Kategori: Turer fra hav til hei

Setesdalsbanen gir store opplevelser i naturen.

Folk strømmet til Setesdalsbanen

Setesdalsbanen er verd et besøk. Det opplevde jeg søndag 1. September 2019. Familier og folk i forskjellige aldersgrupper strømmet til Grovane stasjon for å bli med toget til Røyknes.

Naturen langs skinnegangen var kledd i friske farger, og været viste seg fra den vennlige siden.

Jeg tar noen historiske klipp fra http://setesdalsbanen.no/setesdalsbanens-historie/

Den 25. november 1896, ble Setesdalsbanen høytidelig åpnet.
De som hadde sett optimistisk på banen, fikk rett. Trafikken økte jevnt og sikkert. Fram til 1920 gav banen et lite overskudd hvert år. Det høyeste trafikktallet var i 1919/20 med ca. 400.000 reisende og ca. 130.000 tonn gods. 1920 ble som et tidsskifte for jernbanen. Bilene begynte å få innpass og tok opp konkurransen.
Setesdalsbanen ble nedlagt i 1962 for ordinær drift, og to år seinere åpnet jernbanen som museum på en del av den opprinnelige strekningen.
I 1963 ble Setesdalsbanens Hobbyklubb stiftet, og allerede i 1964 ble det første museumstoget kjørt. Det var landets første museumsjernbane.
Nå er banen organisert som en stiftelse, med en separat venneforening som bidrar med stor dugnad både når det gjelder vedlikehold, og ikke minst for å drifte toget. I 2004 ble banen åpnet igjen til Røyknes stasjon.

Her legger jeg ut noen bilder fra 1. September 2019 som viser sider ved togdriften i dag.

 

 

 

Grovane stasjon bygd i nasjonalromantisk stil med tilknytning til Setesdalen.


Billettluka er i bruk, og venterommet kunne varmes opp med vedovn før i tida.


Banen går gjennom skoger og over brospenn, og vi ser også ei tømmerrenne som var en viktig transportvei før i tida

 

Endestasjonen i dag er Røyknes. Der bor det ca. 100 mennesker. Røyknes ble åpnet først som stoppested ved den midlertidige driften i 1895, og hadde status som stasjon omtrent mellom 1920 og 1950.

Bagasjen veies.

Toalettskåla i toget var prydet med blåfarge.

Kan dette være et frampek til røykeloven i dag?

Epletre på Røyknes

Kan dette være et symbol fra Røyknes på at Setesdalsbanen har en fruktbar og fargerik framtid?


Gjennom togvinduet så vi denne naturperla. Hva heter dette stedet, og hva brukes det til?

Lyngdal 2. september 2019
Trygve Omland

Bjodland i Lyngdal i gammel og ny tid

Store Bjodland i Lyngdal sentral i gammel tid
 
Det er trivelig å være turist i vår egen kommune. I går satte vi bilen ved Opsal skole og tok beina fatt og gikk til Bjodland. Det er ikke langt, men langt nok til å oppleve interessante sider ved Lyngdal.
 
Skole
Underveis på Opsalsveien tenkte jeg på Bjodland som skolekrets før i tida. Da kom barna gående til Opsal skole fra Birkestøl, Nenningsland og Lille Bjodland (Åsan). Jeg ser for meg små barn på smale stier i skumringen. Ei kvinne fra Åsan sa det kunne ta en time å gå en vei. Fra Homeland og Rødland var det 4-5 km. På dårlig vei. Fra 1890 til utover i 1920-årene var det mellom 30 og 40 elever på skolen. Da skolene ble sentralisert i 1966, var det 12 elever. Torleiv Laundal var lærer på skolen da den ble nedlagt. I 1964 gikk Bjodland krets over fra nynorsk til bokmål som hovedmål.
Opsal skole
Juletrefest og basar
Opsal skole er brukt til mange forskjellige aktiviteter etter 1966. Jeg hadde andakt på juletrefest 5. Januar 1971 om Jesus som verdens lys. Jeg har også hatt andakt på basar. Det store og det lille rommet i skolen var da fullt av mennesker fra mange kanter. Misjonen slo tidlig rot her. Oppsal kvinneforening ble startet i 1874, og Bjodland kvinneforening som ble startet i 1882. Hva skolen brukes til i dag er jeg ikke sikker på. Kan noen fortelle om det?
Stasjon for kalking
Kalking
Der Opsalsveien og Bjodlandsveien møtes måtte jeg ta bilde av noe som jeg ikke kjente mye til. Da jeg kom hjem, lette jeg på Internett etter avklaring. Jeg fant ut at det kunne være en kalkdoserer for Lygna laksevassdrag. Det skal også være en slik sak som sørger for rett dose kalk i elva ved Gysland og Birkeland. Dosereren på bildet står ved elva nær Bjodlandsveien der vannet fosser fritt og breier seg ut. Jeg måtte ta meg fram i krattskog lenger nede langs elva for å få et bilde av denne flotte fossen. Sur nedbør skader laksen, men dosereren sørger for at laks kan leve i vassdraget, og vi kan se glade laksefiskere i Lygna. Har jeg forståtte dette riktig? Jeg tar gjerne imot retting og tillegg.
   
Bjodlandstjødna
Bever på Bjodland
Gårdsnavnet Bjodland uttaler jeg bjodann. Det er forskjellige tolkninger av navnet. Jeg tror navnet kan ha sammenheng med at det finnes bever i Bjodlandstjødna (tjernet). Det gammelnorske ordet bjorr kan bety bever eller kileformet stykke land. Da vi satt og spiste og drakk kaffe, så vi ei beverhytte. Man regner med at beveren kom til Lyngdal i 1930 ifølge Oddleif Lian, men dyreslaget var ganske utbredt i distriktet for århundrer siden.
 
Spor etter spor fra før i tida
På Bjodland har det nok bodd folk tidlig. I 1910 ble det funnet ett helt og ett ødelagt keramikk-kar som kanskje kan være fra folkevandringstida (ca. 400-800 e. Kr.?). Ved registrering av fornminner i 1967 fant man en gammel gravhaug ca. 90 m. fra husene. Her er fire store heller og noen mindre steiner som blir som et gravkammer. Tre røyser er funnet i 1980 på samme platået som gravkammeret. Flere andre ting kan tyde på at Bjodland kan ha hatt en betydelig og sentral posisjon i gammel tid. Opp på kanten av heia ovenfor Kleivan skal det finnes en sted som kalles Tingvollen. Her kan det ha vært en tingplass for gårdene i østbygda.
 
Folk og husdyr
Bjodland ser ut til å ha et høydepunkt rundt 1875. Da var det fem husstander og 23 personer som bodde der. Samme år var det 22 storfe, 30 sauer, 7 7/8 tønne korn, 13 tønner poteter.
Et interessant tidspunkt er 1970. Da kjøpte major i Hæren, Henry Bakke, bnr. 4 og 5. Han har lagt mange dekar til innmarka på gården ved å dyrke opp myrlendt landskap i dalføre vestover mot lille Bjodland (Åsan). Bjodland gård er også kjent for å ha hester og rideskole på gården. På Internett finner jeg Tiril Tove Bakke (f. 1984) som innehaver.
Vi hadde snakket om å gå til Kleivan. Men så hørte vi en rautende lyd, og vi så lite til stien i skogen som vi kunne følge. Derfor snudde vi og gikk tilbake samme vei som vi kom. Da så vi et par menn som holdt på å lage paller av gress, og vi snakket med en tredje personer som sa det var rådyr vi hadde hørt, ikke elg. Over Bjodlandstjødna fløy en fugl med lang hals, og ei hvit ku holdt seg i nærheten av vannet.
Revebjøller på Bjodland nær en bekk
Bjodland er ikke et øde sted, men et landskap med bakker, flater og daler, der mennesker og dyr kan kose seg i vakker natur.
 
Lyngdal 24. Juni 2019.
Trygve Omland
 
Kilder:
Lian, Oddleif, Lyngdal III GARD OGFOLK, Lyngdal kommune 1986.
Røksland, Lars, 250 år med skole, Lyngdal kommune 1989.
Svennevik, HJ., og Wåskeland E. M. , Misjonsarbeid i gjennom hundre år, Flekkefjord 1946.

Gullsteder i Lyngdal

Gullsletta Gulltjødna Gullknuten i Lyngdal
Hvorfor finner vi så mye gull i tre navn på steder ved E39 mellom Oftedal og Herdalen i Lyngdal?
Oddleif Lian i Lyngdal III Gard og folk s. 333, skriver at det må være en sammenheng mellom disse tre navnene, men deres felles opphav er uklart. Han mener at gullnavnene ikke skyldes naturlige forekomster av gull eller funn av gullgjenstander.
Likevel kan navnene komme av at folk trodde der var gull eller gullskatter som var gjemt i området. Fantasien kan få oss til å drømme om gullkantede håp for framtida. Folk som har bodd i dette området var ikke rike på hverken gull eller annet glitter.
En annen mulig tolkning av navnet er å se det i overført betydning. Navnet kan da framheve visse gylne, gullaktige, gode sider ved stedet. Navnet roser stedet som noe verdifullt og vakkert.
Vi var på Gullsletta sist lørdag. Naturen viste da fram en overflod av hvitveis og liljekonvall.
Gulltjødna lå klar til å bli forgylt av sola og lyset. Gull forbindes med sola. I det åpne landskapet er det mulig å oppleve gullmorgener.
Gården Gullknuten kan jeg se for meg skjult og skjermet fra den gamle hovedveien fra 1870. Der har jeg en gullgruve av gode minner fra elgjakt. Sammen med blant annet Helge Rom har jeg stått mang en morgen kledd i høstfarger utenfor huset i Gullknuten klart til å jage elg.
Er det naturens skjønnhet som skinner gjennom de tre navnene med gull i? Jeg er spent på hvordan disse tre gullstedene vil se ut når E39 er ferdig bygd ut som firefeltsvei. Kan vi da tenke oss at metaforen gull passer perfekt som beskrivelse av landskapet?
En tredje mulig tolkning av gullnavnene kan ha noe å gjøre med språk og tradisjon. Det første leddet i navnene – gull – kan komme fra det gammelnorske mannsnavnet Gulli. Navnet på en hovedperson på en gård kan bestemme navnet på en gård eller et område.
Jeg fikk lyst til å reflektere litt mer rundt gull. På slutten av 1800-tallet ble det gjort store funn av gull i Australia, Sør-Afrika og Nord-Amerika. Det samme vil neppe skje i Gullsletta, Gulltjødna eller Gullknuten. Men vi kan jo leke litt videre med gullnavnet. Fantasien er gratis til forskjell fra det gulrøde gullet som har et vakkert utseende, er kostbart og gir en varig verdi.
Gull er sammen med jern og kobber et av de første metallene som er brukt av menneskene. Gull betyr egentlig gult metall. Gull får oss til å tenke på fargen gul og noe som skinner. Gull forbindes med det beste som gullmedalje, gullpalme, gullgutt eller gullalder. Banker med gullreserver og gullmynter kan gi oss gull i blikket.
278 vers i Bibelen inneholder ordet eller ordene gull. Vi kan se på et par eksempler. I Apg3,6 leser vi: Peter sa: “Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg. I Jesu Kristi nasareerens navn: Reis deg og gå!” I Åp21,21 leser vi om et syn inn i en ny himmel og en ny jord, der gatene gjennom byen på den nye jord var av rent gull. Navnet Jesus og det nye universet overgår alt gull.
Bilde av Gullsletta og Gulltjødna
Lyngdal 7. Mai 2019
Trygve Omland
Kilder:
Bibelen
Oddleif Lian, Lyngdal III Gard og Folk, Lyngdal kommune 1986, s. 333.
Yann De Caprona, Norsk etymologisk ordbok, Kagge forlag, 2014, 5. Opplag, s.1332-1333

Turområde i Lyngdal

 

Mellom Akersmyr og Oftebro i Lyngdal.

Vi gikk inn i skogen fra boligfeltet på Oftebro mellom juletrær, pyntegrønt og hvitveis. Vinden blåse og bråkte. Vi fant en lun plass i en bakkehelling. Der koste vi oss med kaffe, boller og brødskiver.

Hoggorm

Plutselig så vi en hoggorm som koste seg i solvarmen. Han løftet hovmodig på hodet klar til angrep. Vi trampet i jordsmonnet. Ormen sklei inn i skogen mellom vissent gress og småkratt.

Vi brøyt fort opp og ruslet videre på en skogsvei i retning Akersmyr. Da åpnet landskapet seg med panoramautsikt mot Romsskogen, Romsåsen og Rinnan.

Utsikt til Romsskoge

 

Utsikt til Romsskogen og Romsåsen

 

Utsikt til Lyngna og Bringsjord

 

Nettverk av veier som binder sammen landskapet.

Veien er kort fra Høylandsveien der vi bor, til veldige vyer og vakre turområder. Og mange veier er det hvor det før var skog.

I 2007 begynte Skogkonsult å satse på juletrær. En skotsk saugjeter i Danmark fant ut at Shropshire ikke skrelte av barken eller spiste kvister på grantrærne.

Fra Høylandsveien kan vi se over til Skogkonsults storslagne prosjekt på den andre siden av sletta på Rom. Opplysningsvesenets Fond har de siste årene brukt store beløp på et område som er på over 700 mål for å åpne det for juletreproduksjon.

 

Historisk tilbakeblikk.

Jeg tar med et klipp fra Lister24 Thomas Grønvold Oppdatert: 03.des.2014 07:27 Publisert: 03.des.2014 07:27

Roar Lindland og Uwe Rutzen inviterer til saueklipping og selvhogst av juletrær.

Sammen har vi klart å få skape synergier fra hverandre. Det er morsomt å være med å bidra. Vi håper at dette kan bli en tradisjon. Vi er spente på responsen, sier Roar Lindland fra Lindland Maskin og Uwe Rutzen fra Skogconsult.

Søndag 14. desember 2014 inviterer Lindland Maskin og Skogconsult til førjulsstemning på Akersmyr i Lyngdal.

Saueklipping

Programmet er variert og består av blant annet saueklipping, selvhogst av juletrær og grilling av lam.

–Sauene går til vanlig og beiter på ugress rundt juletrærne. Det blir fantastisk smak på dem, lover Rutzen.

– Det blir matservering i hallen etter pukkverket til Lindland Maskin på Akersmyr. Folk kan velge å gå eller bli transportert til området hvor de kan hogge sitt eget juletre, sier Rutzen.

Nå er det lenge til jul, men jeg er spent på om hva som skjer i framtida dette arrangementet.

Lyngdal 23. april 2019

Trygve Omland

Markøy fyr i Lyngdal som tvilling til Lindesnes fyr

Minner fra Markøy fyr

Da jeg så oppslaget i Lister24 i dag om Markøy fyr, våknet slumrende minner fra 2010. Da var vi med ut til Markøy fyr i regi av blant annet Lyngdal historielag. I 1994 ble Markøy fyr fredet etter kulturminneloven. Nå vil en gruppe entusiaster fyre opp under fyret for å skape interesse. De vil arrangere et folkemøte og forsøke å danne ei venneforening som vil ta vare på fyret. Jeg sier bare lykke til. Flott!

Markøy tar i mot mange gjester 2010.

Hva har festet seg sterkest i minnet mitt fra besøket på Markøy for snart ni år siden?

Menneskene, de som bodde der i det ytterste, værharde øylandskapet. Vi kjenner ikke til at det bodde mennesker der før fyret ble bygd.  Det ble reist et lite hus ved fyret for de som skulle betjene det. Det ligger murer igjen etter et bolighus og et kullhus.

Vi kjenner ikke til familier som bodde på Markøy før rundt 1750. Da flyttet Ole Tronsen Lens ut med hele sin familie i følge boka Sæløer en havn og et hjem. Ole og kona hans, Abel Helene, hadde sammen tre jenter og fire gutter. De tre siste ble født på øya. Mor til Ole skal også ha bodd på øya hos sønnen inntil hun døde i 1763, ca 80 år gammel. Barneflokken på syv bodde på ei lita øy med det store havet som nabo. De måtte bli venner ned heftige vindkast og kalde vintere.

Som far fantaserer jeg rundt noen spørsmål: Var foreldrene på Markøy redde for at barna skulle falle ut i bølgene, når de løp rundt på de glatte svabergene? Var de redde for at de skulle slå seg, når de sprang mellom sprekker i fjellet og over steinharde stein?

Familien som bodde på øya, levde ikke i luksus eller i noe som kunne likne på Edens hage. De hadde et par kuer og tre-fire sauer, og de dyrket litt rug på ei lita slette. Da jeg var på Markøy, så jeg ikke mange muligheter til å produsere mat. Men havet var nok rikt på fisk i forskjellige fasonger. Og i dag vet vi at fisk er sunt. Med melk, fløte, smør, rug, fisk og fårekjøtt på menyen ble det litt variasjon på maten. Men ble det nok til så mange? .

Lyngdal 6. Febr. 2019. Trygve Omland.

Kilder:

Enoksen, Torrey, Vil ta vare på fyret, Lister24 den 6.02.2019.

Knudsen, Linn og Jørgensen, Sidsel, Sæløer en havn og et hjem, Kristiansand  2008.

Mitt barndoms Birkestøl i Lyngdal.

Hva husker vi fra barneårene, og hvorfor husker vi noe bedre? Mitt svar er blant annet besteforeldre, for de er de beste besteforeldrene.

Jeg ble igjen minnet om gode opplevelser i går 3.12.2018 da jeg satt i bilen til min fetter, Terje Rom, som kjørte til veis ende på Birkestøl.

 

Bildet fra ca 1950. Jeg står sammen med bestefar Reinert Rom på huk, og bestemor Olene Rom som  står til høyre. Mine foreldre står på hver sin kant bak.

 

Jeg var ofte og mye sammen med mine besteforeldre på Rom, mormor og morfar. Gården på Rom hadde en støl noen kilometer inn på heia kalt Birkestøl, et sted med mange bjørker som lyste opp med sine slanke, hvite legger like ved hytta. Den hadde to rom, en liten veranda og to lave loft. Der var utedo bak hytta, ei umalt løe, et fjøs nede ved en bekk og rester etter en jårplekjeller. Vi måtte gå langt for å hente vann. Om sommeren var jeg med mine besteforeldre i dette Paradiset som enda smiler til meg.

Jeg kjenner nesten lukten av steikte lapper og arme riddere som bestemor serverte. Tørt brød ble dyppet i melk og egg og steikt i ei panne på en komfyr med mange runde ringer på toppen. Ringene kunne fjernes etter behov og åpnes for at det skulle bli levende ild under panna. Varmen fra komfyren og lukten fra nysteikte delikatesser fylte hytta med stemninger som sitter i kroppen enda. Bestemors billige sommermat var det beste vi kunne spise

Jeg ser bestefar hvile på en smal benk i et hjørne inn til en umalt tømmervegg. Jeg ser vedkassen på den andre siden av rommet like ved komfyren. Bestemor ser meg i livlig lek. Jeg bærer ved fra vedkassen og legger den opp på bestefar som ligger rolig på ryggen på benken. Bestefar blir bunnen i et vedlag. Men for meg er bestefar toppen på trygghet og tålmodighet. Bestefar var vant til å hogge ved og legge opp ved i tilmålt vedlag. Han kunne også selv være en del av vedlaget. Han kunne arbeide hardt i skogen og leke lett i stova.

Jeg ser meg redd rundt løa på Birkestøl. Jeg hadde kanskje gjort noe jeg ikke burde i min lave alder. Jeg hadde brukt ei sag, og saga hadde skåret seg inn i nedre del av venstre bein. Enda har jeg et arr som er ca. 3 cm langt og ½ cm breit. Selv om jeg var redd for å møte de voksne, måtte jeg ha hjelp fra dem. Vi var langt fra lege. Ingen kunne sy sammen det åpne såret. Men på en heiegård er det nødvendig å ta i bruk det som er i nærheten. På en støl må vi støtte oss på folks erfaringer og naturmedisin. En voksen person i hytta la et løv fra et tre på såret til lillegutt. Jeg kan ikke huske at jeg fikk noe problem siden med såret. Men arret er der som en dokumentasjon på det farlige, men trygge livet langt fra medisinsk vitenskap. Besteforeldre kan noen ganger være den beste medisinen for å redde smårollinger.

Mitt barndoms Birkestøl viser en serie bilder av mine besteforeldre og meg i fantasiens filmsal. Bestefar kjører høy med hest til løa på en slede nedover bakker og oppover, over stokk og stein. Vi henter greiner fra ospetrær til næring for kyrne.

 

Bestemor og jeg plukker bær i hagen foran hytta.

Bestemor henter grønnsaker og bær fra to forskjellige hager som er stengt for dyr. Jeg leker med biler på en liten vei som er laget i naturen. Bestemor ligger i senga og sover med lyder som hun blåser ut i stova i stille støt. Jeg puster i en atmosfære av trygghet og velvære. Besteforeldre går aldri ut på dato.

Trygve Omland.

Lyngdal 4.12.2018.

Amerikansk festival i Farsund i adventstida.

I dag 1.12.2018 fikk vi en overraskelse i Farsund. I ei gate sto det et amerikansk dollarglis utenfor et  hus med et stort amerikansk flagg på veggen.

 

Vi ble invitert inn i et lite rom overlesset med amerikansk julepynt i plast. Her luktet det ikke av norsk natur og norske grantrær. Ikke et vondt ord om glitter og glans. Men jeg savnet det norske, det naturlige, det levende, det ekte. På en gråværsdag var det  likevel en glede å se mennesker som var opptatt av å skape noe som skilte seg ut i bybildet.

 

 

Vi ruslet rundt i bratte gater og ei slett strandgate uten å se mange andre  på bytur i adventstida. Farsund er en koselig by på mange måter. Jeg har bak meg tre gode år, 1961-1964, som elev på det som i dag kalles Eilert Sundt videregående skole. Jeg passerte i dag denne majestetiske skolebygningen som skiller seg ut i farger og fasong fra andre hus i området. 

Vi trenger opplevelser som kan ta oss med ut i noe som er annerledes, noe som bryter med rutiner og vaner. Den amerikanske festivalen i Farsund  i adventstida er et slikt brudd som kan irritere eller friske opp søvnige lyngdøler som enda har ei ku som byvåpen. Kua skiller seg ut. Men hva er galt med å skille seg ut når en bare blir sett og snakket om? Er det  ikke  bedre å skille seg ut og høste litt latter enn å bli oversett av likegyldige blikk?

Lyngdal 1.12.2018

Trygve Omland.