Morsdagen minnes vi mange mødre i slekta.

Minne om ei mor i 1946
 
Jeg fant en sang fra 2-12.1946 til min oldemor, Gunhild Tomine Rom. Hun feiret da 90 årsdagen. Sangen passer til morsdagen. Tomine døde 93 år gammel i 1950. Hun fødte fem barn. Jeg velger her fire av sju vers fra sangen, fire vers som har med ordet mor i teksten. Jeg vet ikke hvem som har skrevet sangen. Under teksten står det bare barn og barnebarn. Melodien er Ja, vi elsker dette landet.
 
Sangen ble sunget rundt 20 måneder etter at krigen var slutt, og jeg var nesten tre år.
Min oldemor, Gunhild Tomine Rom, foran huset jeg vokste opp i fra jeg var rundt seks år.
 
Kjære, gamle mor Tomine
Fyller nitti år.
Nå i dag blant alle dine
Du som midtpunkt står,
Du har mange år på nakken,
Det vi alle vet.
Ta deg nå en pust i bakken!
Unn deg ro og fred.
Ta deg nå en pust i bakken.
Unn deg deilig ro og fred.
 
Mor Tomine hun har ruslet
Stille i sitt hjem.
Om de små hun titt har puslet,
For hun elsker dem.
Barnebarn besøker henne,
Bestemor er snill.
Hun kan glød i øyet tenne,
Hun kan gi sitt smil.
Hun kan glød i øyet tenne,
Gi de små sitt gode smil.
 
Vi i dag deg alle takker
Kjære, gamle mor!
Selv om det mot ”kvelden” lakker
Er din omhu stor
Takk for alt i svunne dager!
Takk for strev og slit!
Gud han alt så kjærlig lager
Her på livets sti.
Gud han alt så kjærlig lager
Her på livets trange sti.
 
Kjære mor, du aldri klynker.
Alt er godt og vel.
Og når solen en gang synker
I den siste kveld,
Da vil Jesus hånden rekke,
Føre deg vel fram.
Når han så vil oss oppvekke,
Skal vi skue ham.
Når han så vil oss oppvekke,
Skal vi evige skue ham.
 
Valg av tekst og bilde den 8. Februar 2019. Trygve Omland
 
Bildet av Gunhild Tomine Rom utenfor huset på Rom fra 1892. Hun ble enke i 1907. Når bildet ble tatt, vet jeg ikke.

Beboere i Amerika besøker slekt i Lyngdal.

Kjente og ukjente slektninger kan plutselig få en spennende betydning. 

Onsdag 22. August 2018 ble jeg invitert til et møte med fire ukjente slektninger fra Amerika. De var på reise i Norge i ti dager blant annet til Bergen og Oslo. Minibyen Lyngdal fikk æren av å ta imot dem på Paulsens Hotell i to netter og en dag.  Ådne Fardal Klev spurte om jeg ville være med å vise dem et par steder i Lyngdal som har relasjon til slekta deres. Jeg er firmenning til to av dem i følge Ådne, og da er det nært nok for å møtes. De fire fra Amerika hadde ikke vært i Norge før.

Navnene på amerikanerne ver Christine Abrahamson og John Abrahamson som er barnebarn til Alfred Abrahamson, videre Alfred Abrahamson og Susan A. Abrahamson. Alle var bosatt i Wisconsin i USA.

Bildet nedenfor viser de fire  utenfor Paulsens Hotell, pluss Anne Kristin Klev og meg. 

Min slektslinje til mine to firmenninger er farmor Ragna Gustava Omland f. Årnes, den 28. September 1889. Hun giftet seg 29. Juni 1911 og flyttet fra Årnes til Omland. Derfor kjørte vi til disse to stedene, Årnes og Omland.

 

Ådne Fardal Klev til høyre forteller om stedet vi er på nå, og det er  Årnes, der min farmor Ragna Gustava kommer fra. Her var jeg på slektsstevne for ca. 37 år siden. Det gamle huset er revet, og nytt er kommet opp.

 

Bildet viser døra inn til doen i uthuset på Omland. Kalde vinterdager måtte det være ufyselig å gå fra huset til doen. Jeg var  med mine foreldre til Omland på sykkel og med bil for å besøke  bestemor og bestefar på Omland. 

 

Bilde av min bestemor på Omland, Ragna Gustava, som er med på å knytte slekta sammen og skape kontakt mellom Amerika og Norge lenge etter at hun døde . Gustava hørte til en søskenflokk på elleve. 

 

 

Vi  er tilbake på Paulsens Hotell for å informere litt til om slekt og familie i Lyngdal. Kunnskap om slekt og familie kan skape spennende opplevelser og nye kontakter. Vi liker å finne ut hvilken sammenheng vi hører hjemme i. Også i framtida må det være mulighet for å finne sitt eget slektstre.Vi trenger røtter. Olav Mostøl skriver:

Rotfeste

treng 

eit menneske

for å bere

bører i motvind.

 

Lyngdal 26. august 2018.

Trygve Omland.

Lytt til de gamle i Lyngdal

Jeg angrer på at jeg ikke har skrevet ned enda mer av det som gamle mennesker har fortalt. De mange små fortellingene kan bli til et spennende puslespill og en vakker mosaikk. Fakta og fantasi kan skape mange minner. Jeg er glad for at jeg lyttet noen ganger til Hildur Lauvdal, født Rom. Hun hadde en enestående evne til huske små detaljer i livet som kan være større enn vi aner. Jeg liker å reflektere over gamle minner. Men først må jeg gi noen få opplysninger om Hildur.

 

Huset på Oftedal 2012.

 Den 15. april i  var vi i Bygland kirke for å følge Hildur Lauvdal til hennes grav ved Bygland kirke. Hun ble 93 år. Hun kom fra Oftedal i Lyngdal, giftet seg i 1953 med Torgrim Lauvdal og flyttet da til Lauvdal i Bygland kommune. Etter at mannen døde, flyttet hun tilbake til Lyngdal og bosatte seg på Rom like ved Å bedehus.

Hildur fortalte stolt at hun som 4 åring var med sin far, Thorvald Rom, da de bygde hus på Oftedal. Jeg tenker at barn lærer mye og husker mer når de gjør ting sammen med voksne. Jeg ser for meg småjenta som en tilfreds snekker.

Hildurs far var tre ganger i USA. En gang var han der 2 ½ år. Fra en nabogård på Oftedal reiste alle i en stor søskenflokk til USA. Mor til Hildur hørte til i en søskenflokk på to jenter og fem gutter. Alle guttene reiste til USA.  Vi skjønner at fattigdommen må ha vært stor, og håpet om et bedre liv i USA kan ha motivert mange til å dra dit. Alle fem brødrene og en søster til Hildurs mor dro til USA. Vi som lever i et av verdens rikeste land, må ikke glemme fattigdommen i Norge for 100 år siden, tenker jeg.  Hva kan utvandringen fra Norge til USA lære oss i møte med innvandringen til Norge nå?

Da det ble slutt med gjestgiveri og skyss-stasjon på Sandnes, fikk lofferne bruke det. Det kunne være fullt opp der av fanter og loffere. Da Hildur var ca. 11 år, gikk hun en gang alene til skolen ved Lehnesfjorden, fordi søstera Tora var syk. Hjemme ville de at Hildur også skulle bli hjemme fra skolen. Men, nei, Hildur ville gå. Hun møtte da syv fanter på tre steder før skolen. John Lehne kom på sykkel. Det gjorde henne trygg. Noen loffere kom fra Arendal. Dialekten viste det, fortalte Hildur.

Hildur hadde god kontakt med mine besteforeldre på Rom, Olene og Reinert Rom, som er bror til hennes far. Hun mente at den nye veien forbi huset vårt på Rom var fra 1934, i dag er det E 39. Hun brukte denne veien mye blant annet da hun gikk til fots fra Oftedal til prestegården eller Lyngdal kirke i konfirmanttida. Det var mange småsteiner på grusveien som var ubehagelig å trø på. Min oldemor, Tomine Rom, som budde i det gamle huset, syntes det ble mye trafikk på den nye veien. Hun kunne telle 20 biler forbi huset på en dag.

 Hjalmar Svennevik var nettopp kommet som prest til Lyngdal, da Hildur skulle konfirmeres.  Konfirmantene måtte møte opp i prestegården kl 10.00. Presten skreiv inn krets for krets. Det tok to timer før hun slapp til. Det var kjedelig. De var 58 konfirmanter.

Reinert Rom kjørte presten fra prestegården i Lyngdal til Kvås kirke. På Rom hos Reinert og Olene var det skyss-stasjon. De hadde flere hester. Minst en hest måtte være klar og uthvilt til å gå videre, så vidt jeg for

Hildur mintes St. Hans-feiringen på Lundefjellet, fjellet mellom Oftedal og Eikeland. Der kunne de se bålet på Presteneset.

Da statuen av Peder Claussønn Friis skulle avdekkes ved Lindesnes kirke søndag 14.08.1939, ble foreldrene til Hildur invitert som etterkommere. De reiste fra Oftedal til Vigeland med hest. Det ble anslått at vel 2000 mennesker var til stede under denne høytidelige og historiske dagen. Jeg er visst i det trettende ledd i slekta etter P. C. Friis, f. 1545 og d. 1614. Det er blitt moderne å drive med slektsgransking både på TV og privat.

Hildur fortalte at de under 2. verdenskrig gikk forbi mange telt, hester og klessnorer i Romsleiren på kirkeveien fra Oftedal til kirka. Romfolk, loffere eller fanter hadde slått leirer.

Under krigen var det god modningstid for hvete, og det ga god smak i melet. Tyskerne hentet poteter hos folk. Noen poteter frøs i lageret på Rom, og noe råtnet pga. fuktighet.

Kaffien var rasjonert helt til 1953. Kvinner som skulle på misjonsforening hadde med en spisspose med kaffi.

Hildur var flink til å lage ting med hendene. Hun mintes at hun hadde gått på vevkurs i 12 uker, og hun hadde selv holdt vevkurs. Hildur strikket og broderte også da hun ble gammel. Hun sendte blant annet sokker og tepper til fattige i Russland gjennom predikanten Steinar Harila. Hun var med i flere misjonskvinneforeninger.

Hildur fortalte at hun leste høyt juleevangeliet på julekvelden selv om mannen var død, og hun var alene.  Hun brukte da mannens bibel, for han leste juleevangeliet høyt da han levde.

Ved graven i Bygland sang vi:

Lyset fyller haven, se en engel kom,

Åpnet den stengte graven, Jesu grav er tom.

Lyngdal 6. Mars 2018

Trygve Omland.

Hobby uten like.

Det var overskriften på første side i Lister24 i dag 18. mars 2017. Tema for lørdagsavisen var interessen for å samle på ting. Jeg føler meg hjemme i denne hobbyen.

 

Hvor skal jeg gjøre av alt jeg samler på?

Som barn samlet jeg på mange forskjellig ting: Appelsinpapir, frimerker, servietter, pressa blomster og så videre?

Som voksen har jeg samlet på mye, for eksempel: Ca. en meter med avisutklipp i vedkjelleren og på kontoret, ca. 125 høye permer med relevans for private saker, slektshistorie, fagene teologi, nordiske språk og samfunnsfag, turistreiser jeg har vært på, yrkes- og fritidsrettet engasjement. I tillegg til dette har jeg en serie med lave permer som inneholder utkast til prekener knyttet til kirkeåret og ulike temaer.  Tallet på videoer og fotoalbumer vet jeg ikke. Jeg gidder ikke å telle opp. Mange hyller er overfylt av bøker.

Hvorfor er det så vanskelig å kaste ting, og hvorfor samler jeg på mye som jeg aldri kommer til å bruke i framtida?  Jeg har Askeladden som forbilde. Han plukket med seg mange små ting som andre gikk forbi. Han tenkte kanskje at de små tingene kan komme til nytte en gang. Hvem vet? Det er en hobby å samle. Det er gøy, interessant og spennende. Alt jeg har rundt meg er lett å få tak i, viss jeg finner det igjen. Ting jeg har samlet, beriker livet som pensjonist. Jeg har nå tid til å leve, ikke bare i dag, men i mange øyeblikk i livet som dukker opp gjennom ting jeg har samlet.

De i familien som lever lenger enn meg, får mange tunge tak når de skal bære alt ut av huset. Søppelkonteinerne får noe å tygge på. Gjenbruksbutikker har lite bruk for slike ting som jeg har samlet på. Men kanskje dukker det opp noen askeladder og andre personer med slektshistoriske og faginteresserte antenner. De som lever, får se.

Jeg må minne meg selv om dette ordet fra Jesus: Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Matt 6,19. Jeg håper jeg har en skatt i himmelen som Gud passer på.  For der skatten din er, vil også hjertet ditt være. Matt 6,21.

Trygve Omland

Lyngdal 18. mars 2017.

Mammas Bibel

Sist søndag, den 12.02.2017, var det Såmannssøndag. Jeg begynte da å tenke på min mors bibel, jeg fant den fram fra bokhylla, og jeg bladde i den.

Mammas Bibel. Mamma hette Thorhild Rom før hun giftet seg i 1940. Da fikk hun navnet Omland.

Mange steder i den gamle bibelen som var fra 1937, hadde hun skrevet dato og stikkord ved forskjellige bibelvers.  Jeg så noen ganger sammenhenger mellom vanskelige situasjoner og bibelvers. Utenfor Salme 121 hadde hun skrevet: Dette las mi før Andreas reiste for siste gang på sykehuset fra hjemmet på Rom. 2.oktober 1970. Pappa døde 5. oktober 1970.  Etter siste vers i salmen har mamma skrevet: Herren gav Herren tok Herrens navn ver lovet. Begynnelsen og slutten på salmen er slik: En sang ved festreisene.

 Jeg løfter mine øyne mot fjellene.

 Hvor skal min hjelp komme fra?

Min hjelp kommer fra Herren,

 himmelens og jordens skaper.

Herren skal bevare deg fra alt ondt.

 Han skal bevare ditt liv.

Herren skal bevare din utgang og din inngang

 fra nå og til evig tid.

På gravstøtta til mine foreldre står det skrevet i stein:

Min hjelp kommer fra Herren.

Dette er såkorn, dette er Guds ord. Måtte det falle i god jord. Da kan det bli til mat og liv for mange.

I går leste vi: En såmann gikk ut for å så kornet sitt. Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt, hele hundre ganger det som ble sådd. Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt.

Bak i mammas bibel har hun skrevet ei lang liste med navn sammen med denne bønnen: La oss bli i himmelen sammen vi som var det her på jord.

I gamle bibler kan det ligge mange såkorn som kan spire og skape mat til nytt liv. Lykke til på skattejakt i Guds ord. Mange vitnesbyrd lever enda i bibler etter de som er døde. Det synger vi om i sangen:

Ingen bok er meg så kjær, som min moders bibel er,
hennes tårer, hennes merker går ei ut.
Den er slitt og gammel nu, men jeg kommer godt i hu,
da hun tok meg på sitt fang og ba til Gud.
REF: Gamle bok, kjære bok, du meg minner om det dyrebare blod.
Mere kjær fra år til år du meg bliver når jeg går, på den trange vei som opp til himmelen når
.

Trygve Omland

Lyngdal 13.02.2017.

For tre dager siden, den 11.02.2017, var det 99 år siden mamma ble født, og 17.03.2017 blir det 10 år siden hun døde.

Konrad og Amalies diamantbryllup.

Har du vært i diamantbryllup? Det kan feires etter å ha vært gift i 60 år? Da jeg var åtte år, fikk jeg med meg et minne fra diamantbryllupet til Konrad og Amalie Omland 14. mars 1952. Konrad er bror til min farfar, Teodor Omland. De bodde da på Omland i Lyngdal bare noen få meter fra hverandre. Det eneste jeg husker fra diamantbryllupet, var noe som skjedde på loftet. Der sto det noe festmat. Et mykt og mildt lite husdyr hadde funnet ut at det var godsaker der oppe. Det snille, husvarme dyret lurte seg opp på loftet på sine lydløse bein og forsynt seg av mat som var laget til gjestene i diamantbryllupet. Katten var neppe invitert til festen, men han hadde likevel stor glede av å delta i selskapet på sin måte. Hva kan vi lære av denne erfaringen? Og hva kan vi reflektere over i diamantbryllup?

Diamanter er  et hardt materiale. De må slipes for å bli skinnende og skjønne å se på. Begrepet diamant kommer fra det klassiske språket gresk og betyr uovervinnelig. Diamant er en ettertraktet edelstein. Både 60 års diamanten, edelsteinene i ekteskapet og festmaten må vi ta godt vare på, så vi ikke minster noe verdifullt.

 

Bildet: Amalie f. Berntsdatter Handeland f. 1870 og d. 1966 og Konrad Sakarias Pedersen Omland f. 1867 og d. 1966. De gift seg i 1892. De døde samme år i 1966.

Jeg har funnet en sang på seks vers som ble skrevet til Konrad og Amalies diamantbryllup. Jeg tar  med her vers 2, 3 og 5 som skildrer personene,  livet på gården og utreise til Amerika.

På slik en dag er det tanken går

helst langt tilbake i tiden.

Ja de har strevet i mange år

så trutt og trofast på gården.

Og barneflokken var riktig stor –

så blir det travelt for far og mor.

Men alltid blid. De hadde tid

når noen kom og dem besøkte.

Ja Konrad var slik en grepa mann

til arbeid ute og inne.

For han var snekker og tømmermann,

der var ei bedre å finne.

Og var det kjøring og slikt, med hest

på gården, som det trengtes mest.

Vi gikk den vei – han sa ei nei –

selv om han hadde nok å gjøre.

Ja, barna vokste og reiste ut –

helt til Amerika de ville.

De hjemme savnet den store gutt.

I stuen ble det så stille.

Men intet sted er på denne jord

som nettopp hjemme hos far og mor.

Og det vi vet – at de er med!

I tankene de er tilstede.

 

Valg av bilde og tekst: Trygve Omland, Lyngdal 6.01.2017.

Røtter knytter oss sammen

Røtter knytter oss sammen

 

RØTER
Ro treng eit bån for å feste tægan til livet.
Røter treng ein ungdom for å opne blomen mot ljoset.
Rotfeste treng eit menneske for å bere bører i motvind.

(frå “I Lydeskar”)

 

Olav Mosdøl som har skrive dette diktet, er knytt til røter, til natur og landskap som han kjenner frå Setesdal og Telemark. Eg blei kjent med Mostøl under ein repetisjonsøving i forsvaret. Vi samarbeidde om ein lyrikkveld og ein feltgudsteneste. Mostøl viser oss røtene i den norske historia og i den globale personen Jesus Kristus.

Jesus seier til sine disipler: Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Joh 15,5. Jesus er roten, ja, hele vintreet. Han bærer hele treet, så det får næring til å bære rikelig med frukt.

Den hellig Messias Kristus er roten for Israels folk. Gud har utvalgt folket som tror på Jesus som Messias, som roten for hele Guds folk i verden. Er roten hellig, er greinene det også, skriver apostelen Paulus, og han sier videre: Husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg. Rom 11.

Aposteln Paulus har lært oss å be slik:

Må Kristus ved troen bo i deres hjerter
og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Ef 3,17.

Ideen til å reflektere rundt røtter i dag fikk jeg etter besøk på Arkivet i Kristiansand som ligger på Gimlekollen. Vi avsluttet et kurs om slektsgransking der. Alle har behov for å finne ut hvilke røtter man har i familie og slekt. Men de viktigste røttene er i Jesus Kristus, i Guds familie og i Guds folk.

 

Rotfeste treng eit menneske for å bere bører i motvind.

 

Trygve Omland, 25.02.2016

Slektstreff i Herdalen

Hjelp! Jeg kom over et bilde av slekta vår som har sine røtter i Herdalen. Jeg husker at vi var sammen.  Men når tok jeg dette bildet som slides, tro? Det er digitalisert i Tyskland for kort tid siden.

Hvorfor er vi samlet her? Har vi besøk fra Amerika? Jeg ser onkel Robert Rom oppe og bak på bildet og et par til bak til høyre for Robert som jeg ikke vet hvem er. Er der noen dere ute på nettet som husker noe fra denne store samlingen av forskjellige generasjoner? 

Står vi utenfor huset til ekteparet Tønnessen i Herdalen?

Trygve Omland

22. februar 2016

 

Besøk fra Amerika samler slekta

Når det kom besøk fra familie til Norge som var bosatt i USA, samlet mange seg for å feire slektsbåndene. Det var stas å se hverandre igjen. Noen møttes kanskje for første gang. I første del av 1950-årnene, tror jeg, kom Tore på besøk fra USA, Thore Berntsen Herdal eller Bensen i USA.

Tore hørte til i  en søskenflokk i Herdalen på ni barn født mellom1884 og 1899, altså på 15 år. Faren Bernt Kristian Abrahamsen Herdal var født I 1850 og mora Amalie Sofia Finkelsdatter var  født i 1855. Mora var 42 år da Tore ble født i 1897. Tore ble hjemmedøpt samme dag som han ble født, og siden midt i februar i 1898, ble dåpen stadfestet i kirka. Det første barnet til Bernt Kristian og Amalie Sofia døde som liten. Fem søsken bosatt I USA, derav vendte en tilbake ugift og døde i Lyngdal. Tore ble gift rundt 1930 med Agnes Borøy fra Dypvåg i Tvedestrand ,og de fikk to barn.

Behovet var stort for å finne seg et sted utenfor Norge der de kunne arbeide og bo. Utvandringen har ført til mange vonde opplevelser, men også mange gode erfaringer og mye berikelse. Slektsbåndene mellom de som ble boende i Norge og de som bosatte seg i USA er slitesterke.

Nå kommer det mange innvandrere til Lyngdal og Norge, både arbeidsinnvandrere, flyktninger og asylsøkere. Selv om situasjonen i dag og situasjonen for 100-150 år siden er forskjellig, kan vi finne noen felles trekk. Den enkelte kan gjøre seg sine egne tanker. Vi kan alle lære noe av historien.

 

Tore står bak i lys jakke og slips. Han er i 50-årene, tenker jeg. Pappa, Andreas Omland, står til høyra for Tore i mørk dress.

Du som ser dette, kan føye til hvem de andre er. Enten er de etterkommer etter Anna Opsahl, Olene Rom eller Abraham Herdal, eller er de gifte med etterkommerne deres. Vi har gode grunner til å minnes alle disse med takknemlig og respekt.

Trygve Omland

11.02.2016.

Bryllupsklær før og nå

Hva er forskjellene og likhetene på bryllupsklær  nå og før som på bildet nedenfor?

Når ble dette bryllupsbildet som du ser nedenfor, tatt? Kan noen hjelpe meg med å finne det ut? Og hvem er med på bildet? I sentrum sitter bryllupsparet som jeg tror er Tore Herdal (f. 1897)  fra Lyngdal og Agnes Borøy fra Tvedestrand. De bosatte seg i USA. Bak Tore er det en mann som likner på Landrudslekta. I O. Lians bok om gard og folk bind III ser det ut til at de ble gift i USA. Siden Tore var født i 1897, kan jeg tenke med at bryllupet var i 1920-årene. Ser jeg på bildet, synes jeg bryllupsparet kan være rundt 30 år. Eller har du som leser dette, et bedre forslag? Tar jeg feil?

 

Vi ser at alle kvinnene, også barna, er kledd i stilige, hvite kjoler. Mennene har hvite sløyfer.  Brudepikene har hvit sløyfe. Alle de seks voksne kvinnene har hver sin store bukett med blomster. Er det roser som dominerer, tro? Hårfrisyrene på kvinnene  ser like ut. Alt virker nøye planlagt, og alt ser pent ut. De ser ut til å være velstående.


Hva vet du om disse? Viss mannen til venstre er Tore Herdal, så er han bror til min mormor Olene Rom.

 

Trygve Omland

9. februar 2016