Jeg har fått 2 måneders pause i cellegiftbehandlingen. Det gjør fantastiske ting med meg. Det er et under. Dette skreiv Rolf Nicolaisen den 26. januar i år til oss som hadde studert sammen på Menighetsfakultetet under det praktisk-teologiske seminaret 1970-71. Jeg fikk lov til å dele hans vitnesbyrd på min blogg.
Kjære alle! Her kommer det et tillegg til julebrevet fra meg. Fikk så lyst til å fortelle dere siste nyhet: Jeg har fått 2 måneders pause i cellegiftbehandlingen. Det gjør fantastiske ting med meg. Det er et under. Føler at noe av styrken i kroppen min kommer tilbake. Jeg har til og med vært på treningsstudio igjen, og jeg har hatt 14 allsangkonserter sammen med Håvard Svendsrud på turne de siste to ukene. Virkelig opplevd selv at Kultur gir helse, arbeidet jeg har vært leder for i 12 år i Kirkens Bymisjon. Jeg løftes opp og lever igjen! Livet er underfullt! La det bare få fortsette her på jorden litt til! Takk sykehus! Takk og lov til Gud! Takk til dere som har fulgt meg, tenkt på meg, skrevet til meg dette siste året! Ja, Jesus er en venn og en kraft i livet mitt, ikke minst når de tunge dagene kommer.
Hilsen Rolf Nicolaisen
Jeg husker Rolf som en gledespreder i studietida. Han vitnet om Jesus med sangen og gitaren. Kraften fra Jesus løfter han opp til å vitne om livet midt i kampen mot kreft. Må Herrens ansikt lyse over deg og gjennom deg.
Jeg var på teater i går i Lyngdal kulturhus sammen med barnebarnet Thora. Vi så Dyrene i Hakkebakkeskogen. Sal 1 BELLEVUE SCENE var nesten full av barn, foreldre og besteforeldre. Jeg undres på hva det er som trekker så mange mennesker i moderne tid til dette gamle teaterstykket. I 1953, da jeg var ni år, kom teksten ut under tittelen Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen, skrevet av Thorbjørn Egner f. i 1912. Opprinnelig var det et hørespill på radio.
Thora i midten beskyttet av den lille bjørnen.
Hva er det i denne fortellingen som treffer barn i dag? Er det kulissene, de sterke fargene og den lille skogen som speiler den store fortellingen om vårt liv? Eller er det eventyret som fører oss på en reise i skogen gjennom konflikter og motgang fram til en lykkelig slutt? Eller er det dyrene i skogen kledd som virkelige mennesker som viser fram forskjellige karakterer og egenskaper hos oss mennesker? Eller er det de lette, muntre sangene? Jeg spurte barnebarnet Thora etter forestillingen hva hun likte best. Alt, sa hun. Jeg tenker: Det er noe ved helheten, den store sammenhengen, den gode avslutningen. Vi kjenner oss igjen i motsetningene og konfliktene mellom de sterke og de svake, de grådige og de greie. Thora sa at det handlet om vennskap. Alle barn, ja voksne også, lengter etter gode, trofaste venner. Alt ender i fred og forsoning. Reven spiser ikke de andre dyrene. Alle dyrene i skogen går sammen om å redde den lille bjørnen. De står sammen i solidaritet. Loven for skogens dyr er kort og enkel: Ingen har lov til å spise hverandre. Teaterstykke viser fram en optimistisk etikk. Vi må kjempe for at jorda blir et trivelig sted å leve. Derfor må vi vise hverandre tillit, hjelpe hverandre og dele med hverandre. Visene i stykket skaper en munter stemning og et liv preget av lek og moro. Siden alt foregår i skogen med dyr som talerør, kommer vi nærmere naturen, miljøet, det opprinnelige og det ekte livet.
Novellen Karens jul av Amalie Skram kommer fram i min bevissthet gang på gang når jeg tenker på det enkelte mennesket på flukt over Storskog. Ser vi barnet i mors mage? Ser vi babyen ved mors bryst? Ser vi det enkelte menneske? Eller ser vi i for stor grad alle under ett? Er det rettferdig å behandle alle likt når hvert individ har sin egen livshistorie?
Jeg har stor respekt og ydmykhet for alle som er involvert i flyktningekrisen i Norge, politikere, politi, alle som møter flyktningene. Vi må bare ikke overse det enkelte menneske, tenker jeg. Karens jul hjepler oss til å huske på de svakeste.
Vi leser slutten av novellen der en konstabel kommer forbi ei hytte i havnestrøket.
Neste natt da han kom forbi hytten, stanset han og så inn. Hun satt i en skrå stilling, tilbakelent mot vinduskarmen Hennes profil med knyttetørkleet om hodet tegnet seg svakt mot ruten. Barnet lå ved brystet og diet. Hun rørte seg ikke og syntes å sove. Ut på morgenen slo det om til frost. I løpet av den neste dag gikk termometret ned til 12 grader. Det ble gneldrende kulde med klar og stille luft. På vinduene i det lille ferjemannshus kom det et tykt lag av hvitt rim, som gjorde rutene aldeles ugjennomsiktige. Julaften ble det igjen værforandring. Det tødde og dryppet allestedsfra. Man var nesten nødt til å gå med paraply, enskjønt det ikke regnet. Nede på kaien var alle pakkhusvinduene atter blitt isfri, og føret var verre enn noensinne. Om ettermiddagen ved totiden kom konstabelen der ned. Han hadde hatt fri de siste par netter på grunn av en forkjølelsesfeber, som legen hadde gitt ham attest for. Nå skulle han ut og snakke med en fyr på et av dampskipene. Hans vei falt forbi huset. Enskjønt det allerede var begynt å skumre, så han det dog i flere skritts avstand, det som brakte ham til å stanse og bli så underlig ille ved. Der satt hun i nøyaktig den samme stilling som hin natt for to dager siden. Det selvsamme stykke profil på ruten. Han anstilte egentlig ikke noen refleksjon derover, bare følte seg grepet av gru over dette forstenede selvsamme. Det gikk et uvilkårlig gys gjennom ham. Skulle det være hendt noe? Han skyndte seg bort til døren; den var stengt. Så slo han i stykker en rute, fikk fatt på en jernstang, som han strakte inn gjennom åpningen og hektet med den kroken av krampen. Trådte så inn, sakte og forsiktig. De var stendøde begge to. Barnet lå opp til moren og holdt ennå i døden brystet i munnen. Nedover dets kinn var det fra brystvorten silt noen dråper blod, som lå størknet på haken. Hun var forferdelig uttært, men på ansiktet lå det som et stille smil. Stakkars jente, for jul hun fikk, mumlet konstabelen, mens han visket seg i øyet. Men kanskje det er best som det er for dem begge to. Vårherre han har nå vel en mening med det. Han gikk ut igjen, trakk døren til og gjorde kroken fast. Skyndte seg så på stasjonen for å melde tildragelsen. Den første arbeidsdag etter julehelgen lot havnevesenet det gamle ferjemannshus rive ned og transportere bort. Det skulle ikke stå der og være tilholdssted for alskens løsgjengere. Fra Politiken, 1885
Søndag morgen ble han funnet død, i en bil like ved en kontrollpost utenfor byen Alakurtti i Russland. Vitner forteller at han ikke hadde penger til å betale menneskesmuglere, og derfor ikke fikk noe hjelp fra noen. 33-åringen kom fra India, og ville neppe fått opphold verken i Norge eller Finland. Jeg lurer på om han visste det. Han satt i bilen i fem dager, på en vei i et øde skogsområde på Kolahalvøya, før han frøs i hjel.
I dag jeg satt helt bak i en fullsatt Sal 2 i Lyngdal Kulturhus for å se en film om Joralf Gjerstad som blir kalt Snåsamannen.
Hvorfor rant tårene mine under filmen om Mannen fra Snåsa? Var det lidelsene hos menneskene som åpnet tårekanalen? Eller var det ansiktene som åpnet seg i undring over at livet ble lettere og bedre for noen i Joralfs nærvær? Eller var det varmen i Joralfs store, skrukkede hender? Eller var det lyset i Joralfs øyne og hjerte? Eller var det godheten i hele Joralfs personlighet? Jeg tror det var alt dette, og varmen, vennligheten, verdighet. Hele atmosfærene åndet i noe ekte, ærlig og åpent. Joralf øste av kristendommen som kilde til det gode og det lyse. Han lot kjærligheten til sin neste flyte som en naturlig kraft ut til de som søkte hjelp.
Takk, Joralf, for at du åpnet dørene inn til din enkle varmestue. Takk, Margreth Olin, for at du brukte dine evner som filmkunstner til å skape en vakker og gripende dokumentarfilm om det gode mennesket fra Snåsa og hans trofaste hustru.
Situasjonen i Libanon og Syria og …og …og …er vanvittig mye verre enn da jeg var bataljonsprest i Libanon i 1983. Babyer, barn og endeløse køer av flyktninger er fanget av menneskers ondskap og maktsyke.
Hører vi ropene om mangel på mat og medisiner? Hører vi skrikene før nye bomber dreper enda flere hjelpeløse sivile? Ser vi enda det barnet på stranda?
Stopp ondskapen i Syria på søndag Del ut rent vann i Syria på mandag Stopp hatet i Syria på tirsdag Del ut sunn mat i Syria på onsdag Stopp hevnen i Syria på torsdag Del ut medisiner i Syria på fredag Stopp alle krigene i Syria på lørdag Stopp galskapen og grusomhetene hele uka. Mange mennesker roper i desperasjon over hele verden:
Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn!
Jeg husker Karsten Isachsen (22.02.1944-18.01.2016) fra studietida på det gamle Menighetsfakultetet (MF) i Oslo sentrum. Han var en mester i å kommunisere med små smil og lett latter. På MF var det et avisrom ved siden av noen telefonbåser. Den studenten som sto eller satt nærmest telefonen når den ringte, skulle ta den. En gang Karsten tok det ene telefonrøret, ringte en telefon til. Karsten tok den telefonen også. Så holdt han de to telefonrørene mot hverandre, og lot de to telefonstemmene snakke med hverandre. Hva de sa, vet jeg ikke. Men det måtte vel oppstå stor forvirring i samtalen. Dette kan stå som en kontrast til den kommunikasjonen som Karsten ville ha. Han vil ha tydelig kommunikasjon, klar tale, klar tale om Kristus Jesus. Se utdraget under bildet fra ei av bøkene han skreiv.
Dette bildet tok jeg på vei opp til Lindesnes fyr i 2013.
Karsten Isachsen skriver i en av sine bøker:
Jeg trodde lenge at jeg gjennom livet var underveis til livets aften, og at den rosa stripen som venter i horisonten var en solnedgang. Men Jesus har sagt at vi som er i hans følge er underveis til en morgen. Vi er underveis til en soloppgang, hvor Gud skal bli alt i alle! Og når min avskjedstime nærmer seg, vet jeg hvilke ord som vil være på mine lepper, hvis jeg får være ved full bevissthet:
Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn!
De kan ta fra oss alt, men de kan ikke fjerne Gud fra våre hjerter.
Sitat fra s. 103 i boka Flukten fra Syria & Irak av Kari Fure på Lunde Forlag 2015. Jeg anbefaler denne boka som jeg holder på å lese.
Alle lover å hjelpe, men ingenting skjer.
Og så kom IS til Mosul.
Den syrisk-ortodokse kirken, som regner seg som et av verdens eldste kirkesamfunn, hadde syv kirker i Mosul. Alle er tapt. I dag holder erkebiskopen til i et leid hus i Erbil. Gudstjenestene må holdes i en hall ved siden av.
Han sitter med en følelse av å være fullstendig ribbet. Men så korrigerer han seg selv, for han har jo fremdeles det viktigste.
De kan ta fra oss alt, men de kan ikke fjerne Gud fra våre hjerter, sier han og kan ikke få understreket sterkt nok hvor stolt han er av folket sitt, som har gitt avkall på alt for å følge Jesus.
De kunne fått beholde husene sine og alt de eide hvis de hadde gått med på å konvertere til islam.
I 1983 var jeg i Libanon som bataljonsprest i FN fra slutten av mai til slutten av november.
Da jeg kom tilbake, hjalp Fædrelandsvennen meg med å få ut budskapet om behov for rullestoler til palestinske flyktninger i Libanon. Jeg hadde bak meg et besøk i en palestinsk flyktningeleir i Tyr og i Flyktningerådets rehabiliteringsklinikk i Tyr sør i Libanon. Reportasjen var ved Harry Strokkenes og Arild Jakobsen (foto).
Vi leser om flykntningesituasjonen i Libanon i 2014 i (NTB) 04.07.2014 i VG.
Libanon klarer ikke lenger å håndtere strømmen av syriske flyktninger. Landet står overfor økonomisk og politisk kollaps, advarer myndighetene.
Rundt 1,1 millioner syrere har så langt flyktet til det lille nabolandet med om lag 4 millioner innbyggere. Innen året er omme, vil tallet på syriske flyktninger i Libanon passere 1,5 millioner, viser nye estimater fra landets myndigheter.
? Libanon er truet av økonomisk og politisk kollaps nå som antall flyktninger vil passere en tredel av landets befolkning, advarer sosialminister Rashid Derbas.
Det ropes fremdeles om hjelp til å få slutt på galskapen og ondskapen, krigene og maktovergrepene. Ta til fornuft!
Det er viktig at veien til sykehuset er kort både for pasient og pårørende. Mine erfaringer fra Flekkefjord sykehus er gode. Jeg blir godt tatt imot. De ansatte ser meg og gjør grundige undersøkelser. De bruker tid til å snakke med meg, og de lytter til mine erfaringer. Etter å ha vært der noen ganger får jeg en slags hjemmefølelse. Den første jeg møtte sist på vei inn var ei kusine på vei ut. Den første som tok imot meg da, var en tidligere elev jeg hadde ved Kristen videregående skole (KVS), og den første legen jeg fikk denne gangen, var også en tidligere elev fra KVS. Nærhet og tilhørighet betyr mye når du er pasient. Det viktigste er selvefølgelig den faglige kvailiteten i alle ledd i sykehuset. Det er et politisk og personlig ansvar vi alle har. Jeg takker de som jobber på Flekkefjord og jobber for at vi får ha dette sykehuset i vårt nærmiljø. Vi fortjener det.
Jeg lærer stadig noe nytt og noe nyttig i møte med flyktninger i Lyngdal.
I slutten av 2015 spiste jeg middag sammen med flyktninger to ganger. Første gang var vi invitert til Barbro Skretting i Romskogen, og andre gang var vi sammen med 9 kurdere i et hus midt I Alleen. Kurderne var alle I familie med hverandre. Fire bodde I Lyngdal, fire I Kongsvinger og en i Bodø.
Kilder til gjestfrihet blant fastboende og fremmede.
Jeg opplevde stor gjestfrihet både fra norsk og kurdisk side. Gjestfriheten er en døråpner inn til nytt fellesskap på tvers av forskjellig språk, kultur, tradisjon, historie og religion. Viljen til å lytte med respekt til hverandres erfaringer og livshistorier er viktig. Kurderne viste sterk vilje til å få kontakt med oss norske, de viste oss bilder av ødelagte hus og hjem, og bilder av kone og barn som de savnet. Språkkunnskaper og opplæring i norsk språk og samfunn er nøklene til god integrering. Det viktigste er å lære norsk så fort som mulig. For å lære hverdagsnorsk er det behov for at innvandrerne har noen norske å snakke med. I begge selskapene var det en kvinne til stede som hadde lært så mye norsk at de kunne fungere som tolk. Vi må bruke de språkkunnskapene som vi har når vi er sammen. Det hjelper å bruke hendene, ansiktet og hele kroppen i kommunikasjonen. Muslimer har mange regler å følge når det gjelder hva de kan spise og hva de ikke kan spise. Det kan være klokt å lære litt om halalmat. Jeg kom til kurderne i Alleen kl 17. Stemningen var god. Vi spiste spennende, kurdisk mat. Vertskapet fylte på tallerkenen gang på gang. Jeg klarte ikke å spise opp alt. En av kurderne skrøt veldig av kvaliteten på norsk vann. Middagen hadde de begynte å forberede kl 10. Vi følte oss som hedersgjester. Kurderne var stolte over å være kurdere, og vi bør ikke plassere dem i feil etnisk sammenheng.
Vi skal være stolte av å være norske med et flagg med kors i og røtter i kristen tro og i humanistiske tradisjoner. Det er et godt grunnlag for å være gjestfri.
