Altertavla i Greipstad kirke med Kristus i sentrum

Hva kan vi fokusere på i kirker og bedehus når vi ikke får lov til å bruke dem til vanlige gudstjenester under koronatida?
Altertavla, tenker jeg. Altertavla kan i noen situasjoner være et alternativ og supplement til ordene vi bruker. Visst du ikke får med deg liturgien eller prekenen, kan symbolene og bildene på altertavla hjelpe deg til å tenke over budskapet og huske det bedre.
Se på altertavla i Greipstad kirke. I ti år, fra 1978 til 1988, var jeg prest der foran ei altertavle som har blitt mer og mer fyldig og rik på symboler.
Ser du helheten i altertavla, får du hjelp til å se det sentrale i vår kristne tro og påskens budskap.
Nederst ser vi antependiet, det blå teppet som viser at Jesus innstifter nattverden på skjærtorsdagen.
Så ser vi i midtfeltet langfredag med den lidende Jesus på korset i hvitt som er renhetens og lysets farge, og så ser vi to personer som holdt seg nær til Jesus. Er det Jesu mor i rødt, i kjærlighetens symbol, og kjærlighetens apostel Johannes i sollysets gule farge?
Så ser vi i det øverste feltet den oppstandne, seirende Jesus i hvitt med utstrakte hender mot deg og meg og innbydelsen: ”Kom til meg! Veien er åpen.”
I Luk24,4 leser vi om noen kvinner”. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær.” I Mark 16,5-6 leser vi ”Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: “Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham!”
Øverst på altertavla og bak Jesus ser vi en gylden glorie som et skjold og en sol. Jesus er verdens vern og verdens lys, tenker jeg. Inne i en trekant ser vi et øye. Det kan bety at den ene Gud er tre personer: Gud vår Far, Jesus Guds Sønn og Den hellige ånd.
Øyet minner meg om at Gud ser oss, han ser til oss. Han sier: Jeg vil gjøre deg vis og lære deg
den veien du skal gå,
jeg vil la mitt øye hvile på deg
og gi deg råd. Sal 32,8.
Altertavla i Greipstad kirke har blitt mye rikere på bilder og symboler etter at jeg sluttet som prest i Greipstad i 1988. Det er satt inn vevde motiv i den gamle altertavla. Mange husker kanskje det nederste feltet. Der var et kors og en tekst: ”Lader Eder forlige med Gud”. Dette feltet er reparert. Det hadde sprukket i tre deler. Nå er det rammet inn og henger på veggen i kirka i øst.
I den gamle altertavla var det ingen motiv i det øverste feltet og i de to mindre sidefeltene. I de to mindre sidefeltene er det nå i 2004 vevd og satt inn to engler.
Billedkunstner Else Marie Jakobsen laget i 1972 motiv i bildeveven som er plassert inn i altertavla. Så vevde de bildet i selve den gamle altertavla fra 1999 og 2004.
Målfrid Lindeland har skrevet en interessant artikkel om altertavla i Greipstad kirke. Kilde: Menighetsbladet nr 4/2020 for Søgne, Greipstad og Finsland.
Lyngdal 1.05..2021 Trygve Omland
Ingen bildebeskrivelse er tilgjengelig.

Vi kan ikke ære Gud for mye.

For snart 40 år siden feiret jeg min første julehøytid som prest i Finsland. Den 17.12.1978 skulle vi synge jula inn. To kor skulle øve på å synge ære være Gud i det høyeste.  Ved en misforståelse hadde tre kor øvd inn det samme: Ære være Gud i det høyeste. Alle gode ting er tre, heter det. Vi kan ikke ære Gud for mye.

Englene inspirerer oss alle til å ære Gud. De første som hørte denne lovsangen, var fattige gjetere med lav status i samfunnet. Innfor Gud blir alle fattige og likeverdige.

I Finsland kirke var ei dødssyk kvinne med i kirka for å synge jula inn sammen med mennesker i sorg, savn og stor glede. Vi var alle i samme båt. Kirkeskipet er stort nok og sterkt nok til å bære oss gjennom livets mange stormer. Gud vil at alle skal komme inn i himmelrikets frelsesbåt. Gud vil ikke at vi skal miste denne muligheten til å ære hans navn. Hver den som tror på Jesus skal ikke gå fortapt. Joh. 3,16.

 

Bildet er av Bjelland kirke som tidligere hørte sammen med Finsland kirke. Ære være Gud i det høyeste hører med i alle kirkehus og bedehus.

 

Lyngdal 29. desember 2017.

Trygve Omland.

Søgne som kirke- og kultursenter.

I går 6. september 2017 var jeg tilbake i Søgne igjen sammen med gode venner. En gang i året reiser vi på dagstur til steder  inne i landet og ved kysten. I år var Søgne gamle prestegård og Søgne gamle kirke hovedattraksjonen. Magne Haugland tok oss med på en vandring med glimt til 9800 år tilbake i tid og fram til vår tid. Han øste av sin rike kunnskap og fortalte på en levende måte. Takk. 

Magne Haugland tok dette bildet med Søgne gamle prestegård i bakgrunnen.

Denne modellen av hodeskallen kalt Sol viser Norges eldste skjelettfunn.

Haugland forteller her om den to meter høye runesteinen som har følgende tekst: Øyvind reiste denne steinen etter Gunvald, sin sønn.

Dette er en oversiktlig rekonstruert grav som kan være fra folkevandringstida 400-600 e. Kr. Sannsynligvis er den eldre.

Forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson arbeidet på flere av sine bøker på Søgne gamle prestegård, blant annet Mellom slagene, Arne, Halte-Huldra og Faderen.

Utenfor sakristiet i Søgne gamle kirke er en søster til Bjørnstjerne begravet, Mathilde Bjørnson. Se det vakre minnet Bjørnstjerne har skrevet: Hun holdt den lange uge i sygdoms trengsel ud. Gikk så en søndags morgen sin kirkegang til Gud.

Vi er inne i Søgne gamle kirke fra ca. 1640. Her ble Bjørnstjerne og Karoline vigd 4. september 1858 til ektepar av Peder Bjørnson, far til Bjørnstjerne. Den dagen gråt Karoline, og hun var ikke den eneste, det var også en dam av tårer ved alterringen, der Peder Bjørnson sto og talte til brudeparet, skriver Edvard Hoem i sin biografi om Bjørnstjerne Bjørnson.

Langs galleriet i kirka og på veggene er det malerier blant annet av profeter og apostler og fortellinger om Jesus. 

Jeg har mange rike minner fra Søgne gamle kirke fra gudstjenester, dåp, vielser og samlinger om sommeren, da jeg var prest i Søgne prestegjeld 1978-1988.

Trygve Omland

Lyngdal 7. september 2017.

Glede ved gjensyn i Søgne gamle kirke.

Jeg skal til Søgne gamle kirke onsdag 6. september 2017 sammen med familie og venner. Derfor mimrer jeg litt om Søgne gamle kirke (Gamlekjerka) som er fra ca. 1640. Den er muligens den største severdigheten i Søgne kommune. Prekestolen i kirka er kanskje det eldste inventaret, og enda eldre enn kirka.

 

 

Søgne gamle kirke. Bildet er tatt fra Søgneguiden på internett.

Jeg var res. kap. i Søgne prestegjeld 1978-1988. Mange minner fra denne tida dukker opp. Jeg ser for meg den store barnedåpen, en lang kø i midtgangen med foreldre og faddere og rundt ti dåpsbarn. Jeg ser for meg en stor forsamling av ungdommer på nyttårsgudstjeneste kl 23-24. Jeg ser meg selv fortvilet gå rundt i kirka før en gudstjeneste 28. januar 1979. Jeg hadde reist fra konfirmantleir på Naglestadtoppen 28. januar 1979 til gudstjeneste i Søgne gamle kirke. Da viste det seg at jeg hadde glemt bibelen min. Vi fant ingen bibel i kirken, men gudstjeneste ble det. Det er en historie som trenger mer plass. Jeg fant manus til en vielse 21. mars 1981, der jeg siterte salmestrofen: I bygge skal huset på ordets klippegrunn, så rokkes ei muren i stormværets stund. Vi har sunget mange ganger: Kirken den er et gammelt hus, / står om enn tårnene falle.  Mister vi Bibelen eller bibelens innhold, så må vi leite etter den til vi finner den. Jeg skal nå gi noen få glimt fra Søgne gamle kirke som står her enda.


Skriftlige kilder fra 1344 nevner prest og prestegård på gården Søgne, så trolig har det vært en enda eldre kirke her. Fra 10. juli 1604 hadde Søgne egen sogneprest.

Søgne gamle kirke er en langkirke, godkjent for 270 personer. Kirkeskipet sies å være en av landets eldste bygninger i bindingsverk. Kirka har rike vegg- og takdekorasjoner fra 1600-1700-årene. Ti store felter med bilder på veggene illustrerer den verden vi møter i Det nye Testamente i Bibelen. Vi ser bilder av apostler, arkantusranker, drueklaser, lotusblomster et skriftebånd.

I 1830 beordret biskop Johan Storm Munch at kirken skulle overmales, og i 1833 ble alt innvendig overmalt med “blaagraa Oliefarve” og siden med hvitt. Hvorfor skjedde dette? Var bildene utydelige og nedslitte, var de smakløse, eller var motivvalgene og formaningene for strenge?  I årene 1954-1957 ble overmalingene fjernet og dekorasjonene restaurert.


Bjørnstjerne Bjørnson ble viet til Karoline Reimers her 11.09.1858 av sin far, sogneprest Peder Bjørnson.

I 1859 ble det bestemt ved kongelige resolusjon at Søgne gamle kirke skulle rives. Folk øst i bygda sto opp mot det og hindret rivingen. Kirken ble da privateid fram til ny vigsling 98 år seinere.

Rett utenfor sakristiet, på nordsida av kirka, ligger Mathilde Bjørnson begravd. Hun var søster til Bjørnstjerne og døde 26.06.1865. Dikteren har minnet henne med et vakkert gravmæle: Hun holdt den lange uge i sygdoms trængsel ud, gik saa en søndags morgen sin kirkegang til Gud.

Kilde med sitater fra:

Søgneguiden 2017, Søgne gamle kirke ved nyvigsling 1957, Søgne prestegjeld 400 år Jubileumsskrift 2004,

Trygve Omland

Lyngdal 4. september 2017.

Glemte bibelen min til gudstjeneste i Søgne gamle kirke.

Viss jeg sier at jeg aldri har glemt noe, så har jeg glemt mye. Jeg har ikke glemt dagen da jeg glemte mye. Jeg håper at du som leser dette, kan senke skuldrene, selv om du glemmer noe. I morgen skal jeg sammen med venner til Søgne gamle kirke og Søgne gamle prestegård. Det glemmer jeg ikke, selv om jeg er gammel.

 

Søgne gamle kirke. Foto fra bilde i http://www.sogneguiden.no/norsk.asp?txt=sgk.

Jeg var 35 år da jeg glemte mye på en dag. Jeg reiste fra konfirmantleir på Naglestadtoppen 28. januar 1979 til gudstjeneste i Søgne gamle kirke. Da viste det seg at jeg hadde glemt bibelen min. Vi fant ingen bibel i kirken. Hva skulle jeg gjøre? Jeg var nødt til å lese tre ulike tekster fra bibelen under gudstjenesten. Klokker Andreas Nome bodde like ved kirken. Han gikk hjem og hentet en bibel. Det var den nye oversettelsen fra 1978. Med den nye bibelen i hendene kunne jeg senke skuldrene. Da jeg sto foran alteret, oppdaget jeg at denne nye bibelen manglet en side. Siden med teksten jeg skulle preke over, var borte. Senere fikk jeg vite at noen nye bibler ved en feil var uten denne siden. Teksten jeg manglet var Rom 1, 16-17. Jeg bestemte meg for å sitere vers 16 etter hukommelsen. Jeg følte meg trygg på det.

Klokker Nome begynte å vifte med Godt nytt som var en lettlest utgave av Det nye testamente. Men det var for sent. Jeg leste utenat vers 16: For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. Jeg tror ikke forsamlingen fikk høre at jeg hadde glemt bibelen. Det burde de ha fått høre. Men jeg skammet meg over min glemsel. Guds kraft til frelse har jeg ikke glemt siden.

Da jeg kom til bilen min etter gudstjenesten, hadde jeg glemt manuskriptet mitt. Jeg gikk tilbake til kirken. Den var låst. Om ettermiddagen kom en nabo på besøk i prestegården i Greipstad. Hun hadde også vært leder på konfirmantleiren, og hun hadde med seg en kassettspiller og noen bøker jeg hadde glemt på leiren.

Da jeg gikk til sengs den dagen, oppdaget jeg selv at jeg hadde glemt ei pute på Naglestadtoppen. Denne dagen må være toppen på glemsel i løpet av en dag.

Nå er jeg 73 år. Jeg glemmer mer nå, men neppe så mye på en dag. Dette har jeg skrevet ned for at jeg ikke skal glemme det jeg glemte. Hva har jeg lært? Skriv ned alt viktig som du ikke må glemme. Husk å lese det du har skrevet. Kom deg ut av tidsklemma. Slipp smilet og selvironien fri. Og glem ikke evangeliet som er Guds kraft til frelse for hver den som tror på Jesus, selv om vi glemmer.

Gud glemmer oss ikke, selv om vi glemme han. For han sier:

Kan en kvinne glemme sitt diende barn,
 en omsorgsfull mor det barnet hun bar?
 Selv om de skulle glemme,
 skal ikke jeg glemme deg.
Jes49,15. 

Trygve Omland

Lyngdal 21.mars 2017.

Teksten ble først skrevet 21.03.2012, og ble så bearbeidet noe. Ny bearbeidelse av teksten 5.09.2017.

Ode til Songdalen

Jacob Bjoraa var en sentral person i Songdalen da jeg var prest der fra 1978 til 1988. Han var trofast tilstede på gudstjenester i Greipstad kirke og andre samvær på Bethel bedehus, og han deltok aktivt i kulturlivet blant annet med sang. Skolen var en hovedsak for denne allsidige mannen.Jeg husker spesielt et maleri der motivet var de tre korsene på Golgata. To kors sto tomme. Jesus hadde tatt den ene røveren med seg inn i Paradis. Den andre røveren hang igjen på korset fordi han ikke ba og sa:  Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!

 

 

Da jeg fylte 50 år, inviterte jeg noen menn blant annet fra Søgne og Songdalen til vårt nye hjem i Lyngdal.  Fra personer i Songdalen fikk jeg et kunstverk som var laget av Jacob Bjoraa. Ode til Songdalen var tittelen. Venstre del av bildet er fra 1992, og høyre del er fra 1993, og jeg fikk det i 1994. Bildet er det første du møter  i ganga vår. Ode til Songdalen er et høystemt lyrisk dikt. Ode betyr sang. Er det noen som vet om en eller annen har laget tone dette diktet?

Foto og tekst: Trygve Omland

1. juli 2016

 

 

 

Mimretur i Greipstad

I går den 16. juni 2016 var vi på mimretur i Greipstad med Unni og Hans Betsaker. For 28 år siden flyttet vi fra Greipstad prestegård. Forandringene i Greipstad fra 1978 er oppsiktsvekkende. Vi kjørte i store byggefelt, forbi mange høyblokker med leiligheter, til Birkelid, Greipstad Menighetshus og Songdalen Frikirke. Midt i alle forandringer sto Greipstad prestegård stødig som før.

Minnene bobler ved synet av Greipstad prestegård der vi bodde i 10 1/2 år fra 1978 til 1988. Jeg vil ta fram et minne som jeg tror er aktuelt i framtida. I prestegården var Tom Sverre Kjær med på å starte Unges Misjonshjem i Greipstad. Fem familie-enheter gikk sammen i en forening som ble kalt Unges Misjonshjem. 17 barn og 13 foreldre var samlet i storstua i prestegården til misjonsmøte i starten. Foreningen var tilsluttet Det Norske Misjonsselskap. Siktepunktet var å styrke fellesskapet i familiene i forholdet mellom barn og voksne. Jeg tror forskjellige samlinger for ulike familier har framtida for seg. Generasjonene må gå mer sammen.

 

Da Songdalen Frikirke ble åpnet, sendte jeg et brev til Frikirka for å oppmuntre menigheten og ønske til lykke med det nye kirkebygget. Som res kap i Den Norske Kirke var jeg opptatt av å få til et godt samarbeid og samspill. mellom de to lutherske menighetene. Den 2. januar 1986  traff jeg Ola Imeland, og han sa at brevet mitt ved åpningen av den nye kirka var kronen på verket. Det var jo hyggelig. I går var jeg utenfor Songdalen store og utvidede kirke på Nodelandsheia. Jeg ble imponert over alt menigheten har fått til og ønsker den Guds velsignelse i det videre arbeidet.

 

 

Det ser ut som Haugen-parken har blitt et kulturelt midtpunkt i Greipstad. Kjell Nupens typiske blåfargede krukke samler  himmelens og havets mysterium som en Sarepta-krukke. Paal-Helge Haugens forfatterskap har inspirert meg i mange år personlig og i undervisning ved Lyngdal kristne videregående skole. Diktet Steingjerdet er mitt favorittdikt. Jeg siterer hele teksten her. Haugen gir en visuell og vakker skildring av oppveksten i Valle og i mange andre bygder på 1950-tallet.

(steingjerde)

 

det var steingjerda
som batt verden
saman

 

strake band frå elva
til fjellet
varme å sitje på
i sommarkvelden

 

steinene kila inn
mot kvarandre
med uendeleg tolmod:
tid og nevar

 

slåtteteigane tett inn til gjerdet
fullmogne og klare for ljåen
tykk eng mot stein:
slik fekk vi først sjå
at det er mogeleg
å forandre verden

 

dei gamle slo kvart einaste strå
og raka vel etter seg
etterpå kvilte dei
studde seg mot steinen
som ryggen til ein gamal ven

 

ennå er dei der
over steinlinjene i landskapet
hender
usynlege i lufta
som vengeslag
om du vågar n?rme deg

 

dette er slitets steinar
dette er historiens skrift
 

Greipstad menighetshus har overtatt plassen fra Bethel bedehus. Jeg forstår at det har blitt et viktig redskap i menighetens liv og vekst. Gud velsigne alt byggende arbeid her som fremmer Guds rike og det gode liv i bygda. Mine tanker er full av  minner fra det gamle Bethel. Jeg tar fram ett eksempel. I oktober 1978 ble det startet et nytt, kristelig skolelag ved Songdalen ungdomsskole. Med min bakgrunn som skoleungdomsprest i over fem år var dette en hjertesak for meg. Den 17. oktober var over 80 ungdommer samlet på Bethel til andakt, aktivitet og lek. Lærer Ole Lillesvangstu var voksenleder i starten. Flere ledere var det behov for, siden oppslutningen var så stor. Skolelaget tok også sikte på å være et tilbud for Birkelid skole.

Trygve Omland: Foto og tekst.
17. juni 2016

PS. Se trom.blogg.no kategori Minner fra Finsland, Greipstad og Søgne.

Speidere feiret St. Georgsdagen

St. Georgsdagen er speidernes internasjonale festdag. Dagen ble feiret første gang i Norge i 1914. St. Georgsdagen feires 23. april hvert år. Dagen feires til minne om St. Georg som drepte en drag. Han risikerte eget liv for å redde andre. Slik skal speidere også opptre uselvisk. St. Georg er en skytshelg blant annet for England og Stockholm. Det norske navnet fra gammelt av er Jørgen ridder.

 

Mine speiderklær fra rundt 1956.

Speiderne i Lyngdal har nettopp feiret dagen, leste jeg i avisen. Det minner meg om feiring av St. Georgsdag, da jeg var prest i Greipstad. Jeg samarbeidet noen ganger med speiderne om gudstjeneste i kirka på St. Georgsdagen.

Stifteren av speiderbevegelsen, Robert Baden-Powell, la igjen et budskap etter sin død 8. januar 1941, der vi blant annet leser: Gå til naturen og du vil se hvor Gud har gjort verden full av skjønnhet og under du kan glede deg over.

Jeg viser til trom.blogg.no 2.12.2015 om Alltid speider Alltid beredt. Der forteller jeg mer om speiderlivet.

Trygve Omland

27.04.2016

 

Kilde: http://leksikon.speidermuseet.no/wiki/St._Georgsdagen#St._Georgslegenden