Dokumentarfilmen  Mot en av mine minste

I går kveld 2. april 2017 så jeg dokumentaren Mot en av mine minste på NRK 2. Dokumentaren er et samarbeidsprosjekt mellom Kai Erland fra Songdalen og filmskaper Marius Loland. Filmen ble produsert i 2015. Takk for at dere gjorde oss mer kjent med medmennesker som vi har mye å lære av, blant annet Martin og Solveig.

Det er trist å tenke på at disse to personene og mange andre ikke fikk den oppveksten de hadde rett på. Jeg tenker barn som regel har rett til å vite hvem som er far og mor. Barn har rett til å bli møtt av voksne som lytter til barnas tanker og følelser. Vi skal lytte til barnet for å vise respekt. Barna har alltid noe å lære oss voksne, tenker jeg. Barna skal oppleve verdighet i møte med voksne med makt.  Voksne skal ikke bruke sin makt og sine muligheter til å undertrykke en av Jesu minste små.  Åpenhet tilpasset alder skaper fortrolighet og tillit. Trygge samtaler kan smelte is og skape nye samtaler i takt med barnets behov.

Martins vitnesbyrd om Jesus og hans tro gjorde et mektig inntrykk på meg. Jeg har mye å lære om hans frimodighet.

Jeg er takknemlig og stolt over å kjenne Solveig. Hun husker jeg som en varm, vennlig og varsom person som utstrålte godhet.

Jeg håper at vi voksne gjennom filmen Mot en av mine minste lærer oss å lytte til barns behov og rettigheter.

Trygve Omland

Lyngdal 3.apri 2017.

Filmen La La Land om å velge

Jeg så filmen La La Land på Lyngdal kino den 24. februar 2017 som faller sammen med starten på VM på ski i Lahti. Filmen ble for meg en utfordring til å reflektere over store valg i livet og sterk samfunnskritikk.  

Hovedpersonene i filmen, en kvinne og en mann, hadde begge store drømmer om sin egen karriere i livet.  De følger sine drømmer som fører dem bort fra hverandre.  Begge valgte seg selv framfor hverandre. Begge visste at de kunne si til hverandre: Jeg vil for alltid elske deg. Men de valgte å realisere seg selv, selv om det førte til at de mistet hverandre. Egen suksess stjal muligheten til å skape et samliv som bygde på ekte kjærlighet. De ofrer seg selv og kjærligheten på suksessens alter. De satte den individuelle selvrealiseringen høyere som mål i livet enn å utvikle mellommenneskelige verdier. Drømmene ga ikke rom for at både mannen og kvinnen kunne virkeliggjøre sine drømmer sammen. Begge oppnådde beundring og begeistring for sin opptreden for publikum, men de tapte på hjemmebane.

Vi kjenner det selvransakende spørsmålet: Hva ganger det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?

Drømmer, lengsler, mål og håp trenger vi alle. Men hvordan skal drømmene våre fungere i virkeligheten, der sann kjærlighet og ekte nestekjærlighet skal være bærekraftig for svake og sterke, fattige og rike, små og store?

Filmen La La Land er full av svingende sanger og medrivende musikk, vakre mennesker og stor skuespillerkunst. Etter å ha sett filmen tenker jeg at vi må satse mer på å skape samspill mellom individ og fellesskap.

Jeg leste i en filmanmeldelse at La La Land er årets kjærlighetsfilm. Men jeg satt igjen med et budskap fra filmen om kjærligheten som tapte for drømmen om selvrealisering.

Jeg anbefaler en kulturkritsk vurdering av filmen i avisen Vårt Land 28.2.2017 under tittelen: Narsissismens selvutslettelse.

Trygve Omland

Lyngdal 1. mars 2017.

Hva kan vi lære av Kongens nei?

Den 23.09.2016 så jeg filmen Kongens nei. Jeg tenker etterpå: Hva kan jeg lære av denne viktige historiske og aktuelle kvalitetsfilmen?

 

Kilde: www.filmweb.no/film/article953091.ece

Det koster å si nei til diktaturer, diktatorer, okkupanter, nazisme og andre totalitære ideologier. Kongens nei kostet menneskeliv og kostet i form av skader og ødeleggelse på mennesker og materielle verdier. Men alternativet var verre. Kong Haakon sto oppreist og sa ja til demokratiet, friheten, menneskeverdet, en rettferdig fred i framtida og norske og kristne verdier.

Barn lærer mer av å se hva vi gjør enn av å høre hva vi sier. Kongens nei var et ord som viste seg i rakrygget holdning og oppreist handling. Barn og unge, ja alle, i vår tid trenger å høre og se en konge og andre ledere som vekker oss opp fra likegyldighet og sløvhet foran krigsscenene på TV-skjermen.

Filmen fikk fint fram den tillitsfulle, ærlige og gjensidige relasjonen mellom far og sønn, mellom kongen og kronprinsen, mellom Haakon og Olav. 

Kongens nei viste fram en konge med stor kjærlighet til familien og synlig omsorg for barna. Midt i kongens ensomhet som følger med hans rolle, var kongen opptatt av å styrke fellesskapet blant de norske og leve opp til målsetningen: Alt for Norge.

Kongens nei var et kraftfullt ja til norske kvinner og menn som ofret helse og liv og mye annet for friheten og freden.

Vi kan trekke fram mange flere holdninger og handling i filmen som gir inspirasjon i dag. Takk for en troverdig film.

Jeg savner i filmen et lite glimt fra Hans Majestet Kong Haakons tro på Gud. Kongen sa i sin tale 17.mai 1945 blant annet dette: Vi må aldri glemme å takke Vår Herre for hans nådige styrelse like til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelser for land og folk.

Trygve Omland

Lyngdal 29.09.2016

Kilde: Se også i Lyngdals Avis 29.09.2016. Debatt.

Mors omsorg for en sønn

Sjelesorg på det siste


Mor på 89 år og en sønn bodde samtidig på Kvileheimen for syke og gamle. Det jeg nå skal fortelle fikk jeg lov til å dele med andre.

To dager før sønnen døde, ble jeg bedt om komme inn til hans mor på Kvileheimen. Mor var lei seg fordi sønnen var alvorlig syk. Han måtte være på sykehuset. Mor ønsket å besøke han. Men hun var ikke sterk nok til det. Derfor spurte hun meg om jeg kunne gå i stedet for henne å snakke med sønnen. Hun måtte vite om sønnen var rede til å dø. Hun trengte det lyse minnet at sønnen hadde tatt imot Guds frelse i Jesus.

Jeg reiste inn til sykehuset på vegne av en mor.

Har du tatt imot Jesus som din frelser, spurte jeg sønnen.

Ja, sa han.

Jeg kunne da ringe til en pleier på Kvileheimen og be henne si til den omsorgsfulle moren: Din sønn har tatt i mot Jesus.

Rundt halvannen måned etter at sønnen døde, døde også mora. Ingen i menigheten døde mellom sønnens død og moras død.

Dette er kjært minne fra min tid som prest.

Tekst: Trygve Omland, Lyngdal 2016..

Miracles from Heaven

Filmen Miracles from Heaven så jeg på Lyngdal kino 14.09.2016. Mirakler fra himmelen åpnet øyne, ører og alle sanser for det mirakuløse i livet. Det skjer underfulle, små og store hendelser, i hverdagslivet. Vi må bare skjerpe bevisstheten og åpenheten for livet rundt oss. En sårbar, svak, liten sommerfugl er et mirakel.

Filmen handler om ei jente, Anna, på 10 år som får en uhelbredelig sykdom som rammer både barnet og familien med stor kraft. Filmen er en amerikansk, kristen film fra 2016. Den viser hvordan godhet kan kaste lys inn i mørket. En kvinne i mottaket ved et sykehus viser forståelse når mor og datter kommer dit for å få hjelp. En annen kvinne tar den syke jenta og hennes mor med ut på en festlig sigth-seeing i byen Boston der de er på besøk på grunn av sykdommen.

Den syke Anna hjelper et annet sykt barn til tro og til en lys avslutning på livet. Pastoren og menigheten som Anna tilhører, omslutter Anna med godhet. Et unntak er en kvinne i menigheten som påstår at i dette tilfelle det er en sammenheng mellom synd og sykdom, noe som blir avvist i filmen.

Annas mor mister troen på Gud på grunn av datteras lidelser og uforstandige uttalelser om årsak til sykdommen.

Anna faller ned inne i et gammelt, hult tre, og det ser ut som hun kan være død. Mora bøyer kne ved treet og ber fadervår selv om hun har mistet troen på Gud.

Anna får en nær-døden-erfaring av himmelen som gir Anna lyst til å bli der, fordi alt er så fint, flott og fargerikt uten sykdom og lidelser. Filmen slutter med at faren til barnet som døde takket barnet som overlevde sykdom og ulykke for hjelpen hun ga hans datter. Det skjedde da menigheten var samlet og Annas mor fortalte om det som hadde skjedd. Troen på Gud kom tilbake til mora.

Filmen gir ikke svar på lidelsens problem. Men den viser fram verdier som godhet, omsorg, fellesskap i familien og i menigheten, humor og festlige opplevinger, medisin- faglig dyktighet og empati, respekt og medmenneskelig forståelse.

Jeg angrer ikke på at jeg gikk og så filmen.

 

Trygve Omland

Lyngdal 16.09.2016