”Alltid beredt” sier speidere

I går kveld hadde jeg et hyggelig besøk av Helge Alvin Rosfjord i forbindelse med hans bok om speidere i Lyngdal.
Speidere gjennom 75 år i Lyngdal.
Speidere jubilerer.
En gang speider – alltid speider. Ut fra dette mottoet er jeg enda speider. ”Alltid beredt” er en hilsen vi kan bruke i mange sammenhenger. Nå fikk jeg lyst til å dele noen få smaksprøver fra den siste boka av Helge Alvin Rosfjord. Hovedtittelen på boka er ”2500 Lyngdals-speidere gjennom 75 år.”
Her er noen klipp. Utdrag fra en tur i 1949 forteller Lars Stuestøl i 1949. ”Jeg gikk ned til noen gutter som sparket fotball og var med en stund. Den fotballen de hadde var sydd med messingtråder nesten i alle sømmene og noen av endene stod ut og stakk så han var farlig å spenne med” s. 37.
”Måkepatruljen fra Austad stilte fulltallig på speiderleiren på Rosfjorden. Mor til Odd Stenbråten hadde sydd sammen noen ulltepper som ble brukt til sovepose. Teltet var et knappetelt etter tyskerne satt sammen som et spisstelt.” s. 39.
Landsleiren i Mandal 1948. ”Omkring 12 000-13 000 speidere fordelt på 4000 telt var samlet på Vestnes ved Risøbank og området rundt Sjøsanden. Den gang var det Skandinavias største speiderleir.” s. 43.
Fra en speiderleir. ”Utstyret var beskjedent, soveposten var sydd sammen av to sekker. En natt ble speiderne overrasket av regn, og den eneste som ble skikkelig våt var Kåre (lederen Bekkerhus). Han hadde lagt seg i en sølepytt som ble fylt med vann, men han bare smilte av det.” s. 50.
”Den 9. Kretsleiren i 1954 på Kvavik ble … en stormønstring også fra arrangør-troppen Lyngdal , selv om leiren var lagt midt i høyonna… Sokneprest Hjalmar Svennevik holder gudstjeneste foran 150 speidere på Kvavik.” Leiren var lagt i nærheten av travbanen og fikk plass til 60 telt. s.54-55.
”Landsleiren (1956) på Voss ble en ekstra opplevelse, sier Trygve Omland, ”for første gang opplevde vi (jeg) speiderbevegelsen både var en nasjonal og internasjonal bevegelse. Omland minnes Kåre Bekkerhus som en vital og aktiv troppsleder. Han utstrålte glede og energi, og var en svært viktig person for oss speidere. Vi følte at vi var viktige for han.” s. 51.
Jeg håper disse små og få glimtene fra Helge Alvin Rosfjords bok gir mersmak. Du kjenner kanskje igjen noen av de som er med på bildet på side 1-2. Fint om noen deler en opplevelse fra speiderlivet. Jeg har tatt vare på speiderdrakta mi som et godt minne.
Lyngdal 9. februar 2021/9. juli 2021
Trygve Omland.

Dødehavet gir liv og død.

Dødehavstiftelsen hadde opplysningsmøte i Lyngdal kirkesenter i går 15. August 2018. Temaet var Helsefremming og sykdomsforebygging i hverdagen. Overlege Elisabeth Dramsdahl holdt foredrag. Kommunens Folkehelseansvarlig i Lyngdal kommune orienterte om lokale tiltak og tilbud. Jeg kjente meg igjen i mye av den kunnskapen vi fikk høre om.

Ser mer: http://www.dodehavstiftelsen.no/

Det ble en nyttig og lærerik kveld. Jeg ble spesielt fascinert av Dødehavets farer og muligheter.

Minner fra mange besøk i Dødehavet dukker opp. Dødehavet bærer navnet med rette. Kun en eneste bakterie er funnet levende i dette vannet, har jeg lest. Menneskekroppen flyter fint i dødehavet. Vi kan sitte i vannet og lese Lister24. Det skal ikke være mulig å drukne der. Likevel druknet ei 70 år gammel engelsk kvinne i Dødehavet under bading nær Ein Gedi. Det er teknisk umulig å synke helt under på grunn av oppdriften. Får man vann i øynene, er det viktig å vaske seg fort med rent, rennende vann. På bunnen er det mange rullesteiner som kan føre til at vi mister balansen. Besøk i Dødehavet er en fast og festlig opplevelse for alle turister.

 

Bildet er tatt fra www.dodehavstiftelsen.no/

 

Da jeg besøkte Dødehavet for første gang i 1969, lå det litt over 400 m under havet.  Dødehavet er nå i ferd med å dampe bort og dø fordi Syria, Israel og Jordan siden 1950 har tappet det meste av vannet fra hovedkilden elva Jordan. I løpet av de siste 50 årene har vannstanden sunket med over 20 meter.

Dødehavet kalles også Salthavet, fordi saltkonsentrasjonen er hele 33 %, ti ganger høyere enn i Middelhavet, eller Asfalthavet, fordi det er funnet asfalt i sjøen, ifølge tidsskrift på internett for Den norske legeforening. I følge boka Israel i går og i dag begynte man å utvinne mineraler i Dødehavet allerede på 1930-tallet.

Dødehavet er som sagt i ferd med å forsvinne. En planlagt kanal fra Rødehavet til dødehavet er tenkt som en mulig redning. Men det ikke uten stor økologisk risiko og den kan koste enormt mye.

Selv om Dødehavet er livløst, gir det et bedre liv og helse for tusener av helseturister, også fra Norge. Folk strømmer dit årlig med sine gikt- og psoriasisplager, leser vi i aftenposten.no 2011.

I Store Norske Leksikon leser vi: Sodoma og Gomorra er den bibelske betegnelsen på to førhistoriske byer som skal ha ligget ved sørenden av Dødehavet. Ifølge 1. Mosebok 18?19 førte innbyggernes gudløshet og ugjestmilde oppførsel til at Jahve så seg nødt til å ødelegge byene med ild og svovel. Bare Lot og hans nærmeste familie fikk anledning til å unnslippe. 

Dødehavet kan brukes som et bilde på hvordan åndelig og kristelig  liv kan dø ut. Et friskt, levende kristenliv trenger utløp for sin tro.

På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte:

Den som tørster, skal komme til meg og drikke!

Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann. Joh 7,37-38.

Lyngdal 16. August 2018

Trygve Omland