Slektstevne på Årnes

Slektstevner kan styrke de historiske røttene, den personlige identiteten og samspillet i storfamilien. Slektstevner er skuldre som framtidas barn kan hvile på.

Vi er her samlet til slektstevne foran huset på Årnes i Lyngdal i begynnelsen av 1980-årene. Jeg tror det var i forbindelse med et besøk fra slekt i USA. Andre kan fortelle mer om forbindelsen til USA.

 

Min farmor, Ragna Gustava f. Årnes, sitter  foran i en stol og ser beskjedent ned. Hun er midtpunktet under slektstevnet. Lever noen av de vi ser på bildet? Jeg tror ikke det. Da blir det ekstra viktig å ta vare på minnene om mennesker som har betydd noe for oss.

 


Min farmor, Ragna Gustava Omland.

Jeg vil bruke disse bildene til å fortelle noe om forhistorien til det gamle, særpregede huset i bakgrunnen. Huset er borte nå, og et nytt, større hus er kommet i stedet.


Ragna Gustava med tre av sine seks sønner. Alle sønnene er døde. Min far heter Andreas Emanuel. Han døde da han var 57 år.

Foran huset sitter min farmor, Ragna Gustava født 1889, gift 1911 med Teodor Emanuel Pedersen. Bak fra venstre står tre sønner, Eivind Laurits, Arne og Peder Engelhard. De hadde tre sønner til, min far, Andreas Emanuel som døde 5.10.1970, Teodor Gustav f. 1917 og Jakob Karl f. 28.01.1919 og død 1937.

Jeg husker huset på Årnes fra min oppvekst. Vi besøkte her onkel til min far, Edvard Årnes, som bodde i dette huset. Han ble født i 1894 og døde i 1957, da jeg var 13 år. Jeg har en stol på hytta som jeg mener har stått i Edvards hus. Jeg tror pappa laget den. Flatbrød forbinder jeg med besøk hos Edvard. Kan dette stemme med andres erfaringer? Edvard fikk i hjelp i huset av ei kvinne som hette Kristine, og siden ei kvinne kalt Simine.
Jeg ser for meg huset innvendig slik: Inngang foran på huset, gang med trapp opp til loftet, bestestue med utsikt mot bilveien, dagligstue, kjøkken, spiskammer og utgang på baksida.

Den gamle hovedbygningen på bruket ble oppført i 1885. Arealet av bnr. 3 og 4 var på 445 dekar, derav 45 dekar dyrket mark. Arvingene til gården etter Rebekka Emilie, som født 11 barn, og hennes mann Gabriel Andreas skjøtet eiendommen over til medarvingen Edvard i 1931. Edvard Aarnes døde ugift.
I 1957 ble eiendommen skjøtet til Peder Engelhard Omland som vi ser på bildet. Han ble født i 1912, og gift i 1939 med Solveig Biktjørn fra Kvinesdal. Hun ble født 1916 og døde 1976.
Peder og Solveig skjøtet i 1974 bruket på Årnes sammen med brn. 11 og 36 under øvre Berge til sønnen Tor som var født i 1940. Han ble gift i USA med Gloria.

Tante Solveig husker jeg spesielt godt. Hun kom til ordinasjonen i Lund kirke i Kristiansand sommeren 1971, da jeg ble ordinert til prest. Det satte jeg stor pris på.
Jeg utfordrer andre til å korrigere meg og til å utfylle fortellingen om livet i det gamle huset på Årnes.

Trygve Omland
30.11.2015

Kilder: Norges bebyggelse fra 1957 og O. Lians bok Lyngdal II Gard og folk.

Korset er et symbol for frihet, forsoning og fellesskap.

Korset i det norske flagget og korset på leirsteder må vi ikke flykte fra. Vi må ikke flagge ut. Vi må flagge åpent og ærlig om kraften til barmhjertighet og omsorg for asylsøkere og flyktninger og alle som trenger en åpen, utstrakt hand.

Kan vi vente at norske myndigheter respekterer norske verdier og historisk identitet?

Jeg tar det som en selvfølge at ingen rører noen kors i Åpta kirke og misjonssenter.

 Korset er et symbol for frihet, forsoning og fellesskap i Jesus Kristus.

 

Åpta Misjonssenter har et veggteppe, et kunstverk, over alteret  som gir meg mange inspirerende tanker.

Korset favner alle slags fargerike folkeslag.

Budskapet fra korset stråler ut varme og omsorg.

Korset på veggen er satt sammen av mange forskjellige former og farger som motiverer oss til å inkludere og integrere ulike mennesker.

Jeg ser fram til å sitte i kirkesalen på Åpta med øynene festet på korset over alteret og takke for friheten.

Trygve Omland

29.11.2015

 

 

 

 

Libanon 6: Kirka som tilfluktsrom

Hvordan kan kirker bli brukt under krigstilstand og under mer fredlige forhold? Jeg skal ikke gi et fyldig svar på det, men bare fortelle om et minne fra 1983. Kirke- og bedehus i Norge er viktige møtesteder i 2015 for mennesker på flukt fra krig og trusler om tortur, fengsling og trakassering.


Tårnet i den gresk-ortodokse kirka i Rachaiya el Fouchar var skutt i stykker og ødelagt.

Når krigen i Midtøsten raser i dag og raserer alle slags bygninger og røver livet fra barn, kvinner og mange andre sivile, ser jeg for meg ei kirke i Sør-Libanon i byen Rachaiya el Fouchar. Det var en gresk ortodoks kirke. Som bataljonsprest i FN  (De forente nasjoner) i 1983 fikk jeg lov til å bruke denne kirka til gudstjenester for norske FN-folk og sivile libanesere.Vi hadde et godt samarbeid med libaneserne. Ei kvinne fra byen Rachaiya var tolk for meg under gudstjenester fra engelsk til arabisk.

Tidligere under krigen i Libanon ble kirka også brukt som tilfluktsrom. En gang var det 600 personer inne i kirka, ble det fortalt meg. Libaneserne kom i klemme mellom PLO og  IDF. Når PLO (palestinere) skøyt mot den israelske hæren (IDF), løp libanesere inn i kirka. De var redde for at IDF (israelere) skulle skyte tilbake. En libaneserer viste meg et innhogg i sakristiet i kirka. Der holdt vår familie til, sa han. Kirka var deres tilfluktsrom.

Noe av tårnet på kirka var skutt i stykker. Den vakre frontveggen på kirka hadde mange sår etter skudd. Jeg var med i en humanitær komite som  hadde et ønske om å ruste opp denne kirka.


Disse medarbeiderne ønsket å restaurere kirka i bakgrunnen som var brukt som tilfluktsrom under krigen.

Jeg tenker på en salme:

Kirken den er et gammelt hus, / står om enn tårnene falle. / Tårne full mange sank i grus, / klokker enn kime og kalle, / kalle på gammel og på ung, / mest dog på sjelen trett og tung, / syk for den evige hvile.

Tekst: N.F.S. Grundtvig 1837 Melodi: Ludvig M. Lindeman 1840.

Trygve Omland

27.11.2015

 

Libanon 5: Tabber ble til triumf

Kåret til Knekt (=skøyer).
Jeg har gjort mange tabber. Da jeg var bataljonsprest i Libanon i 1983, gjorde jeg tre tabber som ble til en triumf. Jeg ble tildelt Sigurd Jorsalfar Orden med rang av Knekt den 12. november kort tid før min tjeneste i De Forente Nasjoner var slutt. Mens jeg knelte, ble jeg høytidlig slått til knekt i byen Ebel es Saqi i Sør-Libanon.
Jeg gjorde tre tabber som mine kollegaer kunne humre og le over.

 


 

Nr. tre fra venstre er meg, Trygve. Til høyre generalinspektør for Hæren, general Ingebrigtsen. Jeg hadde han som min gode sjef en periode på Evjemoen.

1. tabbe. Før avreise fra Gardermoen ble Norbatt med 660 personer stilt opp for å bli sjekket av Sjefen for Hæren. Alle formaliteter var nøye øvd inn. Bataljonssjefen og sjefen for Hæren kommer bort til meg, der jeg står i stram giv vakt. Ingen snakker. Stillheten og stundens alvor skaper små indre skjelvinger. Sjefen i Hæren ser rett på meg og spør: Hva er din oppgave? Jeg hadde øvd på å si: Jeg er bataljonsprest, general. Men jeg sier i stedet: Jeg er bataljonsjef, general. Mitt svar ble ikke godtatt. Bataljonsjefen sto rett foran meg. Han ville selvfølgelig ikke gi fra seg sin stilling som sjef. Jeg måtte svare en gang til, og denne gangen ble det rett. Mitt nervøse forsøk på å bli bataljonsjef var mislykket. Mitt kuppforsøk ble en fiasko. Men seinere ble tabben til triumf.

2. tabbe. I offisersmessa i Libanon var det et rom hvor vi kunne henge fra oss utstyr som vi ikke ha bruk for i messa. En dag hengte jeg fra meg utstyret på feil knagg. Bataljonssjefen kom også til messa. Han hadde en fast knagg på veggen. Den var nå okkupert. Det er en alvorlig sak å bruke knaggen som tilhører den øverste sjefen i bataljonen. I løpet av kort tid ble det avslørt hvem som var synderen. Bataljonpresten forsøkte for andre i gang å tilrive seg stillingen som bataljonsjef. Denne pinlige affæren ble siden en brikke i begrunnelsen for å erklære meg som knekt. Tabben ble til en triumf.

3. tabbe. Jeg ledet rundt ti bibelturer fra Libanon og inn i Israel som hver gang varte i tre dager. Turene var populære blant menige soldater og offiserer. Jeg delt ut ca 200 felttestamenter (nytestamenter) til ca 200 som var med på turene. Under en tur kjente jeg ubehag i magen. Vi var i Betlehem og besøkte grotten som vises fram som Jesu fødested. Jeg leste utdrag av juleevangeliet om at dere er i dag en frelser født. Jeg tror julens budskap berørte mange i grotten. Seinere sitter vi rundt et bord på en restaurant i Betlehem som bugner av arabiske matretter. Jeg orker ikke å smake på noen delikatesser. Min mage har meldt om indre opprør. I bussen på vei til Jerusalem ba jeg intenst til Herren Jesus, julens juvel. Vi stoppet på Oljeberget. Jeg fant meg en plass ved noen tomme brusbokser. Der kom bønnesvaret ut av munnen. Det veltet ut. Jeg kjente meg lettere. Nå kunne jeg gå rolig med tom mage ned til Alle Nasjoners Kirke i Getsemane og knele ved alterringen for å takke for bønnesvaret. Noen mente at ikke mange prester hadde spydd på Oljeberget. Selv om dette kan kalles en tabbe, så ble også det til en triumf.

 

Eg vart kalla vyrde korsfarar og Trygve hovdinghugne.

Trygve Omland

24.11.2015

 

 

Bønn om fred i Brussel

Skal vi be til fredens Gud om fred i Brussel, i Paris, i Midtøsten, i Mali, i…?

 
Slik er nyhetsbildet i Brussel:

Under en pressekonferanse søndag kveld 22.11.2015 fortalte Eric Van Der Sypt, talsperson for den føderale påtalemyndigheten i Belgia, at 16 personer ble pågrepet under søndagens politiaksjoner. Salah Abdeslam (26), som er etterlyst etter Paris-terroren, og som politiet mener befinner seg i Brussel, er ikke blant de pågrepne. VG.

 

 

Jubelparken i Brussel er et nasjonalt landemerke for Belgia. Jeg var i Belgia og Brussel i 2011. Da kunne vi gå trygt rundt i byen som er hovedstad for EU og NATO. Slik er det ikke nå.

Jeg velger å se de tre portalene i Jubelparken som symboler på tre porter in til kjærlighetens høysang i Bibelen. Apostelen Paulus summerer opp 1 Kor 13, 1-13 slik:

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten..

 

 

Statuen viser Frans av Assisis i bønn. Statuen er plassert i Kapernaum i Israel.

Bildet tok jeg i 1983 da jeg ledet bibelturer i Israel for norske FN-soldater. Vi var i Libanon i fredsbevarende styrker. Da passert det å se på fredsstatuen og tenke på Frans sin fredsbønn:

Frans av Assisis bønn


Herre gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tvilen rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der bedrøvelse hersker!
Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som det å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som det å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som det å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!
Amen.

Trygve Omland

23.11.2015

Storheten i å være liten

Jeg har erkjent storheten
i det å være uendelig liten

under Guds himmel
under Guds sol
under Guds løfter

siste søndag i kirkeåret

 

Hans Børli/Trygve Omland

 

Solnedgang på Bornholm 2012

 

Soloppgang på Tenerife 2014

Der sol går opp og sol går ned,
skal Herrens navn være lovet. Sal 113,3

Men for dere som frykter mitt navn,
skal rettferds sol gå opp
med legedom under sine vinger.
Dere skal slippe ut og hoppe som kalver, sier Herren. Mal 4,2

Under Himmelen

Tro ikke at jeg kommer fra små forhold.
Himmelen stod alltid åpen over meg.
Jeg levde mine år med syvstjernen som min nabo
vinden som omgangsvenn.
Jeg kjenner de lave maurstiene
mellom brukne strå på jorda,
men også lengselens kongevei av lys
der Guds fotspor står tegnet
i stjernestøvet.
Jeg er et menneske.
Jeg har erkjent storheten
i det å være så uendelig liten.
Lys over alt lys

Hans Børli
Skogsarbeider og lyriker.

 

Trygve Omland

22.11.2015

Rom i Lyngdal i 1950-årene og i 2015

Da jeg vokste opp  på Rom for 50-70 år siden, var det en flat jordbruksslette med mange små gårder, og alle kjente alle. Jeg satt på kvisten og leste lekser i huset vårt og så opp mot skogen langs Høylandsveien. Skogen var tom for hus. Mellom blåbær, busker og trær gikk det kuer og beitet. Hesten dro ut trestammer til ved. Vi plantet inn grantrær i 1950-årene som ble til juletrær og høyreiste graner som enda minner om andre tider. Like ved veien sto det et epletre. Nå kan vi kjøre inn i Romsåsen på den best asfalterte veien i byggefeltene. Ved Sauestøa som vi møter i værmeldinga, er det lekeplass. De som kjøper de dyreste husene, kan se ut mot Rosfjorden og Kvavikfjorden. Det har skjedd forandringer som ingen kan ha drømt om. Der kuer gikk før og terrengløpere fulgte en sti, ser vi nå biler, lastebiler og store maskiner. Hvordan vil Romåsen opp mot Høyland  se ut om 10-20-30 år? 

 

Jeg tror dette bildet er fra 1950-tallet. Fra venstre ser vi låven og huset til Torleif og Klara Vintland, Lyngdal Gamlehjem for fattige, syke og svake kvinner og menn, huset til Agnes Marie Roland, huset til Andreas og Anna Katrine Fidjeland, der dattera Lise tok over og ble gift med Tomas Harbakk i 1960, låven og huset til mine besteforeldre Reinert og Olene Rom, der jeg bodde fra 1950 sammen med mine foreldre Andreas Emanuel og Thorhild Omland, låven og huset til Karl Fredrik og Inger Vintland, der Besta Anne Helene Vintland bodde. Disse menneskene var våre gode naboer.

 

Dette bildet tok jeg 20.11.2015. Vi ser at matjord skrelles av og  fin sand dukker opp. Snart er alt dette skjult av nye forretningsbygg, sportsbutikk og biltema, og enda mer asfalt. I Romsåsen vokser den såkalte byen i rekordfart. Navnet Rom kan bety en krok. Det er iallfall ikke lenger en avkrok i Lyngdal og Lister. Lyngdal kommune har nok ikke satt kroken på dør inn til Rom enda.

Trygve Omland

21.11.2015

 

Libanon 4: Aksjon Menneskeverd

Det er søndag morgen den 23.10.1983 i Ebel Es Saqi. Jeg forbereder en preken på engelsk om How do we see God? Joh 12,44-50. Stillhet preger rommet. Den siste setningen jeg har skrevet er : And Jesus himself says: Anyone who has seen me has seen the Father. Da kommer løytnant Svarstad inn. Han er informasjonsoffiser. Han har hørt på radio. Selvmordsangrep i Beirut, sier han. 300 kg sprengstoff har eksplodert. Over 100 amerikanere er drept, sier han. Drapstallet ble ca 300, mange franske og flest amerikanske soldater og offiserer. De deltok i en internasjonal fredsbevarende styrke i Beirut

I Norge har vi Aksjon Menneskeverd på TV, og vi er med på denne årlige TV-aksjonen via Radio Norbatt. I Beirut er det aksjon menneskeforakt. Aldri har jeg opplevd behovet sterkere for å stå opp for menneskeverdet enn da og i dag.

Vi har behov for å søke etter Jesu ansikt som lyser nåde og fred, så vi finner Guds kjærlighet i en verden preget av hat og hevn. Jeg kjenner et skrik etter kjærIighet fra himmelens og jordens skaper i møte med ondskapen, djevelen og brutaliteten. Fredens Gud er vred og harm mot alle som bryter hans fredsvilje og misbruker friheten, tenker jeg. Jesus sier i sin tale om himmelriket: Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Jeg leste dette en gang for en libanesisk gutt på ca. 15 år. Han sa: Les det en gang til. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Vi må aldri gi opp å kjempe for rettferdig fred og frihet.

Når skal befolkningen i Libanon få rettferdig fred og frihet til å leve i trygghet? Når skal vi slippe å lese slike vonde nyheter som vi gjør år etter år?

Minst 41 mennesker er drept og mer enn 200 såret i to selvmordangrep sør i Libanons hovedstad Beirut. En IS-tilknyttet gruppe hevder å stå bak angrepet. Publisert 12.11.15.

Minst fire personer ble drept og 20 skadd da en selvmordsbomber gikk til angrep i Beirut. Publisert 21.01.2014.

En grup­pe eks­tre­me isla­mis­ter med til­knyt­ning til al-Qa­i­da tar på seg skyl­den for selv­mords­an­gre­pet nær Irans am­bas­sa­de i Bei­rut. Minst 24 men­nes­ker ble drept og 146 såret i eks­plo­sjo­ne­ne. Publisert 19. november 2013.

Lidelsene i Libanon roper på øyne som ser dem, ører som hører dem og  hjerter som møter dem med praktisk hverdagshjelp.

En sangstrofe av Anders Vassbotn kom til meg:

Å leva, det er å leggja

all urett og lygn i grav.

Å leva, det er som havet

å spegla ei himmel av.

 

Trygve Omland

20.11.2015

 

Libanon 3: Gudstjenester tenner håp

I går kveld var jeg på veterantreff i Mandal. Fjorten mannfolk mimret. Vi så en film om norsk deltakelse i FNs fredsbevarende styrker i Libanon på 1980-tallet. I dag tenker jeg tilbake på gudstjenester jeg hadde i 1983 ute i det vakre, fruktbare landskapet i Libanon. Tankene går også til kristne og alle andre som lider under krigstilstanden i Libanon og i hele Midt-Østen.

 

 

Velkommen til gudstjeneste med drueklaser som tak i Kaoukaba i Sør-Libanon. Synet av drueklasene fører tankene mine til Åndens frukt i Gal 5,22-23: Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven! Åndens frukt er som en drueklase.

 


 

Her er vi samlet til gudstjeneste ved et oliventre. Olje fra oliven ble i bibelsk tid blant annet  brukt i  brød og til å helle over kaker. Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn, leser vi i Matt 4,4. På bordet står en rød radio. Det var en enkel erstatning for organist og orgel. Jeg satte på en kassett og spilte f. eks. Han er min sang og min glede.

 


 

Her er noen av oss samlet på en veranda ved Kfar Hamam i Sør-Libanon, en typisk libanesisk landbruksby. Her lever folk stort sett av geiter, storfe og olivinproduksjon. Jeg møtte soldatene på hjemmebane der de bodde. Jesus har sagt: Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut…Se hele sammehengen i  Matt 28,18-19.
 


 

Jeg ble kjørt rundt til steder der jeg kunne møte soldater og offiserer. Gudstjenesten er her på en posisjon i anvarsomårdet til den norske bataljonen i Sør-Libanon. Vi hopper fram til gudstjenester i Libanon i dag som foregår under helt andre vilkår enn de jeg opplevde i 1983.

Hvor er Gud i krisen?
Stefanusalliansens Thea Haavet besøkte Beirut og ble overveldet av det hun fikk oppleve.. Publisert 10.09.15. Her er et lite utdrag fra Theas erfaringer i Libanon.
På gudstjeneste
Det er søndag. Jeg blir med på den første av to gudstjenester i kirken. Når klokka nærmer seg elleve, begynner bussene å komme. Fem busslaster med syriske flyktninger fra fattige områder i Beirut. De fleste damene har på seg hijab. Kirken er stappfull. Etter lovsangen kan de som vil, dele hva Jesus har gjort i livet deres. Hånd etter hånd går i været. Damer med hijab forteller, den ene etter den andre: «Jesus har gitt hele familien fred!» «Jesus helbredet meg.» «Jesus har gitt meg en fred jeg aldri har opplevd før.» Jeg sitter på bakerste benk og gråter. Disse flyktningene fra Syria har mistet alt, men de forteller om en glede som overgår all menneskelig forstand. Og det er ikke bare teori; den nye troen bærer dem midt i krisen og tragedien.
Livet deres er ikke lett, forteller seniorpastoren meg.
Når en kvinne bestemmer seg for å følge Jesus, begynner kampen. Veldig ofte blir hun slått og misbrukt av sin mann fordi hun vil forlate islam. I mange tilfeller ender det likevel opp med at hun leder sin mann til Jesus, sier pastoren. Det var en mann som i sinne fulgte kona si til et kirkemøte. Da han møtte kjærlighet og respekt, og så at det ikke var drikking og promiskuitet i menigheten, ble han selv en troende. Nå sitter han alltid på fremste rad, forteller pastoren.

Les mer i min kilde: http://www.stefanus.no/no/nyheter/syria/Hvor+er+Gud+i+krisen%3F.b7C_wlLGYy.ips

Trygve Omland 19.11.2015

Libanon 2: Varsel om rakettangrep

Står sikkerheten sentralt nok i Norge?

 

 

I dette huset bodde jeg i seks måneder i 1983. Veggen vi ikke se på baksida, har mange sår etter skudd. Jeg hadde seng og kontorpult bak vinduet til venstre. Tilfluktsrommet lå ikke langt unna. Jeg følte meg trygg her.


Det er 18. august 1983. Jeg er bataljonsprest for FN i Libanon. Det smeller i døra inn til mitt rom, men jeg sover videre. Klokka er halv tre om natta. Vaktmann Løken roper: Gaupe. Det betyr at jeg må søke sikkerhet i vårt tilfluktsrom. Jeg står opp i hast og skynder meg i sikkerhet.
Stemningen er spent. Vi preges av usikkerheten. Vi blir i tilfluktsrommet til kl 5.30. Mens jeg er i sikkerhet, hører jeg stemmen til bataljonens nestkommanderende (BN NK). Han snakker til oss over kommunikasjonsnettet: En drept, fem skadet.
Jeg begynner å tenke på hva jeg må gjøre viss en eller flere av våre soldater eller offiserer er truffet. Jeg må tenke på den som eventuelt er rammet, kamerater i Libanon og familie hjemme i Norge.
Klokka 5.40 er det oppstilling. Da får vi høre om hva som har skjedd i natt. To raketter ble avfyrt og falt ned i vårt ansvarsområde på et jorde mellom posisjon 4-2 B og 4-2 A nær en gjennomgangsvei. En rakett falt ned i leiren til Israel Defense Forces ved 4-2 B. Ingen av våre folk var truffet. Jeg kjenner meg lettet.
Å sitte i sikkerhetsrom under krigshandlinger skjerper sansen for å prioritere alt som har med sikkerhet å gjøre. FNs fredsbevarende styrker skulle styrke sikkerheten for libaneserne i Libanon.


Hvordan er sikkerheten for Libanon i 2015?


Einar Hagvaag skriver i Dagbladet 27. august 2015 på internett følgende. Libanons sikkerhet er det adskillig å si om. I nabolandet Syria, som i historien alltid har blandet seg inn i libanesisk politikk, pågår en borgerkrig hvor det libanesiske partiet Hizbollah militært støtter regimet til president Bashar al-Assad. 1,1 eller 1,2 millioner flyktninger fra Syria, ingen vet nøyaktig hvor mange, har kommet til Libanon, som har 4,4 millioner innbyggere. Fra før av bor det om lag 300 000 palestinske flyktninger, som ikke har statsborgerskap i landet. Libanon, med halvannen million flyktninger, er så vidt større enn Aust-Agder fylke, med knapt 115 000 innbyggere.


Jeg var trygg i sikkerhetsrommet i Libanon ei natt i 1983. Slik er det ikke for mange mennesker i dag, Vi må gjøre alt som er mulig for å styrke sikkerheten for det enkelte mennesket og for hele vår sivilisasjon.


Trygve Omland
18.11.2015