Setesdalsbanen gir store opplevelser i naturen.
Folk strømmet til Setesdalsbanen
Setesdalsbanen er verd et besøk. Det opplevde jeg søndag 1. September 2019. Familier og folk i forskjellige aldersgrupper strømmet til Grovane stasjon for å bli med toget til Røyknes.
Naturen langs skinnegangen var kledd i friske farger, og været viste seg fra den vennlige siden.
Jeg tar noen historiske klipp fra http://setesdalsbanen.no/setesdalsbanens-historie/
Den 25. november 1896, ble Setesdalsbanen høytidelig åpnet.
De som hadde sett optimistisk på banen, fikk rett. Trafikken økte jevnt og sikkert. Fram til 1920 gav banen et lite overskudd hvert år. Det høyeste trafikktallet var i 1919/20 med ca. 400.000 reisende og ca. 130.000 tonn gods. 1920 ble som et tidsskifte for jernbanen. Bilene begynte å få innpass og tok opp konkurransen.
Setesdalsbanen ble nedlagt i 1962 for ordinær drift, og to år seinere åpnet jernbanen som museum på en del av den opprinnelige strekningen.
I 1963 ble Setesdalsbanens Hobbyklubb stiftet, og allerede i 1964 ble det første museumstoget kjørt. Det var landets første museumsjernbane.
Nå er banen organisert som en stiftelse, med en separat venneforening som bidrar med stor dugnad både når det gjelder vedlikehold, og ikke minst for å drifte toget. I 2004 ble banen åpnet igjen til Røyknes stasjon.
Her legger jeg ut noen bilder fra 1. September 2019 som viser sider ved togdriften i dag.
Grovane stasjon bygd i nasjonalromantisk stil med tilknytning til Setesdalen.
Billettluka er i bruk, og venterommet kunne varmes opp med vedovn før i tida.
Banen går gjennom skoger og over brospenn, og vi ser også ei tømmerrenne som var en viktig transportvei før i tida
Endestasjonen i dag er Røyknes. Der bor det ca. 100 mennesker. Røyknes ble åpnet først som stoppested ved den midlertidige driften i 1895, og hadde status som stasjon omtrent mellom 1920 og 1950.
Bagasjen veies.
Toalettskåla i toget var prydet med blåfarge.
Kan dette være et frampek til røykeloven i dag?
Kan dette være et symbol fra Røyknes på at Setesdalsbanen har en fruktbar og fargerik framtid?
Gjennom togvinduet så vi denne naturperla. Hva heter dette stedet, og hva brukes det til?
Lyngdal 2. september 2019
Trygve Omland
Sørnorsk laksetrapp i Lyngdal kommune slår an.
Hytter i tretopper i Konsmo
Bjodland i Lyngdal i gammel og ny tid
Gullsteder i Lyngdal
Turområde i Lyngdal
Mellom Akersmyr og Oftebro i Lyngdal.
Vi gikk inn i skogen fra boligfeltet på Oftebro mellom juletrær, pyntegrønt og hvitveis. Vinden blåse og bråkte. Vi fant en lun plass i en bakkehelling. Der koste vi oss med kaffe, boller og brødskiver.
Plutselig så vi en hoggorm som koste seg i solvarmen. Han løftet hovmodig på hodet klar til angrep. Vi trampet i jordsmonnet. Ormen sklei inn i skogen mellom vissent gress og småkratt.
Vi brøyt fort opp og ruslet videre på en skogsvei i retning Akersmyr. Da åpnet landskapet seg med panoramautsikt mot Romsskogen, Romsåsen og Rinnan.
Veien er kort fra Høylandsveien der vi bor, til veldige vyer og vakre turområder. Og mange veier er det hvor det før var skog.
I 2007 begynte Skogkonsult å satse på juletrær. En skotsk saugjeter i Danmark fant ut at Shropshire ikke skrelte av barken eller spiste kvister på grantrærne.
Fra Høylandsveien kan vi se over til Skogkonsults storslagne prosjekt på den andre siden av sletta på Rom. Opplysningsvesenets Fond har de siste årene brukt store beløp på et område som er på over 700 mål for å åpne det for juletreproduksjon.
Historisk tilbakeblikk.
Jeg tar med et klipp fra Lister24 Thomas Grønvold Oppdatert: 03.des.2014 07:27 Publisert: 03.des.2014 07:27
Roar Lindland og Uwe Rutzen inviterer til saueklipping og selvhogst av juletrær.
Søndag 14. desember 2014 inviterer Lindland Maskin og Skogconsult til førjulsstemning på Akersmyr i Lyngdal.
Saueklipping
Programmet er variert og består av blant annet saueklipping, selvhogst av juletrær og grilling av lam.
–Sauene går til vanlig og beiter på ugress rundt juletrærne. Det blir fantastisk smak på dem, lover Rutzen.
– Det blir matservering i hallen etter pukkverket til Lindland Maskin på Akersmyr. Folk kan velge å gå eller bli transportert til området hvor de kan hogge sitt eget juletre, sier Rutzen.
Nå er det lenge til jul, men jeg er spent på om hva som skjer i framtida dette arrangementet.
Lyngdal 23. april 2019
Trygve Omland
Tips til tur i Lindesnes kommune
Markøy fyr i Lyngdal som tvilling til Lindesnes fyr
Minner fra Markøy fyr
Da jeg så oppslaget i Lister24 i dag om Markøy fyr, våknet slumrende minner fra 2010. Da var vi med ut til Markøy fyr i regi av blant annet Lyngdal historielag. I 1994 ble Markøy fyr fredet etter kulturminneloven. Nå vil en gruppe entusiaster fyre opp under fyret for å skape interesse. De vil arrangere et folkemøte og forsøke å danne ei venneforening som vil ta vare på fyret. Jeg sier bare lykke til. Flott!
Hva har festet seg sterkest i minnet mitt fra besøket på Markøy for snart ni år siden?
Menneskene, de som bodde der i det ytterste, værharde øylandskapet. Vi kjenner ikke til at det bodde mennesker der før fyret ble bygd. Det ble reist et lite hus ved fyret for de som skulle betjene det. Det ligger murer igjen etter et bolighus og et kullhus.
Vi kjenner ikke til familier som bodde på Markøy før rundt 1750. Da flyttet Ole Tronsen Lens ut med hele sin familie i følge boka Sæløer en havn og et hjem. Ole og kona hans, Abel Helene, hadde sammen tre jenter og fire gutter. De tre siste ble født på øya. Mor til Ole skal også ha bodd på øya hos sønnen inntil hun døde i 1763, ca 80 år gammel. Barneflokken på syv bodde på ei lita øy med det store havet som nabo. De måtte bli venner ned heftige vindkast og kalde vintere.
Som far fantaserer jeg rundt noen spørsmål: Var foreldrene på Markøy redde for at barna skulle falle ut i bølgene, når de løp rundt på de glatte svabergene? Var de redde for at de skulle slå seg, når de sprang mellom sprekker i fjellet og over steinharde stein?
Familien som bodde på øya, levde ikke i luksus eller i noe som kunne likne på Edens hage. De hadde et par kuer og tre-fire sauer, og de dyrket litt rug på ei lita slette. Da jeg var på Markøy, så jeg ikke mange muligheter til å produsere mat. Men havet var nok rikt på fisk i forskjellige fasonger. Og i dag vet vi at fisk er sunt. Med melk, fløte, smør, rug, fisk og fårekjøtt på menyen ble det litt variasjon på maten. Men ble det nok til så mange? .
Lyngdal 6. Febr. 2019. Trygve Omland.
Kilder:
Enoksen, Torrey, Vil ta vare på fyret, Lister24 den 6.02.2019.
Knudsen, Linn og Jørgensen, Sidsel, Sæløer en havn og et hjem, Kristiansand 2008.
Mitt barndoms Birkestøl i Lyngdal.
Hva husker vi fra barneårene, og hvorfor husker vi noe bedre? Mitt svar er blant annet besteforeldre, for de er de beste besteforeldrene.
Jeg ble igjen minnet om gode opplevelser i går 3.12.2018 da jeg satt i bilen til min fetter, Terje Rom, som kjørte til veis ende på Birkestøl.
Bildet fra ca 1950. Jeg står sammen med bestefar Reinert Rom på huk, og bestemor Olene Rom som står til høyre. Mine foreldre står på hver sin kant bak.
Jeg var ofte og mye sammen med mine besteforeldre på Rom, mormor og morfar. Gården på Rom hadde en støl noen kilometer inn på heia kalt Birkestøl, et sted med mange bjørker som lyste opp med sine slanke, hvite legger like ved hytta. Den hadde to rom, en liten veranda og to lave loft. Der var utedo bak hytta, ei umalt løe, et fjøs nede ved en bekk og rester etter en jårplekjeller. Vi måtte gå langt for å hente vann. Om sommeren var jeg med mine besteforeldre i dette Paradiset som enda smiler til meg.
Jeg kjenner nesten lukten av steikte lapper og arme riddere som bestemor serverte. Tørt brød ble dyppet i melk og egg og steikt i ei panne på en komfyr med mange runde ringer på toppen. Ringene kunne fjernes etter behov og åpnes for at det skulle bli levende ild under panna. Varmen fra komfyren og lukten fra nysteikte delikatesser fylte hytta med stemninger som sitter i kroppen enda. Bestemors billige sommermat var det beste vi kunne spise
Jeg ser bestefar hvile på en smal benk i et hjørne inn til en umalt tømmervegg. Jeg ser vedkassen på den andre siden av rommet like ved komfyren. Bestemor ser meg i livlig lek. Jeg bærer ved fra vedkassen og legger den opp på bestefar som ligger rolig på ryggen på benken. Bestefar blir bunnen i et vedlag. Men for meg er bestefar toppen på trygghet og tålmodighet. Bestefar var vant til å hogge ved og legge opp ved i tilmålt vedlag. Han kunne også selv være en del av vedlaget. Han kunne arbeide hardt i skogen og leke lett i stova.
Jeg ser meg redd rundt løa på Birkestøl. Jeg hadde kanskje gjort noe jeg ikke burde i min lave alder. Jeg hadde brukt ei sag, og saga hadde skåret seg inn i nedre del av venstre bein. Enda har jeg et arr som er ca. 3 cm langt og ½ cm breit. Selv om jeg var redd for å møte de voksne, måtte jeg ha hjelp fra dem. Vi var langt fra lege. Ingen kunne sy sammen det åpne såret. Men på en heiegård er det nødvendig å ta i bruk det som er i nærheten. På en støl må vi støtte oss på folks erfaringer og naturmedisin. En voksen person i hytta la et løv fra et tre på såret til lillegutt. Jeg kan ikke huske at jeg fikk noe problem siden med såret. Men arret er der som en dokumentasjon på det farlige, men trygge livet langt fra medisinsk vitenskap. Besteforeldre kan noen ganger være den beste medisinen for å redde smårollinger.
Mitt barndoms Birkestøl viser en serie bilder av mine besteforeldre og meg i fantasiens filmsal. Bestefar kjører høy med hest til løa på en slede nedover bakker og oppover, over stokk og stein. Vi henter greiner fra ospetrær til næring for kyrne.
Bestemor og jeg plukker bær i hagen foran hytta.
Bestemor henter grønnsaker og bær fra to forskjellige hager som er stengt for dyr. Jeg leker med biler på en liten vei som er laget i naturen. Bestemor ligger i senga og sover med lyder som hun blåser ut i stova i stille støt. Jeg puster i en atmosfære av trygghet og velvære. Besteforeldre går aldri ut på dato.
Trygve Omland.
Lyngdal 4.12.2018.