Sommer i Salangen er spennende

Sommeren 1993 vikarierte jeg i tre uker som sokneprest for Christian Andersen i Salangen og Lavangen. I kveld får vi besøk av Christian og hans kone 22 år etter at jeg var hans vikar. Jeg fikk lov til å dele noen bilder fra 1993 i Salangen. Kanskje noen kjenner seg igjen. Kanskje du får lyst til å dra nordover.

 


Sokneprest Christian Andersen er ikke bare menneskefisker. Jeg ble med ut i båten på hobbyfiske. Vi så fisk stime rundt like ved båten. Fjorden var blank og gjennomsiktig. Kan vi få det bedre? 

 


Jeg nyter synet av den fine fiskefangsten.

 


Måker i stor mengde bråker og spiser brutalt av havets delikatesser.

 


Vi er på besøk hos familien Andersen i Salangen 1993 sammen med venner fra Norges kristelige Student- og Skoleungdomslag.

 


Slik kan det være å vikariere som prest i Nord-Norge med utsikt mot fjord og fjell. Jeg anbefaler alle å dra nordover.

Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem. (B. Bjørnson).

Gud sige vårt dyre fedreland

og lat det som hagen bløma! (E. Blix)

 

Trygve Omland

8. februar 2016.

Soloppgang som varer i Vardø og til verdens ende.

I Vardø kirke hadde vi lysfest om kvelden 2. februar 1992 etter den første, store soloppgangen i mørketida.

Solkake og levende lys plassert i midtgangen i kirka skapte lys, god stemning.

Vardø menighet er samlet til solfest med gudstjeneste og sosialt samvær.

Jeg tok disse bildene da jeg vikarierte som sokneprest i Vardø menighet.

 

Sola danser i glede over Jesu oppstandelse. Svigerfar fortalte at de hadde en tradisjon i Mandal første påskedags morgen. De gikk til et sted i nærheten av Fagervoll der han vokste opp for å se soloppgangen første påskedag. De så for seg at sola danset.

 Jeg har et varig minne fra den første soloppgangen etter mørketida i Vardø 24.01.1992.  Sola vokste opp fra havet mektig, majestetisk, mystisk. Jeg så SOLA hang tung og traust i horisonten. Som et gullsmykke. Som en gullmorgen. Mørketida, mørket dag og natt, måtte gi rom for solstrålene.  Jeg har aldri opplevd en soloppgang så overveldende sterkt som i Vardø. Nå angrer jeg på at jeg ikke sto lenger og bare badet meg i solas lysfontene. Kontrastene ble kraftfulle mellom natt og dag, død og liv, håp og håpløshet.

 

Nordahl Grieg skreiv i Sang til Vardø:

 

Mot havets  stride austenvær

 

står øya gold og øde.

 

Her finnes ikke håp for trær

 

og jord gir ikke grøde.

 

Men det finnes håp for menneskene i Vardø, i hele verden, ja, for deg og meg. Gleden over den første soloppgangen i Vardø ble feiret med skudd fra de ellers så fredlige kanonene i festningen. Elevene på skolen fikk fri og tid til å glede seg over lyset som brøytet seg inn i nattens mørke.

Etter den store soloppgangen spiste jeg i prestegården pølse, purre og potetsalat til middag og sviskeyoughurt til dessert. Kan dette kalles en festmiddag eller en feiring av sola og Skaperen av alt lyset?

 

I Vardø kirke førte soloppgangen til at det ble solfest noen dager seinere. I midtgangen i kirken ble det laget et langbord som ga plass til nypussede lysestaker og nybakte kaker.

 

Solas seiersdans i Vardø minner oss på en større seier i Jerusalem for snart 2000 år siden. Vi leser i Markus evangelium at tidlig om morgenen den første dagen i uka kom noen kvinner til Jesu grav da sola gikk opp. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Mark 16,2.5-6.

Jesu oppstandelse er soloppgangen som varer. Han er verdens lys.

 

Trygve Omland

 

10.04.2015

 

Tilgivelse og skriftemål

Olav Øygard ble vigslet til biskop i Nord-Hålogaland bispedømme 9.11.2014

Bildet er tatt fra: http://kirken.no/nb-NO/om-kirken/aktuelt/ny-biskop-i-nord-halogaland/

Hva kan vi lære om syndenes forlatelse ved å lytte til budskap fra Nord i Norge?

Jeg så og hørte på gudstjenesten fra Tromsø domkirke i TV 9.11.2014. Det var vigsling av ny biskop i Nord-Hålogaland, Olav Øygard. Den nye biskopen fokuserte på livsrett for ufødte og fødte barn med down , og han pekte på behovet for nestekjærlighet mot flyktningebarn i Norge. Han forkynte også evangeliet i ord og nattverd. Vi gjør vel i å lytte til ordene fra Nord. Vi søringer har mye å lære av våre kristne søsken i nord.

 Sommeren 1992 var jeg åtte uker i Lyngen prestegjeld i Nord-Hålogaland, dels som vikar for kapellan og dels for prost. Jeg fikk da bekreftet betydningen av å lytte til de som bor fast på et sted, lytte til deres tro, teologi, kultur og livsstil.  

Vi kan for eksempel lære noe av læstadianere uten å være enige med dem i alt. Læstadianisme er en lutherskkirkeligvekkelsesbevegelse som ble startet av den svenske prestenLars Levi Læstadius (1800?1861) i svensk Lappland. I 1840-årene.

Jeg møtte denne bevegelsen sommeren 1992 i Nord-Troms på et stevne i Skibotn. Rundt 1500 var samlet til åndelig og sosialt fellesskap. Stevnet sprang ut fra Lyngenretningen som er sterkt preget av luthersk teologi. Jeg ledet en gudstjeneste under stevnet som samlet fullt kapell, og 366 gikk til alminnelige skriftemål og nattverd. Gudstjenesten varte i tre timer. Seinere på dagen var det forsamlingsmøte som varte i to timer. Da ble talene oversatt til samisk. Salmesangen sto sterkt under gudstjenesten. Jeg la spesielt merke til at deltakerne på stevne ga seg god tid til å lytte til Guds ord og samles rundt nattverdbordet. Det var nytt for meg å bruke liturgien for Almindelig skriftemål. Under gudstjenesten går man to ganger fram til alterringen, første gang for å bekjenne sine synder sammen og ta i mot syndenes forlatelse ved håndspåleggelse, og neste gang for å ta i mot tilgivelsen knyttet til Jesu legeme og blod sammen med brødet og vinen i nattverden.

Jeg møtte i 1992 en annen retning innen læstadianismen i Lofoten, kalt De førstefødte. Folk fra Finland, Oslo og mange andre steder kom til et stevne og fylte et forsamlingshus med barn og voksne. Kvinnene satt med tildekket hode. Etter en lang og grundig forkynnelse gikk noen fram til predikantene for å ta i mot syndens forlatelse, slik jeg forsto det.

For læstadianere er det viktig å høre forkynt syndens forlatelse personlig.

Hva kan vi lære i 2014 ved å lytte til de læstadianske predikantene? Jeg tenker at vi i sør har behov for å legge større vekt på bekjennelsen av våre synder og høre personlig at Gud tilgir oss syndene. Både det personlige og det alminnelige skriftemålet hører vi lite om her sør.

I informasjon om Den Norske Kirke kan vi lese på internett: Prester og andre veiledere i kirken bør i forkynnelse og undervisning gi nødvendig informasjon om skriftemålet og tilskynde til en fast og ordnet bruk av det.

Blir dette fulgt opp i kirke og bedehus? Er det personlige skriftemålet i bruk? Har vi behov for å bekjenne synder individuelt og nasjonalt når den nye biskopen i Nord peker på Guds krav om hel kjærlighet til Gud og vår neste?