Fredsbevarende styrker og epler fra Fiji

Epler fra Fiji minner om fredsbevarende styrker

Frukt fra fjerne land ønsker oss velkommen på KIWI i Handelsparken på Rom i Lyngdal. I dag la jeg merke til en haug med store, vakre epler fra Fiji. Jeg kjøpte to fordi jeg ble minnet om en hendelse i Libanon for 37 år siden. Jeg var med i FNs fredsbevarende styrker i Libanon i 1983. Der møtte jeg en fin flokk med FN-soldater fra Fiji. To tanker sitter igjen i hodet etter dette korte samværet med folk fra Fiji: De var gode til å synge, og jeg møtte kristne medarbeidere for fred i Midtøsten.

I 1983 var vi ca. 640 FN-personell fra Norge i Libanon, og ca. 625 fra Fijiøyene. Et lite, nytt, fritt land med få beboere deltok i De fredsbevarende styrker på linje med Norge. Vi har gode grunner til å være ydmyke og lære av små land og nasjoner med kort historie som uavhengige.

Fiji er en øystat med 855 øyer og holmer, en republikk i det sørvestlige Stillehavet.
Fiji fikk indre selvstyre i 1966 og full uavhengighet i 1970. Det politiske liv har vært preget av store etniske motsetninger mellom fijianere og indere.
INNBYGGERTALL ER 886 450, og LANDAREAL ER 18 270 km².
45 prosent av befolkningen hører til den kristne, protestantiske kirke; flest er metodister.
19,5 prosent er andre kristne
27,9 prosent er hinduer
6,3 prosent er muslimer.

Nasjonalsang er ‘God Bless Fiji’ (‘Gud velsigne Fiji’).

Epler og annen frukt på KIWI kan få tankene til å fly fritt ut til folk langt borte. Men jeg må innrømme at jeg liker best kortreiste, norske epler med lang modningstid og kort reisetid fra treet til tunga.

En ting kan vi enes om: Ropet etter rettferdig fred og frihet i verden er sterkt, ja, sterkere enn smaken av søte epler fra mange land.

Kilde: Store norske leksikon.

Lyngdal 27.02.2020.
Trygve Omland

Purpurfargen fascinerer på Lista og i Libanon

Lister24 hadde en interessant reportasje i dag 17.09.2018 om et fargekurs på Nordberg Fort. Jeg ble fascinert fordi det handlet blant annet om purpurfargen fra knuste snegler. På Internett fant jeg igjen en artikkel om fargestoffet purpur som jeg skreiv i 1983, da jeg var i Libanon som bataljonsprest. Jeg siterer et utdrag fra denne artikkelen her.

 

Navnet  Libanon har rot i det semittiske ordet lbn som betyr hvit. Det er sannsynligvis en referanse til de de snødekte fjellene som har gitt navn til landet. Wikipedia

 

I traktene rundt Sidon (Saida) og Tyrus i Libanon er det store hauger med snilehus (sneglehus). Det minner om stor industri knyttet til sniler i forskjellige utgaver. Snilene ble tatt levende og knust. Saften fra snilene ble kokt og renset. Fra hver snile fikk en bare en dråpe saft som kunne brukes til fargestoff. Derfor ble dette fargestoffet uvanlig dyrt. Rike og høytstående personer kledde seg ofte i klær farget av saften fra sniler. Fargestoffet fikk navnet purpur. Fargen kunne være rød, blå eller fiolett. Det var en slitesterk farge. Ved arkeologiske utgravninger i Ras Shamra har en funnet potteskår der purpurfargen ikke var blitt mørkere etter å ha ligget mer enn 3000 år i jorden. I Bibelen brukes den purpurrøde fargen som bilde på synden. Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; Jesaja 1,18.

I Bibelens bildespråk kan den purpurrøde fargen være et bilde på synden, egoismen, gjerrigheten og det selvopptatte livet. Purpurfargen er slitesterk og varig. Vi mennesker makter ikke selv å få bort fargen. Alene Herren vår Gud kan gjøre purpur til hvit snø. Om deres synder er blodrøde, skal de bli snøhvite. Hvitt er symbol for renhet og uskyld. Herren tar initiativet og tilgir den som vender om og ber om tilgivelse. Syndenes forlatelse er fullkomment fordi Gud selv vasker rent det som er urent.

Lyngdal 17. September 2018.

 Trygve Omland.

Kampen for frihet og fred.

I dag 8. mai bøyer vi våre hoder i ærbødighet og takknemlighet for de som kjempet for freden og friheten i 1940-1945.

Vi som er født under eller etter andre verdenskrig har en spesiell grunn til å vise takknemlighet gjennom en fortsatt kamp for frihet til å bli født og frihet til å leve et menneskeverdig liv i fred og frihet. Vi ærer de dødes livskamp ved å stå på for likeverd og livsrett for fosteret i mors liv, for retten til å eie noe, for retten til å tro og ytre seg fritt, for retten til hemmelige og frie valg, for retten til ikke å bli straffet eller fengslet uten lov og dom.

8. mai er nå frigjørings- og veterandag i Norge. På denne dagen hedrer vi alle veteraner og veteranfamilier fra 2. verdenskrig og fram til internasjonale operasjoner i dag. Nesten 100 000 norske kvinner og menn har tjenestegjort i over hundre i internasjonale operasjoner i over 40 land i fire verdensdeler.

Fredsdagen 8. mai føyer seg inn i rekken av dager og år som vi markerer. I dag kan vi fornye kunnskapen om vår historie i 1814, 1905 og 1945. Nye generasjoner må fornye sin kjennskap til våre røtter.

 

Vi går her i parademarsj i Karl Johans gate 20. april 2018 for å hedre veteraner i UNIFIL  fra 1978-1998. Arbeidet for fred og frihet i Norge inspirerer oss til å delta internasjonalt i kampen for fred og frihet. 

Lyngdal 8. mai 2018.

Trygve Omland

Veteraner fra UNIFIL 1978-1998.

20. april  2018 ble det markert at det er 40 år siden Norge sendte  sine første soldater til fredsbevarende tjeneste i Libanon og 20 år siden den siste kontingenten reiste hjem. Bidraget til UNIFIL var et av de største bidragene Norge har hatt i internasjonale operasjoner  med 22 224 norske soldater i Libanon. 

 

Hensikten med Forsvarets markering er å hedre og anerkjenne denne tjenesten. De 21  i NORBATT som døde i perioden

1978-1998, ble hedret med ett minutts stillhet. 

Forsvarets hovedarrangement var på Akershus festning i Oslo. Her var det en markering med felles oppstilling, bekransning av minnesmerke og parademarsj gjennom Oslo.

Paraden ble gjennomført som en del av Tattoo-paraden for Norsk Militær Tattoo. Paraden gikk fra Akershus festning, via Karl Johans gate og Rådhuset, til Rådhusplassen. Marsjen tok ca. 30 min. og var på ca. 2 km. Paraden avsluttet med tale av ordfører i Oslo kommune og minikonsert ved tattookorpsene. De kom fra mange land, og de imponerte med sin eleganse, taktfaste opptreden og vakker musikk. 

Jeg ble overrasket over at det var så mange tilskuere i Oslos gater. Vi gikk forbi Stortinget og så opp til Slottet. Langs gatene sto det tett med mennesker som avspeilte mangfoldet i hovedstaden. Mange brukte mobiltelefon til å å ta bilder og videoer. Flere steder var det hestlort som tydet på at det hadde vært ridende politi i gatene tidligere. 

Jeg var i NORBATT, UNIFIL, kontingent XI fra slutten av mai til slutten av november 1983 som bataljonprest. Det var festlig å treffe igjen noen av de jeg jobbet sammen med.

 

Oberst og bataljonsjef Martin Hjelmervik Ness til venstre. Jeg husker spesielt da vi feiret hos Ness at speiderne i Ebel Es Saqi hadde ryddet byen for søppel.

 

 Lars Haukås til høyre som jeg hadde godt samarbeid med som sjåfør.

 

Til venstre Sven Erik Eiksjø kalt Dennis var aktiv i Norbatt Radio, der jeg også laget programinnslag.

 

Lyngdal 24. april 2018.

Trygve Omland.

 

Kåret til knekt i UNIFIL/NORBATT XI.

Begrepet Knekt kommer fra tysk. Det er et gammelt ord for soldat eller kriger til fots. Her er det uttrykk for en soldat som har gjort noen tapper som andre kan le av. I forbindelse med Forsvarets utdeling av ca. 2300 medaljer i dag 6. april 2018 til veteraner som har gjort tjeneste i UNIFIL 1978-1998, mimrer jeg om en annen slags markering som gir rom for smil og latter. Humor er et viktig vitamin i en alvorstung hverdag.

Jeg har gjort mange tabber. Da jeg var bataljonsprest i Libanon i 1983, gjorde jeg tre tabber som ble til en triumf. Jeg ble tildelt Sigurd Jorsalfar Orden med rang av Knekt den 12. november kort tid før min tjeneste i De Forente Nasjoner var slutt. Mens jeg knelte, ble jeg med stil slått til knekt i byen Ebel es Saqi i Sør-Libanon. Jeg gjorde tre tabber som mine kollegaer kunne humre og le over.

1. tabbe. Før avreise fra Gardermoen ble Norbatt 11 med 660 personer stilt opp for å bli sjekket av Sjefen for Hæren. Alle formaliteter var nøye øvd inn. Bataljonssjefen og sjefen for Hæren kommer bort til meg, der jeg står i stram giv vakt. Ingen snakker. Stillheten og stundens alvor skaper små indre skjelvinger. Sjefen i Hæren ser rett på meg og spør: Hva er din oppgave? Jeg hadde øvd på å si: Jeg er bataljonsprest, general. Men jeg sier i stedet: Jeg er bataljonsjef, general. Mitt svar ble ikke godtatt. Bataljonsjefen sto rett foran meg. Han ville selvfølgelig ikke gi fra seg sin stilling som sjef. Jeg måtte svare en gang til, og denne gangen ble det rett. Mitt nervøse forsøk på å bli bataljonsjef var mislykket. Mitt kuppforsøk ble en fiasko. Men seinere ble tabben til triumf.

2. tabbe. I offisersmessa i Libanon var det et rom hvor vi kunne henge fra oss utstyr som vi ikke ha bruk for i messa. En dag hengte jeg fra meg utstyret på feil knagg. Bataljonssjefen kom også til messa. Han hadde en fast knagg på veggen. Den var nå okkupert. Det er en alvorlig sak å bruke knaggen som tilhører den øverste sjefen i bataljonen. I løpet av kort tid ble det avslørt hvem som var synderen. Bataljonpresten forsøkte for andre i gang å tilrive seg stillingen som bataljonsjef. Denne pinlige affæren ble siden en brikke i begrunnelsen for å erklære meg som knekt. Tabben ble til en triumf.

3. tabbe. Jeg ledet rundt ti bibelturer fra Libanon og inn i Israel som hver gang varte i tre dager. Turene var populære blant menige soldater og offiserer. Jeg delt ut ca 200 felttestamenter (nytestamenter) til ca 200 som var med på turene. Under en tur kjente jeg ubehag i magen. Vi var i Betlehem og besøkte grotten som vises fram som Jesu fødested. Jeg leste utdrag av juleevangeliet om at dere er i dag en frelser født. Jeg tror julens budskap berørte mange i grotten. Seinere sitter vi rundt et bord på en restaurant i Betlehem som bugner av arabiske matretter. Jeg orker ikke å smake på noen delikatesser. Min mage har meldt om indre opprør. I bussen på vei til Jerusalem ba jeg intenst til Herren Jesus, julens juvel. Vi stoppet på Oljeberget. Jeg fant meg en plass ved noen tomme brusbokser. Der kom bønnesvaret ut av munnen. Det veltet ut. Jeg kjente meg lettere. Nå kunne jeg gå rolig med tom mage ned til Alle Nasjoners Kirke i Getsemane og knele ved alterringen for å takke for bønnesvaret. Noen mente at det ikke var mange prester som hadde spydd på Oljeberget. Selv om dette kan kalles en tabbe, så ble også det til en triumf.

 

PS: Jeg er medlem av Edru Livsstil Det Norske Totalavholdslag. DS. 

Lyngdal 6. april 2018.

Trygve Omland

Bataljonsprest

Forsvarets medalje til UNIFIL-veteraner.

Forsvaret deler i dag ute ca. 2300 medalje til veteraner for tjeneste i Libanon.

På 31 forskjellige steder i landet vil Forsvarets avdelinger gjennomføre markeringer med medaljeseremoni for UNIFIL-veteraner 6. april 2018. Jeg har allerede fått denne medaljen for tjeneste i Libanon i 1983. Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner ble ikke innstiftet før i år 2000, to år etter at de siste UNIFIL-soldatene hadde kommet hjem. Nesten 3000 personer vil delta på arrangementene 6. april. Rundt 2300 av disse vil motta medalje.

I forbindelse med markeringen for å anerkjenne innsatsen til veteranene vil jeg gi et glimt fra en dramatisk dag i Libanon.

Valg mellom selvmordsangrep og Aksjon Menneskeverd.

Det er søndag morgen den 23.10.1983 i Ebel Es Saqi. Jeg forbereder en preken på engelsk om How do we see God? Joh 12,44-50. Stillhet preger rommet. Den siste setningen jeg har skrevet er : And Jesus himself says: Anyone who has seen me has seen the Father. Da kommer løytnant Svarstad inn raskt. Han er informasjonsoffiser. Han har hørt på radio. Han sier at det har vært et selvmordsangrep i Beirut. 300 kg sprengstoff har eksplodert. Over 100 amerikanere er drept. Drapstallet var langt høyere.

Selvmordsbomberen hadde som mål å ramme Den multinasjonale styrken i Beirut. Han kjørte inn i US Marine-basen i Beirut. 241 mistet livet. Tjue sekunder seinere  er det hovedkvarteret til et franske regiment som går i luften. 58 blir drept.  En ukjent gruppe som kaller seg Islamic påtok seg ansvaret. USA hevdet at Hezballah sto bak.  (S. 99 i boka : kamp for fred UNIFIL i Libanon – Norge i UNIFIL 1978-1998.av Wegger Strømmen og Dag Leraand.)

I Norge har de Aksjon Menneskeverd på TV, og vi med via Radio Norbatt. Den norske FN-styrken ga kr 28 000 til Aksjon Menneskeverd. I Beirut raste brutaliteten.

Vi hadde grunn til å søke etter Jesu ansikt, så vi finner Guds trofaste kjærlighet, rettferdighet, forsoning og fred, tenker jeg.

Aksjon Menneskeverd blir det alltid behov for i kampen mot ondskapen, og for fred og frihet.

Se mer: https://itjenestefornorge.no/bidrag/271

Lyngdal 6. april 2018.

Trygve Omland

 

Et lys fra himmelen strålte over fienden i Syria.

Min bønn er at et lys fra himmelen igjen må stråle over mennesker i Damaskus i Syria, så de får nytt liv og ny giv til å arbeide for fred og forsoning.

Saulus ved Damaskus kan inspirere oss til å se at Gud kan omskape mennesker som er fiender til å bli venner. Vi leser utdrag fra Ap.gj. 9.

Saulus raste fremdeles mot Herrens disipler og truet dem på livet. Han gikk til øverstepresten og ba om brev til synagogene i Damaskus for å kunne finne dem som hørte til Veien, både menn og kvinner, og føre dem i lenker til Jerusalem. Underveis, da han nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen omkring ham. Saulus reiste seg og åpnet øynene, men han kunne ikke se. Så de tok ham i hånden og leide ham inn til Damaskus. I Damaskus bodde en disippel som het Ananias. I et syn sa Herren til ham: Ananias! Han svarte: Her er jeg, Herre. Så spiste han og kom til krefter. Han ble noen dager hos disiplene i Damaskus. Men Saulus fikk stadig større kraft, og jødene i Damaskus ble svar skyldig da han viste klart at Jesus er Messias. Barnabas tok ham da med seg til apostlene. Han fortalte dem hvordan Saulus på veien hadde sett Herren, som hadde talt til ham, og hvordan han i Damaskus hadde forkynt frimodig i Jesu navn.

Da jeg var i FN-tjeneste i Libanon i 1983 som bataljonsprest i den norske FN-styrken, kjøpte jeg noe som jeg kalte Damaskus-duker fordi de skulle komme derfra. I dag tenker jeg: Måtte mønsteret i disse fargerike dukene inspirere folk i Syria til å satse på fred og forsoning!

 


 

Bildet viser en liten del av en Damaskus-duk som jeg kjøpte i Libanon. Damask er kanskje et riktigere navn. Kanskje var det bomullsduk.

Damask er opprinnelig mønstervevd silkestoff først fremstilt i Syria. Stoffet har fått sitt navn etter den syriske byen Damaskus, som eksporterte silkestoff og andre orientalske varer til Europa. Mønsteret fremkommer ved skiftevis bruk av ulike sider av samme binding, vanligvis veft- og varpsateng. Fremstilles nå av forskjellige fibrer for mange formål, i første rekke dekketøy og boligtekstiler. Sitat fra Store Norske Leksikon.

Lyngdal 11.02.2017.

Trygve Omland

Gi ikke opp å arbeide for fred

Da jeg så på minnegudstjenesten i dag 22. juli 2016 fra Oslo Domkirke, kom det for meg to situasjoner i Libanon i 1983.

Jeg så for det første for meg en smilende gutt på 15 år fra Libanon. Han var på  rommet mitt for å hjelpe meg. Jeg leste et ord av Jesus for gutten. I dag hørte jeg det samme ordet bli lest i minnestundene for de som var drept eller skadet under terroren i Oslo og på Utøya for fem år siden. Jesus sier:

Salige er de som skaper fred,
          for de skal kalles Guds barn.

Gutten som hadde vonde erfaringer fra krigen i Libanon, sa: Les det en gang til. Jeg leste ordet om å skape fred en gang til. I dag hørte jeg  igjen Jesu ord om å skape fred 33 år etter at jeg hadde lest det for en gutt som lengtet etter fred og trygghet. Hvordan er situasjonen i dag i Midt-Østen? Konsekvensene av krigen i Syria i vår tid er katastrofale for Libanon. Landet har tatt imot 1,2 millioner flyktninger. Hvert fjerde  individ av landets innbyggere er flyktninger. Behovet for å lese og høre Jesu ord om å skape fred er stort.

 

 

Bildet. Jeg er med i de fredsbevarende styrker i Libanon i 1983. Behovet for fredsarbeid er endeløst. Gudstjenester med bibellesning, bønn og sang om fred er viktig alltid.

Jeg så for det andre for meg en ung, norsk løytnant i Libanon som hadde vært på besøk hjemme i Norge. Jeg skulle ha gudstjeneste i hans tropp. Har du en salme å foreslå, spurte jeg. Han foreslo Gud signe vårt dyre fedreland. Det første verset slutter slik: Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma! Løytnanten arbeidet for fred i Libanon, og han bar med seg en drøm om fred etter å ha besøkt i det fredelige og fagre Norge.

I Oslo Domkirke sang de i dag Fager er landet du oss gav, Herre, vår  Gud og vår Fader!

Kan vi hedre de 77 som døde 22. juli 2011 og alle som ble rammet av terroren bedre enn å arbeide  målrettet for fred og mot krig og terror?

Trygve Omland

Lyngdal 22.07.2016

 

Speidere i sentrum 17. mai

Minner fra livet som speider kommer fram igjen rundt 17. mai. Et høydepunkt for meg som speider var landsleiren på Voss i 1956, og en annen sterk opplevelse var i FN-tjeneste i Libanon i 1983.

100 norske flagg dannet et kors under gudstjenesten på landsleiren på Voss. Korset hadde en sentral plass på leiren som symbol og identitet. Leiren hadde flagg fra ti nasjoner. Lille jeg på 12 år var med på noe stort, noe grenseoverskridende, noe verdensvidt. Det opplevde jeg på nytt sammen med speidere i 1983 i Libanon.

 


 

Bildet: Hundre norske flagg som et kors.


Speiderarbeid var det eneste frivillige ungdomsarbeid jeg la merke til i Libanon, da jeg var bataljonsprest der i 1983. Stabskompaniet engasjerte speidere i byen Ebel Es Saqi med å samle søppel i byen. Da vi var ferdige med  kjøre rundt i byen for å samle søppel, var det triumfstemning. Nå var byen fri for søppel, og det var satt ut søppeldunker. Bataljonssjefen samlet oss til å feire den reine byen med mat og drikke. Denne aksjonen kan stå som et bilde på arbeid for fred og frihet har mange sider.

 

Bildet: Tre offiserer fra Norge sammen med speidere fra Libanon utenfor mitt kontor 1983.
 

I år fikk jeg lyst til å lese speiderloven på nytt som en forberedelse til 17. mai. 

Bildet: Utdrag fra speiderloven langs veien på landsleiren på Voss 1956.

Speiderloven

  1. En speider søker sin tro og respekterer andres.
  2. En speider kjenner ansvar for seg selv og andre.
  3. En speider er hjelpsom og hensynsfull.
  4. En speider er en god venn.
  5. En speider er ærlig og pålitelig.
  6. En speider kjenner naturen og verner om den.
  7. En speider tenker og handler selvstendig og prøver å forstå andre.
  8. En speider gjør sitt beste i motgang og vansker.
  9. En speider er nøysom og prøver å klare seg selv.
  10. En speider arbeider for fred og forståelse mellom mennesker.

Jeg savner ordet Gud.

Trygve Omland

12. mai 2016

 

 

Rullestoler til palestinske flyktninger i Libanon.

I 1983 var jeg i Libanon som bataljonsprest i FN fra slutten av mai til slutten av november.

Da jeg kom tilbake, hjalp Fædrelandsvennen meg med å få ut budskapet om behov for rullestoler til palestinske flyktninger i Libanon. Jeg hadde bak meg et besøk i en palestinsk flyktningeleir i Tyr og i Flyktningerådets rehabiliteringsklinikk i Tyr sør i Libanon. Reportasjen var ved Harry Strokkenes og Arild Jakobsen (foto).

Vi leser om flykntningesituasjonen i Libanon i 2014 i (NTB) 04.07.2014 i VG.

Libanon klarer ikke lenger å håndtere strømmen av syriske flyktninger. Landet står overfor økonomisk og politisk kollaps, advarer myndighetene.

Rundt 1,1 millioner syrere har så langt flyktet til det lille nabolandet med om lag 4 millioner innbyggere. Innen året er omme, vil tallet på syriske flyktninger i Libanon passere 1,5 millioner, viser nye estimater fra landets myndigheter.

? Libanon er truet av økonomisk og politisk kollaps nå som antall flyktninger vil passere en tredel av landets befolkning, advarer sosialminister Rashid Derbas.

 

Det ropes fremdeles om hjelp til å få slutt på galskapen og ondskapen, krigene og maktovergrepene. Ta til fornuft!

Trygve Omland

18.01.2016