Bilde 1.Kinnungsland, kanskje 1947. Bestefar, Reinert Ludvig Berager Rom, i front. Kjenner du noen av de andre? Du finner bildet i Lyngdal i bilder Bind 1, 2003 side 128.
Bilde 2. Gullknuden 1984 Foto ved Oddleif Lian Lyngdal III Østre del av GARD OG FOLK, side 341.
Jakta etter gode historier
Hva forteller vi mest om etter mange år på elgjakt? Er det episoder som bryter med alvoret og seriøsiteten i jakta? Eller??
Vi samles i Herdalen når lyset bryter fram og diskusjonene bryter løs om årets drama rundt skogens konge. Elgjakta foregår i hovedsak som den har gjort i alle år, selv om det kan høres ut som vi skal være med på noe helt nytt. Jeg velger selv å gå ut fra Gullknuden som jeg har gjort år etter år. Stedet bærer navnet med rette. Gullknuden ligger 300 m fra Gulltjødna og har Gullsletta som nabo. Den gamle ride- eller postveien gikk gjennom tunet i Gullknuden og ned til en runestein i Herdalen. Under elgjakta glitrer det gull fra bladene på trærne i den bratte bakken som vi jagere må bryne oss på. Det er funnet en steinøks ca 180 m fra våningshuset. Øksa forsvant under brannen i Farsund i 1901, da den var til undersøkelse. Noe gullfunn har jeg ikke hørt om. Men dette skjermede stedet er gull verd som startgrope for elgjakta mi.
På vei fra Herdalen til Gullknuden stakk jeg en morgen innom et hus til venstre for E 39 der en lokalkjent mann bodde. Vi møttes på trappa med utsikt mot jordet i vest. Denne hedersmannen hette Jervald Kleivan. Han visste at den gullkantede elgjakta var i gang. Derfor ville han vel gi meg en oppmuntring på vei inn det ukjente. Hodet hans inneholdt et bilde av en elg han hadde sett for kort tid siden nede på sletta foran huset. Jeg ville også komme med en oppmuntring til Jervald denne gullmorgenen. Jervald hadde vært kirketjener i Lyngdal kirke. Av og til skreiv han små tekster i menighetsbladet kalt Kyrkjehelsing. Jeg hadde lagt merke til en tekst som han hadde skrevet om Den Hellige Ånd. Jeg sa da til Jervald:
– Det var fint det du skreiv om Den Hellige Ånd i Kyrkjehelsing.
– Ja, jeg så han gikk der nede, sa Jervald. Han hørte dårlig nå, og han tenkte mest på elg. Han er den eneste personen jeg kjenner som har sagt at han har sett Den Hellige Ånd.
En lørdag var resultatet av elgjakta lik null, og mange blant de 24 skogeierne var nok noe nedstemt og kanskje slitne og litt småsure. Vi hadde ikke et stort dyr til å henge i det store redskapshuset til Lars Gåsland på Høyland. Ingen hadde noe å skryte av. Vi kunne ikke se fram til delingskveld der hver grunneier fikk noen kilo kjøtt til å livberge seg med til neste jakt. Selv om jakta var mislykket, ble vi innkalt til Høyland tirsdag kveld. Ble vi holdt for narr? Våget noen å spøke med en så alvorlig sak som elgjakta? De som møtte fram i tunet til Lars, fikk seg en overraskelse. Der hang det en elg, flådd og ferdig til deling. Hva hadde skjedd? Hadde noen lurt seg ut på søndag i strid med helligdagsfreden? Redningen for oss jegere var en elg som ikke hadde lært trafikkreglene. En elg hadde løpt på bilen til en lensmann som hentet elgkjøtt. Sammenstøtet mellom lensmannens bil og elgen skjedde i vårt jaktområde. Vi skal være forsiktig med å si at dette var et heldig sammentreff. Men når det regnet elg på lensmannen, så dryppet det kjøtt på oss. Ikke så galt at det ikke er godt for noen.
En gang mistet jeg kontakten med jaktlaget. Jeg hadde med meg sønnen for første gang. Han skulle lære noe om kampen med skogens kjempe. Sønnen, Andreas, var ca 11 år, tror jeg. Jeg ropte inn i skogens stillhet som vanlig er for en jager. Men jeg hørte ingenting til jagerne på min venstre eller høyre side. Jeg gikk og jeg ropte, men alt var preget av en skremmende taushet. Jeg så ikke gullbladene på trærne eller gode medarbeidere på jakt etter skogens gulldyr. Jeg begynte å lytte i stedet for å skape støy i skogen. Jeg hørte i det fjerne en befriende dur fra en bil. Vi søkte mot støyen. Bråket fra bilen ble redningen. Vi kom ned til veien mellom Oftedal og Opsal, og vi fikk plass i en bil som brakte oss til de neste jaktmarkene. Da vi kom fram dit, var jaget gjort. Til slutt endte vår ferd på Høyland hos Lars. Da var elgen skutt, og min sønn var snytt for en seriøs opplæring i elgjakt på høyt nivå. Men hva er viktigst: Prosessen eller produktet, en spennende, uforutsigbar jakt eller en skutt elg?
Jeg skal ikke fortelle om jakt på det jevne eller om jag med mange smell som lyder lik klassisk musikk eller om sosiale pauser med kaffe på svart kjele så sterk at en hestesko flyter fritt på gruten. Slike øyeblikk kan bare oppleves ved ditt eget øye. Vil du og våger du å bli med på elgjakt, så finner du gull selv på grå dager.
Trygve Omland, Rom den 1. oktober 2014.