Det beste med å arrangere American Festival er å se hvor glade folk blir, forteller Tina Elisabeth Nilsen til avisen Lister 27. juni 2018. Festivalen feires for tolvte gang i år i Farsund kommune med Vanse som sentrum. Festivalen er en hyllest til kommunens amerikanske røtter, blir deg sagt.
Jeg var på festivalen i 2014 og tok da noen bilder av folkelivet og bilkortesjen. Når jeg ser tilbake på bildene fra 2014, blir jeg slått av hvor sterkt fargen rød står, spesielt på de mektige amcars som ruller majestetisk fram i folkehavet. Er fargen rød symbol for kjærligheten til Amerika og til det amerikanske flagget? Eller …?
Tina Elisabeth forventer at ca. 25 000 mennesker vil ta seg en tur innom festivalen. Vil de også i år se mye rødt?
Astrid Lindgren mistet aldri troen på barnets evne til å skape nye verdener i fantasien. Det var sivilisasjonens redning på lengre sikt.
Da hun i 1958 mottok H. C. Andersens medalje i Firenze, kom hun med en advarsel. I framtida må man ikke la barneboka tape terreng til moderne medier som film og TV. Det er medier med passiviserende påvirkningskraft som kan føre til forfall.
Det finnes ikke noe medium som kan erstatte boken som grobunn for fantasien. Et barn alene med sin bok skaper et sted inne i sjelens hemmelige rom sine egne bilder, som overgår alt annet. Slike bilder er nødvendige for mennesket.
Jeg tenker:
I vår tid har vi enda mer grunn til å slå et slag for boka som kilde for fantasien. Med alle de sosiale mediene som vi har i dag, kan boka bli borte som gullgruve til å skape egne, selvstendige sammenlikninger, bilder og metaforer. Når bøker blir filmatisert, synes mange at boka er bedre enn filmen. Filmen som medium kan avgrense mulighetene til fri fantasi. Lenge lev bøkene, og spesielt barnebøkene.
Astrid Lindgren fikk sitt gjennombrudd som forfatter i 1945 med boka om Pippi Langstrømpe. Det var en seier for fantasien.
Begrepet fantasi kommer fra gresk og betyr forestilling, det å bli synlig. Vi bruker ordet om forestillingsevne, innbilningskraft, virkelighetsfjern forestilling, (dag)drøm. Vi forestiller oss, ser for oss bilder og fotografier.
Kilder:
Se s. 338 i biografien om Astrid Lindgren skrevet av Jens Andersen, utgitt på svensk i 2014 med tittelen Denne dagen, et liv, utgitt i 2015 på norsk på Cappelen Damm, oversatt av Agnes-Margrethe Bjorvand.
Se s. 1424 i Norsk etymologisk ordbok av Yann De Caprona, Kagge forlag 2013.
Det er gøy å treffe igjen tidligere elever som jeg har hatt på Kristen videregående skole, enten det er på facebook eller ansikt til ansikt.
På Undeland Misjonsgård traff jeg i dag 22. juni 2018 en kar fra Audnedal kommune. Han var med på Undelandsuka og brukte separator på gammelt vis.
Har du lært dette på KVS, spurte jeg. Nei, sa han, jeg har lært det på Internett, sa han.
Hvem kjenner igjen denne mannen, Odd Arild Eikeland?
Nedenfor kimer blåklokkene velkommen i Undelandsuka til å møte Kristus, kreativ kultur og nydelig natur.
Kontakten med Audnedal blir viktig og spennende framover når Lyngdal og Audnedal blir en kommune. I går 24. juni 2018 var kona og jeg på søndagstur til Konsmo, og vi kjørte opp mot Birkeland og fulgte skilt for Havreselandsveien. På Internett og facebook har jeg lest om TreeTopFiddan og om ei hytte i et tre. Vi fant ikke den berømte hytta.
Men på hjemmesida til TreeTopFiddan fant jeg et bilde av hytta eller slottet i skogen som vitner om kreativitet og kjærlighet til naturen. Imponerende.
I nærheten av Fiddan øko-gård fant vi noen flotte kuer som så nysgjerrig på oss. Vi fikk lett kontakt med hverandre. Det var vel naturlig, siden vi var naboer med Lyngdalskua og er beboere i kommunen som har Lyngdalskua i kommunevåpenet. Selv om Lyngdakskua skulle forsvinne i kommunevåpen for Lyngdal og Audnedal, så må kua leve videre på Rådhusplassen og de rådende gårdene i den nye kommunen.
I et blomsterbed foran Det Gamle Posthuset i Konsmo fant jeg denne hvite, vakre blomsten som jeg kjente igjen fra mormor på Rom. Dette huset brukes nå til å ta vare på gamle tradisjoner og ting. Kulturen blomstrer i kommunen.
Det Gamle Posthuset med vedfyring.
Stilige soveromsmøbler i Det Gamle Posthuset. Veggen i de ulike rommene var malt i sterke og forskjellige farger.
Det Gamle Posthuset rommet lensmannsgård fra 1836-1877.
Lensmannen står på vakt ved trappa i Det Gamle Posthuset opp til tyven Ole Pedersen Høiland på loftet. Høiland ble født 1797 i Bjelland og døde i 1848. Han vokste opp i fattige kår og utviklet tidlig en evne til å gjøre kriminelle handlinger og samtidig oppnå folkelig sympati. Les mer i Wikipedia om Ole Høiland.
På 1800-tallet og fram til 1910 kunne de se barn på vandring fra hjemmet sitt til gårder der de fikk arbeid, og der de måtte slite mye mer enn barn hadde godt av.
Anno-Katja, som vi kjenner fra en serie på TV om gamle dager, så vi på tunet. Hun hadde vært med på å åpne Barnevandrersenteret og Det Gamle Posthuset for en ny sesong.
Les mer på facebook.com/barnevandrersenteret.
Audnedal har mye interessant å vise fram. God tur i den nye kommunen.
Kirka på Åpta samlet mange til feiring av St Hans 23.06.2018. Under det nyrestaurerte taket var det vakker pianomusikk ved Sidsel Van Der Hagen, andakt ved Sissi Kydland, og Åge Sand ledet samværet. Jesus, Guds lam, og døperen Johannes sto i sentrum.
Sissi underviste oss på en pedagogisk god måte om hva St Hans betyr. Her referer jeg litt fritt fra Sissi, Åge og egne tanker.
Hans er en forkortelse for Johannes. Han ble født et halvt år før Jesus, og han er den eneste utenom Jesus med en dag i kirkeåret som er viet hans fødsel. Vi snakker også om Jonsok. Jon er en kortform for Johannes. Navnet Johannes betyr Gud har vært nådig.
Johannes var vegrydder for Jesus. Han kalte mennesker til å vende om og la seg døpe med vann til syndenes forlatelse, for himmelriket er kommet nær!
Det er om ham det er sagt ved profeten Jesaja:
En røst roper i ødemarken:
Rydd Herrens vei,
gjør hans stier rette!
Johannes hadde en kappe av kamelhår og et lærbelte om livet, og maten hans var gresshopper og villhonning.
I Betania på den andre siden av Jordan, der Johannes var og døpte, kom Jesus gående mot han, og døperen sa: Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!
Johannes sa om Jesus, Guds lam: Han skal vokse, jeg skal avta.
Når vi ser St. Hans-bålet avta og brenne ned, vokser lyset og varmen fra Han som er verdens lys.
Det blir sommersolverv og St. Hans på samme tid.
Ildsjelen på Åpta Misjonssenter, Ingolf Vegge, synger sammen med unge og gamle folkelige sanger og kristne sanger. Han fortalte i kirka at loppemarkedet og auksjonen på Åpta skulle være lørdag 21. juli 2018. Det er auksjon nr. 21, og den siste i sitt slag. Ingolf og mange frivillige medarbeidere har lagt ned enormt mange dugnadstimer i arrangementet. Takk til alle trofaste tjenere.
Nå er jeg spent på om andre, yngre personer i Det norske Misjonsselskap ser mulighetene i Åpta Misjonssenter og rydder veg videre for Jesus.
Avslutningsfesten på KVS i går 21. juni 2018 for Vg3 ble en kilde til inspirasjon. Da klassekontaktene leste opp navnene på elevene, var alle til stede. Det var høytid med glimt i øye. Mange jenter kom fram i flotte bunader fra forskjellige steder i Norge, og elegante, side kjoler. Ei jente kom helt fra Troms. Guttene var kledd til fest, mange med sløyfe eller slips, et par med caps og en med hatt. En lærer var så inspirert at han ville forsette på KVS, selv om han kunne velge pensjon. En annen lærer var tydelig rørt under avskjedsordene. Stolte foreldre sto opp for å ta bilder av sin kjære sønn eller datter. Rosende ord drysset over skolen, de ansatte og elevene. Personalet på kjøkkenet fikk ekstra oppmerksomhet og takk for god mat.
Jeg ble spesielt glad over å høre at agronomlinja hadde mange elever, både gutter og jenter. Skolen som begynte som jordbruksskole, tar enda ansvar for å utdanne unge mennesker med tro på matproduksjon. Før middagen sang vi med trygg glede I Jesu navn går vi til bords.
Da jeg kom til festen, følte jeg meg først noe fremmede selv om jeg har vært lærer der fra 1992 til 2009 i godt 16 år. Jeg kjente nesten ingen blant elevene. Men så dukket det opp tidligere kollegaer, en lære som jeg hadde hatt som elev, et foreldrepar som jeg hadde vidd for 20 år siden, og enda en mann jeg hadde vidd som nå hadde elev ved KVS, og jeg satt ved siden av en nokså ny lærer på KVS som jeg kjente fra prestetjenesten i Finsland.
Jeg følte meg ikke lenger fremmed. Møte med mennesker jeg kjente og festkledde elever og foreldre som jeg ikke kjente, førte til at jeg var på hjemmebane blant gode venner, og takk for det.
I Bibelen kalles mannen Barabbas, mens Lagerkvist endrer navnet til Barrabas. Dermed viser forfatteren at han er inspirert av Bibelens Barabbas, men skriver en oppdiktet. Her velger jeg bare ett tema i boka som har engasjert meg spesielt.
Kilde for bildet: https://www/.skvis.no/dvd/drama/barabbas
Barrabas har aldri tatt imot kjærlighet fra Gud.
Han var en morder og en motsetning til Jesus. Han ble frikjent av folkets ledere og dommeren, og den skyldfrie Jesus ble dømt til å bli korsfestet i stedet for Barrabas. Han var nok fascinert av Jesu offer, men han klarte ikke å ta mot offeret som kjærlighet. Jesus er kjærlig, full av omsorg for mennesker i nød og skaper fellesskap. Barrabas er egoistisk og ensom. Han bryr seg hverken om andre eller om seg selv. Likevel kan han ikke få bort tankene rundt Jesus og den nye religionen.
Barrabas blir satt i slaveri i en kobbergruve i Midtøsten sammen med en mann som ble avslørt som kristen. Han ble kalt Sahak, og han ble korsfestet, mens Barrabas bare sto og så på. Han gjorde ingenting for å hjelpe. Han var innestengt i seg selv, i sitt eget dødsrike.
Men i slutten av romanen begynner det å brenne i Roma. De kristne blir beskyldt for å sette byen i brann. Da valgte den forvirrede Barrabas å støtte de kristne som han trodde nå satte Roma og verden i brann. Selv om de kristne var skyldfrie, ble de dømt og ført bort for å korsfestes. De korsfestede talte trøstende og håpfulle ord til hverandre.
Til Barrabas talte ingen.
Bare Barrabas hang alene tilbake, ennå i livet. Han sa til slutt ut i mørket: Til deg overgir meg min sjel.
Og så oppga han ånden.
Jesus i Bibelen ropte med høy røst:
Far, i dine hender overgir jeg min ånd!
Da han hadde sagt det, utåndet han. Luk23,46.
Barrabas overga sin sjel til mørket, mens Jesus overga sin ånd i Guds hender. Hva er forskjellen?
Vi leser om det store, avgjørende valget. Pilatus ville gjerne gjøre mengden tilfreds. Han ga dem Barabbas fri, men lot Jesus bli pisket og overga ham til å bli korsfestet. Mark15,15.
Fortellingen om Barabbas kan du lese i slutten av alle fire evangeliene.
Barrabas slik Lagerkvist skildrer han, klarer aldri å ta imot kjærligheten fra Gud og lyset fra Kristus Jesus. Han skjønner ikke at Guds kjærlighet ble åpenbart da Jesus døde på Golgata i stedet for Barrabas.
Hjørnesteinen i kristendommen er Gud som er kjærlighet og Jesus Kristus som er verdens lys. Barabbas ga aldri Gud en sjanse til å vise hvem han var, slik jeg oppfatter det.
Forfatteren Jens Sigsgaard skreiv ei bok kalt Palle alene i verden (1942).
Astrid Lindgren ble kjent med denne boka og forfatteren. Gutten i boka minner ikke så lite om Pippi Langstrømpe som begynte å komme ut som bok på svensk i 1945. Kan det være en sammenheng mellom Palle og Pippi?
Palle opplevde i sin allmaktsdrøm at han faktisk var det eneste menneske i verden. Dermed kan Palle gjøre akkurat det han har lyst til, så han spiser bøttevis med godteri, styrer en trikk, tømmer en bank, kjører brannbil med full utrykning og får seg en solotur i fly. Men Palle lærer også at verden er et kjedelig sted dersom man er helt alene. Guttens grenseløse frihet blir hans fengsel. ( se mer side 250 i biografien Astrid Lindgren Denne dagen, et liv av Jens Andersen 2015).
Å leve i frihet uten grenser er å leve egoistisk, ensomt og kjedelig. Grenseløs frihet fører til et liv i fangenskap og ufrihet. Det blir som et fengsel.
Hva er frihet med grenser?
En fiolinstreng kan lage god musikk når strengen er bundet til fiolinen, og strammet og stemt på rett måte.
Et jernbanetog er fritt til å utføre sin gjerning, når det er bundet til å være på skinnene.
Hva er frihet i Kristus?
Å leve av Guds nåde og i Ånden er frihet. Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen. Gal. 5,1.
Å leve i Guds vilje og verk er sann frihet. For vi er hans (Guds) verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. Ef. 2,10.
I går var jeg i Kvåsfossen Sørnorsk Laksesenter igjen. Jeg ble fascinert av Bjørneutstillingen ursus – bjørner i nord. Bare bjørnene er verd et besøk her.
Hvorfor bjørnen er stubbrumpet (Se på bildet av isbjørnen). Se mer i Wikipedia om bjørnen og reven.
Bjørnen møtte en gang reven, som kom luskende med et knippe fisk han hadde stjålet.
Hvor har du fått det fra? spurte bjørnen.
Jeg har vært ute og fisket, herr bjørn! svarte reven.
Så fikk bjørnen også lyst til å lære å fiske, og ba reven si hvordan han skulle bære seg at.
Det er en simpel kunst for deg, sa reven, og den er snart lært. Du skal bare gå ut på isen, hugge deg et hull og stikke rumpa nedi; og så må du holde den der bra lenge. Du må ikke bry deg om at det svir litt i den; det er når fisken biter; dess lenger du kan holde den der, dess mer fisk får du. Og rett som det er, skal du tverrykke opp!
Ja, bjørnen gjorde som reven hadde sagt, og holdt rumpa lenge, lenge nedi hullet, til den var frosset vel fast; så tverrykket han den – tvert av, og nå går han der stubbrumpet den dag i dag.
Siden jeg skal til Sverige i sommer, har jeg lest en biografi om Astrid Lindgen av Jens Andersen som kom ut i 2015 på Cappelen Damm forlag. Tittelen er Denne dagen, et liv. Agnes-Margrethe Bjordvand har oversatt boka fra svensk. Jeg siterer et avsnitt i et debattinnlegg som Astrid Lindgren skreiv i tidsskriftet Perspektiv i 1952 med overskriften på norsk: Mer kjærlighet.
Et barn som ikke føler seg elsket av foreldrene sine og som ikke kan finne noe annet å gi kjærlighet til og få kjærlighet av, vokser selv opp og blir et ulykkelig og ofte kjærlighetsløst menneske som kan gjøre mye skade på sin vei. Intet er sikrere enn at verdens skjebne bestemmes på barneværelsene. (s. 273).
