Velger du heievei i Norge eller High Way i Amerika?

Høytid på heia i Lyngdal

 

Bryllupsreise til Nenningsland

Bildet viser veien til Nenningsland og Birkestøl tatt fra stedet som måtte forbedres på toppen av bakken ned til den første brua.

Drosjen må fram. Magnus skal gifte seg med sin utkårede Maria Reinertsen fra Lundevågen ved Farsund. Ei kvinne fra byen skal komme til gards. De skal bo på heiegården Nenningsland, der Magnes hører hjemme helt hundreprosent. Han overtok gården som yngstemann i 1949 fra to brødre som dro til USA. Bruden måtte bringes til sitt nye hjem i drosje. Selv om de ikke skulle bli bosettere i det lovede land Amerika, så kunne de bruke bil til boligen denne ene ganga. I fantasien kan man drømme om veien som en rød løper. Både fugler og husdyr skal merke at det er høytid på heia. Hest og langkjerre passer ikke som kjøretøy for nygifte, selv om veien passer bedre til hest enn til bil.. En ny tid er begynt. Da må det brukes drosje. Vi er tross alt kommet til 1950. Krigen er slutt for fem år siden, og vi er på parti med seierherrene. Vi ser fram til fred og frihet, og til en fascinerende framtid. Hvor er det gode liv: På Nenningsland eller i Brooklyn?
Problemet på heiegården er bare at veien ikke er god nok for taxi-trafikk. Hvordan skal da Magnus få fram Maria fra Dalen til Soria Moria Slott på Nenningsland oppført ca. 1835? Redningen var som det ofte er i Lyngdal: Dugnad. Lengst inne på den trange, ujevne, bakkete veien bodde Martin Birkestøl sammen med sin eldre søster Malene. De var naboer med Magnus. Enda nærmere nabo var mine besteforeldre, Olene og Reinert Ludvig Berager Rom. Morfar var rik på navn og nyttige never. De bodde på Vestre Rom og hadde ei seter på Birkestøl fra 1921. Det var mitt Paradis i oppveksten.
Jeg var seks år da den store dugnaden skulle finne sted på heigården. Magnus skulle ikke streve alene med å gjøre den smale veien klar for brudefølget. Martin kom vaggende ned til samlingssted på bakketoppen like før den første broa. Der var det et slags fjell i veien som stoppet drosjesjåfør Karl Vintland. Mange hestekrefter i bilen hjalp ikke, når veien passet best for en hest om gangen. Jeg kom sammen med bestefar til stedet som sto i veien for bryllupsreisen.
De tre karene tok tak i utfordringen. Fjell og stein måtte fjernes. En kar holdt jernspettet, en slo hardt på spettet med ei tung slegge. Fjellet var som fjell, men likevel ikke verre enn at det begynte å likne et hull i det steinharde. De helte vann i hullet og slo med slegge på spettet, vrei og slo, slo og vrei. Hullet ble stadig dypere. Det tok tid å lage vei for et brudepar i drosje.
Da hullet var dypt nok, ble det fylt med dynamitt. Nå sto vi foran det store dramaet. Veldige krefter skulle sprenge vei for Magnus f. 1898 og Maria f. 1899. En av de kraftige karene ropte varsko her, varsko her. Vi viste hva vi skulle gjøre. Vi løp. Løp for livet. Jeg løp så fort beina på en seksåring kunne makte. Sammen med voksne menn ca. 50 år gamle løp jeg bort fra dynamittkraften. Det smalt. Pang, sa det. Det sprutet små steinbiter. Smellet var som et mektig preludium på det kjempestore orgelet i Lyngdal kirke.
Snart kunne veien åpnes for drosjen. Veien var som en rød løper for de som drømmer. Nå kunne Magnus og Maria bli kjørt til huset som lå vendt mot sola. Snart var det hverdag. Noen har reist fra gårdene på Nenningsland til USA og blitt der. Magnus og Maria slo seg ned på en heigård langt fra New York inntil de flyttet ned til Rom.
Hvem som fikk det beste livet, vet jeg ikke. Men jeg vet at det var trivelig å ta en pust i bakken og slå av en prat hos ekteparet Nenningsland enten inne i huset eller ute på steintrappa. Tid til å tale sammen er gull verd. Den som er taus, taler ikke. Å tale er som gull i munnen.

 

 

Lyngdal 13.mars 2019
Trygve Omland.

Fugelen i Fuglane av Tarjei Vesaas

Mitt første forsøk på å skyte fugl.
Fuglane av Tarjei Vesaas fascinerer og fenger som roman, film og teater. Søndag kveld 10.03.2019 så vi Fuglane som teater i Lyngdal kulturhus.
Tidligere på dagen gikk jeg forbi et fugleminne fra 1950-årene på veien til Birkestøl. Jeg var med min kamerat Sigmund Steinsland på fuglejakt for første og eneste gang. Med geværet i fast grep gikk jeg og glodde etter fugl. Brått fløy det opp en fugl. Jeg løftet geværet lynraskt og dro av et skudd. Men fuglen fløy frekt videre og vekk. Mitt første skudd ble en fiasko. Jeg hadde glemt å ta av sikringa på geværet. Mattis i Fuglane likte nok at fuglen var fri til å leve videre.
Romanen Fuglane kom ut i 1957. Det viktigste symbolet i romanen er tittelen på boka. Fuglen kan være et symbol på ønsket om å bryte ut av det innestengte livet, ut i friheten, ut fra forestillinger som kan bli et fengsel.
Rugda er en sky fugl som kommer tilbake til Norge om våren i mars-april. Fuglen bruker det lange nebbet sitt til å spise smådyr i skogbunnen. Med nebbet sitt prikket rugda en hilsen til Mattis i en søyle.”Du er du, stod det.”
Mattis fortalte en jeger om et rugdetrekk som i Mattis verden har fløyet over huset til søskenparet Mattis og Hege. Denne drømmen om rugdene forandret mye i hans univers. Det var en erotisk opplevelse, et varsel om jenter som kom til han. I drømmen har Mattis muskler i skjorta som sprenger.
Mattis sørget dypt og fortvilet da en jeger skyter ei rugde og dreper henne med ei blyladning i vingen. Mattis passer godt på den døde fuglen i varme armer, og han plasserer den døde fuglen under en stein og mumler: ”Og så er lokket lagt over auga. Og så har elvane slutta å gå.” Er dette et truende varsel om noe farlig som kan ramme Mattis og Hege? Kan den døde fuglen være et bilde på Mattis?
Jeg tenker Mattis var fornøyd med at jeg ikke skjøt ned fuglen i mitt første forsøk på å være jeger. I mitt andre forsøk som jeger husket jeg å slå av sikringen, og jeg syntes fuglene falt flott ned i skogen. Men jeg fant ingen død fugl. Også det ville Mattis ha likt.
Mattis var venn med fuglene. Han hadde lært seg fuglespråket, og han fant seg mer til rette i naturen, i skogen og blant fuglene. Han var en usikker, fremmed fyr blant andre mennesker som mestret arbeidslivet og sommerferien.
Se bildet: Her prøvde jeg å skyte en fugl fra veien mot Birkestøl i Lyngdal  i ca. 1960.
Lyngdal 12. Mars 2019.
Trygve Omland
Fuglejakt her i ca. 1960

Tolkning av Trygve Skaug-dikt

Fra mørket til lyset

I dag fikk jeg på facebook messenger et dikt fra en tidligere elev på KVS.
Jeg har lest diktet mange ganger i dag. Her er diktet og min tolkning.

 

Ser du der nede
der har vi vært
og der nede
og der og der og der nede
vi har til og med vært
helt nedi der
og se der da
husker du
der var det mørkt der
hahaha
men nå er vi oppe igjen

 

Takk for diktet. Jeg kjenner meg igjen i dette direkte, enkle diktet. Jeg ser tilbake på levd liv som har sine nedturer og oppturer.
Begrepet ned er brukt fem ganger i dette korte diktet. Ned er et minusord, et negativt ord. Ned-ordet drar meg dypere og dypere ned i mørket. Det er et åpent spørsmål hva slags mørke det handler om. Mørket har vært til stede der og der og der nede, helt nedi der, altså har det vært mørkt mange steder og til mange tider.
I dag ser fortelleren i diktet tilbake på mørketida sett ovenfra. Han/hun ser på livet nå i et tilbakeskuende perspektiv.
Ser… er det første ordet i diktet. Fokus er på det synlige. Det er viktig å ta utgangspunkt i det du ser med øynene her og nå. Men nå er du/jeg/vi oppe igjen, slutter diktet. Jeg er oppe i lyset, fri fra mørket. Her finner vi en kontrast mellom lyset nå og mørket før, mellom det du ser her oppe og mørket der nede.
Husker du det var mørkt der ned, spør fortelleren. Husker du hva du er kommet opp fra, hva du er fridd fra? Takknemligheten og gleden over det nye livet her oppe i lyset blir forsterket når jeg husker mørket som jeg var i.
Nå bryter jeg ut i et trefoldig hahaha. Det uttrykker lettelse, frihet og glede over det nye livet vi har sammen. Nå er vi oppe igjen. Fortelleren skriver både du og vi, både personlig pronomen i entall og flertall. Du lever ikke alene. Du og jeg og vi hører sammen i et flesskap.
Diktets figur ser ut som en brønn. Du ser ned i en dyp, mørk brønn som du har vært nede i, men nå er fri fra. Du ser ned i brønnens mørke, og du ser at du nå kan bryte ut i latter og leke med ord som hahaha.
Diktet har ingen komma eller punktum. Prosessen fra mørket til lyset har pågått uten pauser som en brønn uten trinn å trø på.

Ser du nå at vi er oppe i lyset?

Trygve Skaug har skrevet diktet.

 

Etter å ha lest diktet begynner jeg å tenke på en fortelling i Bibelen om Josef som ble kastet i brønnen.

Bildet er tatt fra Anne de Vries BARNAS BIBEL, Angsar Forlag.

Vi leser i 1 Mos 37,22-24: Så sa Ruben til dem (brødrene): “La det ikke flyte blod! Kast ham ned i denne brønnen her i ørkenen, men legg ikke hånd på ham.” Dette sa han for å berge ham fra dem, så han kunne ta ham med tilbake til faren. Da Josef kom fram til brødrene sine, rev de av ham den fine kjortelen han hadde på seg. Så tok de og kastet ham i brønnen. Den var tom, det fantes ikke vann i den.
I 1 Mos 37,25-50,21 kan vi lese videre om hvordan det gikk med Josef …

 

Tolkning av diktet ved Trygve Omland
Lyngdal 6. Mars 2019.

 

Bildet kan inneholde: 3 personer
Bildet er tatt fra Anne de Vries BARNAS BIBEL, Ansgars forlag, s. 44.