg kler raskt på meg. Jeg går ut i vinternatta alene. Alene leter jeg etter huset der foreldrene bor? Jeg må finne det rette huset. Jeg er alene med budskapet om en unge jente som er 15 år. Hun er død. Eller er jeg ikke helt alene? Jeg synes å huske et ord fra Bibelen om en som døde. Hans navn var Jesus Kristus. Gud reiste han opp fra de døde. Som oppreist til livet sa han til noen som var redde: Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Løftet kommer til meg der jeg leter alene. Jeg er ikke alene. Aldri alene. Gjennom stillheten og snøen søker jeg etter et par som ikke vet det jeg vet. De må vekkes og få vite? En brøytebil og et par menn som brøyter bryter inn i den stille, snøhvite ensomheten. De kan vel hjelpe meg å finne den rette veien til det rette huset. Snart står jeg utenfor ei dør. Her må det være. Er jeg på rett sted? Bor foreldrene til den døde her? Jeg må finne det ut. Jeg banker på eller ringer på. Jeg venter. Venter spent. Spent. Kroppen er konsentrert om dette ene: Hun er død, og jeg må si det. Dette er uvirkelig. Kommer ikke snart en ut? Er ingen hjemme? Jeg må si navnet på den døde jenta og spørre om det er deres datter. Jeg må være sikker på at jeg er ved det rette huset. Hun er død, skal jeg si. Nå må vel en våkne snart. Hører de meg ikke? Jeg står her alene. Men Jesus er med meg. Jeg behøver ikke tenke på han. Han tenker på meg, på oss. Vi får nok å tenke på. Ingen kommer ut. Jeg må kjøre hjem igjen. Jeg tar tak i telefonrøret hjemme i prestegården. Jeg slår nummeret. En mannsstemme svarer. Jeg sier at jeg kommer hjem til han. Det er noe jeg må si. Jeg kommer fram til huset, stiger inn, setter meg sammen med en far som har ei datter på ferie på Svalbard. Han aner noe. Noe er galt. Her er noe som ikke stemmer. Presten kommer på besøk når andre sover. Hva har skjedd? Deres datter på Svalbard døde i en ulykke på snøskuter. To menn sitter sammen i et uvirkelig, vondt, voldsomt øyeblikk. Vi er to i en tilstand av sjokk, i en ubeskrivelig smerte, i det som ikke må være sant. Midt i mørket, i det meningsløse mørket, er et usynlig lys, et levende håp om liv. Den levende Jesus Kristus ser oss og ber for oss. I gravferden i Greipstad kirke står en onkel til den døde jenta ved kista og er stemme for Jesus Kristus. Se, jeg er med dere alle dager, sier Herren over liv og død. Det gjelder alle slags dager. Alle slags dager. Alle slags netter. Alle slags døgn. Aldri alene
