På flukt inn i Guds hender

Gang på gang søker jeg til Guds hender. I Guds gode hender finner jeg hvile og ro. I Guds hender får jeg høre Jesu Kristi ord til hans disipler .28 Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. 29 Det min Far har gitt meg, er større enn alt annet, og ingen kan rive det ut av min Fars hånd. 30 Jeg og Far er ett. Joh 10,28-30.

 



Denne plakaten fikk jeg tak i på Henie Onstad kunstsenter. Flyktningerådet brukte den i 2008. Jeg har brukt den som illustrasjon. Jeg trenger å reflektere over om Gud vil bruke oss som sine hender i møte med mennesker på flukt.

Bildet av den åpne, store, sterke, skrukkete handa minner meg om Guds hender. Et ødelagt hus har fått plass i sentrum av handa. Det ser ut til at  huset som er et hjem, er tomt. Menneskene som hører til der, har blitt jaget på flukt. Noen vender tilbake etter menneskeskapt krig og ødeleggelse. De går inn i hus som er rasert og lagt i ruiner. Menneskehender har herjet og hamret løs på det som var et hjem. Guds fiende kalt Satan har brukt mennesker for å knuse alt som står i veien for deres egoisme, ondskap og  maktmisbruk.

Hvor er Guds hender i disse meningsløse ødeleggelsene? Er Guds hender  tilstede gjennom menneskenes åpne hender som forsøker å strekke seg ut til de lidende? Bæres våre synlige hender oppe av Guds usynlige hender? Er Guds kjærlighet og allmakt i møte med ondskapen det eneste håpet som holder, selv om jeg ikke teoretisk forstår dette? Ja, jeg har ikke funnet noe bedre enn Guds trofaste kjærlighet og Jesu makt til å skape nye mennesker, stifte forsoning og fred. 

 Jeg sier som den lidende, spørrende salmisten:

  Men jeg blir alltid hos deg,
 du har grepet min høyre hånd.

 Du leder meg med ditt råd,
 og siden tar du imot meg i herlighet.

 
Sal 73,23-24.
 
Jeg leste i avisen Dagen fra 11. juli 2017 en artikkel av Kari Fure med overskriften De ble glemt da folket flyktet. Avisen hadde  et bilde av en kvinne på 83 år. Hun ser på et bilde av den hellige familie, barnet Jesus, Maria og Josef. Bildet ble funnet da landsbyen ble befridd, og det var det eneste hun hadde igjen fra hjemmet som hun hadde flyktet fra. Jeg ber foran det hver dag, sier hun.

Hvordan kan vi være Jesu Kristi hender i dag, og hvordan kan vi være en dråpe med håp i et hav av håpløshet? 

Setter Vigdis Berland  Øystese oss på sporet i avisen Vårt Land 23. juni 2017 når hun gir oss denne bønnen:

Vil du røra ved  barnet mitt, Meister?

Stryka det med fingeren over kinnet,

støtta ryggen og nakken

og halda det vesle hovudet i handa di?

Trygve Omland

9. april 2016 og 12. juli 2017 med tillegg.

Guds hånd holder til alle tider

 

 

 

Denne klokka står stille. I Guds hånd er vi stille selv om selv

om tida aldri står stille. Guds hånd er stille selv om vi er i storm, og tunge, mørke skyer truer med lyn og torden.

 Mine tider er i Guds hånd

Jeg kom ned i bunnen av en dal som var innerst i Guds hånd. Dypt der nede var midtpunktet i Herrens hånd. Der var sårmerkene etter syndens nagler, sporene etter mine svik og verdens ondskap. Jeg kunne drikke av Jesu ord på korset: Det er fullbrakt, frelsen er fullført, Gud har straffet sin elskede Sønn i stedet for meg, i stedet for oss.
Gud er nå en forsonet Gud. Jesus har sonet for all synd og alle synder.
Jeg ringte til kona mi for å fortelle om det jeg hadde opplevd i Guds skaperverk. Hun fortalte da noe underlig. Rundt det tidspunktet da jeg var ute i fjellsiden på Bortelid, var hun ute i skogen i Greipstad. Hun ba for meg. Hun visste at jeg var sliten. Den Hellige Ånds telenett knyttet oss sammen. Vi var sammen i Herrens hånd.
Vi fikk erfare ordene fra Salme 31,15-16a.
Herre, jeg setter min lit til deg,
Jeg sier: Du er min Gud.
Mine tider er i din hånd.

Trygve Omland

11.10.2014

Hald handa mi, Herre.

 

Mange kjenner Ole Mydland mellom anna frå Tenkoret i Lyngdal og frå den tida han var lærar på Å ungdomsskole og på Kristen vidaregåande skole i Lyngdal. Alle veit nok ikkje at han og har skrive songar.

Ole Mydland talte på onsdagsmøte 30. juli 2014 på Undeland Misjonsgård om kva sanninga er. Han avslutta med å lese ein song han har skrive sjølv. Eg fekk lov til å dele den med andre. Songen kan syngast til denne melodien av Gunstein Dragedalen: Gud vil ikke miste en eneste en.

 

Hald handa mi, Herre

Hald handa mi, Herre, når morgonen renn,

når ljoset og livselden logar.

Når vegvalet veks og idebunten brenn,

hald handa i bakkar og boger!

 

Refreng

Hald handa mi, Herre, kvar einaste stund,

så foten finn fjellgrunn og feste.

Frå  auga vert opna til eg fell i blund,

du alltid veit vegen den beste!

 

Hald handa mi, Herre, når dagen er blid,

når doggdropen glitrar i graset.

Når lukke og livsglede tevlar om tid,

hald handa i kappleikkalaset!

 

Hald handa mi, Herre, når dagen er grå,

når skyene solstrålen gøymer.

Når tårevåt væte vil vaske kvart strå,

hald handa så krafta di strøymer!

 

Hald handa mi, Herre, når dagen døyr ut,

når natta og nattmørket ventar.

Når vegen er vandra og striden er slutt,

hald handa så heim du meg hentar!

 

Ole Mydland 2010

Så ta da mine hender

 


Sitt  ned på den hvitmalt benken og hvil deg i påsken budskap som blomstrer for deg:
For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.

Når sang du sist den salmen?

Var det i en gravferd, eller i en gudstjeneste eller i et møte på bedehuset eller hjemme?  Så ta da mine hender er en av våre aller mest kjente og brukte salmer i dag.

Sangen er skrevet av en kvinne. Vi synger altfor få sanger og salmer som er skrevet av kvinner. Kvinner i salmelitteraturen bør løftes frem. Vi kjenner til Lina Sandell og Fanny Crosby.

Julie Hausmann som har skrevet Så ta da mine hender, har bare fått oversatt til norsk denne ene sangen.

Hun var lærer og dikter, født i Riga i Latvia i1826. Hun var datter av en tysk gymnaslærer. Moren døde tidlig fra mange barn. Julie var den yngste av seks søstre.
Salmen hennes er på tre strofer og kalles vanligvis for en bønnesalme. Vi får større hjelp fra sangen når vi kjenner litt til bakgrunn for sangen og biografien om Julie Hausmann.

Det fortelles at Julie von Hausmann ble forelsket i en ung tysk mann i Riga. Hun var lærer da, og han skulle bli misjonær. De forlovet seg, og han dro først ut til Sør-Afrika. Senere skulle hun komme etter, og de to skulle så gifte seg. Julie sa opp lærerjobben og dro den lange ferden med båt for å gjenforenes med sin elskede. Men det gikk ikke som de hadde tenkt.  Vennen til hennes forlovede møtte opp i Sør-Afrika for å ta imot henne. Hun hadde da reist halve jordkloden rundt for å gifte seg. Hva fikk hun høre om sin elskede? Han er død. Forgjeves ser hun etter ansiktet hans. En heftig, tropisk feber hadde tatt livet hans for bare et par uker siden. Det var i sorgen over sin knuste jordiske lykke hun skrev sin berømte bønnesalme.

Merker du smerten hennes gjennom salmeordene?

Hun valgte å dra hjem til Latvia igjen. Julie Hausmann hadde en svak helse livet ut. Hun var mye plaget av sykdom og søvnløshet. Hun måtte oppgi sin lærerstilling og vie sitt liv videre til å pleie sin blinde far. Men hun holdt fast på troen til det siste. Hun skrev: Så ta da mine hender/Og før meg frem/Inntil jeg salig ender/I himlens hjem!

Bønnesalmen starter og slutter likt. Så ta da mine hender og før meg frem
inntil jeg salig ender i himlens hjem
! Livet hennes var rammet inn av håpet om et evig hjem i himmelen. Hun fikk ikke stifte et jordisk hjem i Sør-Afrika, men hun visste om et hjem i himmelen uten savn som ventet på henne.

Vi søker en hånd å holde i slik vi synger i en annen sang: Gje meg handa di, ven, når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand.

Jeg ser for meg en onkel som står ved båren til ei kjær jente på 15 år i Greipstad kirke. Hun døde i en ulykke på snøskuter på Svalbard. Han trøstet foreldre og alle som var i kirken med å løfte frem Jesu siste ord i Matteus evangelium. Se, jeg er med dere alle slags dager. Alle slags dager. Jesus sto opp fra de døde og sa til sine disipler: Se,  jeg er med dere alle dager inn til verdens ende. I Sør-Afrika, i Latvia, i Lyngdal og alle steder er Jesus med i sorg og smil.

Vi som brutalt er skilt fra en nær og kjær person ved graven, vet noe om smerten ved å skilles. Vi har behov for å be: La intet mer meg skille/Fra nåden din/Og gjør meg ganske stille/Du Frelser min. I 2 Kor 12,9 hører vi Herrens røst sammen med Paulus: Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Apostelen hadde store smerter. Han kalte den en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå han – for at han ikke skal bli hovmodig. Ef 2,8 For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.

Gode Gud, la intet mer meg skille
fra nåden din.

 

Så ta da mine hender

Melodi: Julie von Hausmann / Tekst: Peter Waage

 

Så ta da mine hender
og før meg frem
inntil jeg salig ender
i himlens hjem!
Jeg kan ei gå alene,
nei, intet sted.
Hvor du meg fører ene,
jeg følger med.

La intet mer meg skille
fra nåden din,
og gjør meg ganske stille,
o Jesus min.
Ved dine føtter ene
er barnet trygt,
på deg, på deg alene
min tro er bygt.

Selv om jeg ei fornemmer
din sterke hånd,
min salighet dog fremmer
din gode Ånd.
Så ta da mine hender
og før meg frem
inntil jeg salig ender
i himlens hjem.

 Trygve Omland

Skjærtorsdag 17.04.2014

Sammen i Guds hånd

 


Sammen om Bibelen.Sammen i Guds hånd.

Mine tider er i din hånd, Herre.

Gud talte tydelig og synlig til meg den syttende september i 1985.

Det skjedde midt på dagen på Bortelid. Lufta duftet av trær og myr mellom mektige fjellkjeder. Sola fylte stillheten med frisk varme. Landskapet var kledd i gamle, slitesterke farger. Jeg hadde pause som taler på eldreleir for menighetene i Finsland, Greipstad og Søgne. Vi var samlet flere dager på Bortelidseter.

Jeg var alene på en flate av fjell i er rom fylt av ro. Der møtte Gud meg med et syn i hans skaperverk. Jeg så ned mot dalen, en smal dal. Snart måtte jeg gå ned fra den solide fjellflaten og det stille stedet. Synet var å se dalen og fjellene rundt. Dalen og fjellene ble som en stor, sterk, solid hånd. Jeg så for meg at jeg satt i Guds hånd og hvilte. Gud holdt meg oppe ved sin finger. Jeg hørte en bekk fra vann høyere oppe hoppe lekende lett nedover dalsiden. Skaperen skapte lovsang ved å spille på sitt vidunderlige vannorgel. Det var godt bare å være hos Gud i hans katedral.

Jeg måtte krype og klatre ned igjen til Bortelidseter og blande meg med menneskene som var på leir. Skritt for skritt skled jeg ned langs en skråning. Jeg holdt meg fast i noen bjørkekvister. De møtte meg som løfter fra Gud med røtter i Guds romslige, rause hånd. Løftene kan ikke svikte. Nei de står evig fast.

Jeg kom ned i bunnen av dalen, innerst i Guds hånd. Dypt der nede var midtpunktet i Herrens hånd. Der var sårmerkene etter syndens nagler, sporene etter mine svik og verdens ondskap. Jeg kunne drikke av Jesu ord på korset: Det er fullbrakt, frelsen er fullført, Gud har straffet sin elskede Sønn i stedet for meg, i stedet for oss

. Gud er nå en forsonet Gud. Jesus har sonet for all synd og alle synder.

Jeg ringte til kona mi for å fortelle om det jeg hadde opplevd i Guds skaperverk. Hun fortalte da noe underlig. Rundt det tidspunktet da jeg var ute i fjellsiden på Bortelid, var hun ute i skogen i Greipstad. Hun ba for meg. Hun visste at jeg var sliten. Den Hellige Ånds telenett knyttet oss sammen.  Vi var sammen i Herrens hånd.

Vi fikk erfare ordene fra Salme 31,15-16a.

 Herre, jeg setter min lit til deg,

Jeg sier: Du er min Gud.

Mine tider er i din hånd.

Trygve Omland

4. april 2014

Ikke glemt i Jesu hender

 


Bilde fra Tanzania.

Kunne jomfru Maria glemme sitt barn som hun hadde holdt i sine hender?
Og selv om en mor kan glemme,så vil jeg aldri glemme deg sier Herren.

Føler du at Gud har glemt deg, eller at familien har glemt, eller at vennene har glemt deg, eller at menigheten har glemt deg? Føler du deg forlatt og forsømt?

Sommeren 1966 møtte jeg en gammel, sliten sjømann under et skipsbesøk på et enormt stort havneområde i Rotterdam. Han fortalte om et besøk hos familien hjemme i Norge. Da han kom hjem, kom det ut et barnebarn i døråpningen. Men barnebarnet kjente ikke igjen bestefar. Det var sårt. Men så kom hans sønn ut, og han kjente igjen sin far. Med gråt i stemmen fortalte sjømannen at sønnen omfavnet han. Den gamle var ikke glemt. Han ble gjemt i en varm omfavnelse av sønnen.

Sønnen minner oss om den barmhjertige faren som fikk se den bortkomne sønnen sin enda mens han var langt borte. Han syntes inderlig synd på sønnen som hadde sløst bort de arvede pengene i et vilt liv. Den kjærlige faren løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Slik er Gud som vår Far. Han glemmer deg ikke, selv om du føler deg glemt. Selv om du har misbrukt livet og de mulighetene Gud har gitt deg, glemmer ikke Gud deg. Han gjemmer deg i sitt romslige, rause hjerte. Han lengter etter deg. Han sier: Velkommen hjem.

Sissel Kyrkjebø synger på en CD fra 2010: Velkommen hjem?Jeg blir her og venter/du er velkommen hjem?Du vil forbli her i hjertet mitt/og du er velkommen hjem. Slik kan vi si til hverandre som medmennesker. Enda sterkere  vil Gud si til deg: Du vil forbli i mitt hjerte/og du er velkommen hjem. Hjem til Gud, hjem til Guds rike, hjem til en ny jord og en ny himmel i evigheten.

I 2010 kom det ut en bok om den norske uteliggerkolonien i Brooklyn. Tittelen på boka var Ørkenen Sur. Jeg lånte boka på Lyngdal bibliotek og leste med glede om Guds utstrakte hånd i søppeldynga.  Karl Holm, som ble kalt Søppeldyngas apostel, var Guds utsendte hånd i 1926 til uteliggere fra Norge.

Med rogalandsdialekt, veltrimmet bart og sølvfarget hår krøp Holm over hauger av rustne jernplater, utrangerte trikker, tønner og alt tenkelig avfall. Det som liknet et kravlende menneske på leting etter noe nyttig, var Guds utstrakte hånd. Guds utstrakte hender i Ørkenen Sur var bl. a. Sjømannskirken, Blå Kors og Frelsesarmeen. (s. 57.59-60).

Vi leser om en møkkete, skitten sørlending som ble reddet ut av søppeldynga i Brooklyn. Han ble skrubbet på ryggen og vasket så det løsnet flak av møkk. Han fikk ren seng og mat, stell og nytt livsmot. Han forlot sykehuset noen uker senere, edru og flere kilo tyngre. Verken Gud eller Guds utsendte medarbeidere hadde glemt sørlendingen i fremmed land.(s. 95-96).

Vi mennesker glemmer mye, og jeg glemmer mer og mer jo eldre jeg blir.

I Jes 49,14-16 leser vi et budskap til Guds folk som var prøvet i lidelsens høyskole.

Herren har forlatt meg,

 min Gud har glemt meg.

 Herren svarer: Kan en kvinne glemme sitt diende barn

 og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte?

 Og selv om en mor kan glemme,

 så vil jeg aldri glemme deg.  Jeg har tegnet deg i mine hender,

 dine murer står alltid for mine øyne, sier Herren, vår Gud.

 

Gud bærer alltid sitt folk med seg i sine hender. Vi er så nær Gud som hendene er nær resten av kroppen. Han ser oss gjennom nådens briller. Når vi vender om og tar i mot syndenes forlatelse, så ser han på oss som om vi aldri har sviktet Guds vilje. Han har risset navnet ditt inn i sine mektige hender, så ingen makt kan stryke deg ut. Han har tegnet deg tydelig i sine hender med Jesu blod. Derfor kan han ikke glemme deg. 

Han har omsorg for deg, og han beskytter deg. Murene som sto rundt byen Jerusalem og beskyttet Guds folk, ble ødelagt. Men Gud glemte ikke folket verken uten murene eller utenfor murene. Hans trofaste kjærlighet er en usynlig mur som gjemmer de som føler seg glemt.  De svake og skrøpelige står sterkt i Herrens hånd.

 

Ingen makt har makt til å viske deg ut Jesu naglemerkede hender.  Dine og mine synder ble naglet til korset ved Jesu hender. Han åpnet da sin favn og omfavnet oss med evig miskunn.

 Gjennom stengte dører går Jesus  etter sin oppstandelsen fra de døde, like inn til oss i dag og sier: Fred være med dere! I Joh 20 leser vi videre: Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. De kjente igjen Jesus, for de så merkene etter naglene gjennom hendene. Jesu sårede hender er hans identitetskort. Tomas ville ikke tro at de andre disiplene hadde sett Jesus lys levende. Han var jo død. Derfor måtte Jesus vise sårmerkene i sine hender en gang til. Han ville overbevise de som ikke ville tro på disiplene.

Jesus kom til disiplene og Tomas åtte dager seinere, mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: Fred være med dere. Så sier han til Tomas: Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden din og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende! Min Herre og min Gud! sa Tomas.

 Hva skal du og jeg si?

 Jeg er tegnet i Guds hånd.  Jesus er min Herre og min Gud!

 

Trygve Omland

4. april 2014

Jeg er i Herrens hender

 

Vi har dette bildet på veggen i stua. Det minner oss om at det er trygt å hvile i Herrens hender.


Jeg er i Herrens henderer en av de mest brukt salmene.  Vi har sunget den i mange begravelser og i andre ulike sammenhenger.

 H.K.H. kronprinsesse Mette Marit har funnet trøst og oppmuntring i denne salmen. Salmen ble sunget i hennes fars begravelse. Selv bruker hun salmen bevisst når hun er ute og reiser. Om salmen uttaler hun følgende: Det er en salme å hvile i. Den er ofte med når jeg er ute og reiser med fly og jeg trenger å roe meg.

Salmen er sunget i nesten 80 år. Mange har hørt den i ønskekonserten på Norsk Rikskringkasting. Alt tyder på at salmen vil leve videre fra slekt til slekt.

Forfatteren Erling Tobiassen forteller om hvordan salmen ble til i 1932 i de harde trettiårene. Den ble gitt meg en kveld. Min svigerfar lå på Røde Kors i Oslo, i februar 1932. Han sa til meg: Jeg er i Herrens hender. Han døde den 17. februar.

Tobiassen forteller. Dagene før begravelsen til min svigerfar var jeg alene i Ådal prestegjeld. Jeg skrev salmen en kveld der. Jeg bare minnes den gled meg fort i pennen.

Første strofen i salmen handler om kraften i Jesu navn, når en ny dag lyser i øst. Mine tanker går da til Klag 3,22-23: Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet.

I gudstjenesten ber vi: Kyrie eleison. Herre Krist miskunne deg. Vi roper i vår nød at Gud må vise oss barmhjertighet. Vi satt i bilen på vei fra gudstjeneste17. mai i Finsland kyrkje en gang. Et jødisk ektepar hadde vært med oss i kirken. De forsto ikke norsk. Plutselig spurte den ene: ?Kyrie eleison? ? hva betyr det? Den greske, globale bønnen vekket nysgjerrigheten hos vår jødiske gjest. Det betyr at vi ber til Herren Jesus som Messias, frelserkongen, sa jeg. Vi ber om miskunn, om trofast kjærlighet.

Andre strofe handler om Herren som ser deg både når du smiler og har det godt, og når du er i smerte og har det vondt. Dette verset viser vei til Salme 32, 8: Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal gå. Jeg lar mitt øye hvile på deg og gir deg råd. Guds øye hviler i ro over deg og ser hvor din vei går videre. Gud ser – sendte jeg en gang som melding på mobiltelefonen til en syk. Siden fikk jeg den samme hilsen tilbake. Gud ser. Føler du at ingen ser deg?  Føler du deg oversett? Herren ser deg. Du er elsket av Herren Jesus. Han ser på deg og spør: Hva vil du jeg skal gjøre for deg?

Den tredje strofen handler om å bekjenne sine synder for Herren, og Herren som møter oss med nåde og tilgivelse for all vår synd. Tankene mine går nå til 1. Joh 1, 7- 9: Men dersom vi vandrer i lyset, slik han (Jesus) selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd. Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.?

Den fjerde og siste strofen handler om livskvelden. Målet for livet her på jorden er himmelen, Guds evige rike, der roser aldri dør. Tankene mine går da til gamle Simeon. Han fikk se Jesus som baby i tempelet i Jerusalem. Den hellige Ånd hadde vist han at han ikke skulle se døden før han hadde sett den lovede Messias, frelserkongen. Da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa: Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse.  Luk 2,26-30.

Simeon holdt Jesus i sine egne hender. Enda viktigere er det å være i Jesu hender. Tar du imot Jesu som din frelser og herre, kan du si: Jeg er i Herrens hender.

Herren vil holde deg og meg fast i sine mektige, milde hender. Gud vil ikke at vi skal gå fortapt, men at vi skal ha evig liv.

Trygve Omland

3. april 2014

Guds hånd griper inn

 


Guds hånd er en åpen bibel.

Bildet av Bibelen er fra Annie Berntsen Skaus bønnested og bønnestein i Hong Kong.

Har du et bildeord som har hjulpet deg flere ganger?

Jeg har et slikt ord fra Gud som har hjulpet mange ganger. Det er Salme 37,5. I oversettelsen fra 1930 leser vi: ?Sett din vei i Herrens hånd og stol på ham! Han skal gjøre det;? Gud Herren skal gjøre det som er etter hans vilje. Vi og andre han hindre Gud i hans gode gjerning. Vi kan be: Far i himmelen, la viljen din skje på jorden som i himmelen.

I bibeloversettelsen fra 2011 leser vi:? Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn.? Gud Herren griper inn gjennom en prosess eller plutselig som en soloppgang eller som et lynnedslag. Gud rekker ut sin usynlige hånd for å gripe tak i vårt synlige liv. Hans hånd er ikke for kort til å nå ned til deg og meg på bunnen eller i dypet.

Hensikten med Herrens hånd er å skape trygghet under prøvelser og påkjenninger. Du ser noen ganger at andre mennesker kommer lettere gjennom livet enn du. De opplever mindre plager. Du har kanskje blitt såret. En har vært stygg mot deg. Du kjenner på sinne, kanskje hat og lyst til å ta hevn.

Herren viser deg en annen vei, en klok vei, visdommens vei. Legg din vei fra fortiden i Herrens hånd, legg din vei i her og nå i Herrens hånd, ja, legg din fremtidsvei i Herrens hånd.

La vonde tanker og vonde minner ligge i Herrens hånd. La mennesker som har såret deg og skuffet deg bli værende i Herrens hånd. Legg fra deg mangler og misgrep i eget liv i Herrens trauste og trygge hånd.

Jeg leser i min dagbok fra 1965.  Jeg har sviktet. Jeg har ikke gjort arbeidet mitt godt nok i bønn og forberedelse i Kristiansand kristelige studentlag. Jeg kjenner på Guds dom. Jeg leter i bønn frem og tilbake i Bibelen for å få noe hjelp. Øynene stanser ved Salme 37,5. Sett din vei i Herrens hånd og stol på han!  Han skal gjøre det. Der fant jeg hvile og ro. Der og da svarte Gud på min bønn.

Seks år seinere – sommer en 1971 – ble jeg ordinert i Lund kirke til å være feltprest på Evjemoen. Jeg var da sterkt preget av sorg og savn etter pappa som brått døde 5. oktober 1970 kun 57 år gammel. Mamma var midt inni en dyp sorgprosess. Vi orket ikke å ha ordinasjonen i Lyngdal kirke. Med en fremtid som prest uten pappa til stede grep jeg til Herrens hånd. Jeg vitnet i Lund kirke ut fra Salme 37,5.

Nå er det snart 42 år siden jeg ble ordinert til prest. Mye har endret seg siden da. Lund gamle kirke er brent ned, men Herrens hånd har grepet inn. Gud har bygd en ny kirke ved hjelp av mange menneskehender. Biskopen som ordinerte meg til prest, og presten som jeg ble ordinert sammen med er døde. Men Herrens hånd bærer oss videre gjennom livet. Mamma døde i 2007, men hennes vitnesbyrd lever videre. Herrens hånd griper inn i ulike faser av livet og gjør Guds gjerning.

Høsten 1987 var jeg i oppbruddsstemning fra tjenesten som prest i Søgne prestegjeld. Dørene som jeg banket på for å fortsette som prest i en menighet, ble stengt for meg.  Jeg fikk da et spørsmål fra kretssekretæren i Det norske Misjonsselskap, Tom Nikolaisen, om å begynne som områdesekretær i vestdelen i Vest-Agder. Da opplevde jeg Herrens hånd grep tak i min usikre hånd.

Jeg skal gi noen eksempler på hvordan Gud bekreftet min vei videre ved ord fra Bibelen.

Jeg talte med en kvinne i Greipstad høsten 1987 om gravferda til hennes mann. Har du et bibelord som du ønsker jeg skal bruke, spurte jeg. Salme 37, 5, sa hun.

Jeg var høsten 1987 på konfirmant- og ungdomsweekend på Knaben. Hvilket bibelord tror du jeg fikk høre under et vitnemøte? Ganske riktig. Salme 37, 5.

 Et par dager seinere talte jeg på et ungdomsmøte på Rosseland bedehus.  Hvilket bibelord tror du en gutt åpnet møtet med? Helt riktig. Salme 37, 5.

I denne tiden som jeg var på leting etter Guds vei videre, fant jeg frem gamle kjærlighetsbrev som jeg hadde skrevet til hun som ble min kone. Kan du gjette hvilket bibelord jeg fant der? Selvfølgelig Salme 37, 5.

Ser du at dette ordet fra Gud passer inn i alle slags situasjoner?

Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer, I smil og gråt jeg kjenner at Herren er meg nær. Vi kan frimodig synge videre på denne sangen: Jeg er i Herrens hender.

Trygve Omland

2. april 2014.