Nesten 100 personer var samlet i kirka på Åpta Misjonssenter onsdag kveld. Vi fikk høre mange personlige vitnesbyrd om hva en salme hadde betydd i livets berg og dalbane. Siden det var Olsok, hadde en kvinne valgt å si noe om salmen Korset vil jeg aldri svike.
Jeg takker for dette. Korset har vært veiskilt for Norge i over 1000 år. Det tomme korset vitner om kjernen i vår kristne tro. Vår bønn er at Kristi kors ikke må miste sin kraft i vårt folk og blant alle andre folkeslag.
Apostelen Johannes skriver i 1 Joh 4,10 ut fra korset: Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.
Apostelen Paulus skriver i Gal 6,14: Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.
Før 1764 skreiv Hans Adolph Brorson Korset vil jeg aldri svike. I juni i år var jeg på steder der poeten Brorson har vært prest. På prekestolen i Ribe Domkirke der Brorson har forkynt Guds ord mange ganger, møter vi korsets mulighet til tro og etterfølgelse. Jesu, Guds Sønns blod, renser oss fra all synd. Gud sviker aldri korsets budskap, og Kristi kirke utfordres til ikke å svike.
Jeg siterer den første strofen i original tekst. I norsk utgave finner du salmen Korset vil jeg aldri svike i Norsk Salmebok (NoS) fra 2013 som nummer 73 under ?Stefanusdagen?. Korset vil jeg aldrig svige, Som saa salig bliver endt. Skulde jeg en Christen være, Uden Christi Kors at bære? Nej, jeg har, vil JEsus sige, Aldrig den Discipel kiendt. Korset vil jeg aldrig svige, Som saa salig bliver endt.
Jeg viser til grundigere gjennomgang av salmen i bloggen
seil som skal føre Gudsrikebåten i land på den nye jord til et evig liv.
Rundt 70 selgere og medarbeidere er klar til å ta i mot mange mennesker 25.07.2015.
Køen er stor foran teltet med lopper like før kl 10 når markedet åpner.
Interessen for lopper til 10 og 20 kr er stor. Her gjøre mange et godt kjøp.
Trioen som tar i mot penger under auksjonen som varte rundt fem timer.
Auksjonen i fjor og i år og tidligere har som vanlig dyktige ledere og aktører
Takk fra styret for Åpta Misjonssenter Takk for innsatsen for loppemarkedet, det ble en fantastisk dag for Åpta, ca 70 personer var i aktivitet lørdag, + en hel del torsdag og fredag. Vi fikk inn ca 321.000 brutto til Åpta, det går ut ca kr 25.000 til innkjøp av mat og tilbehør, + annonser, slik at Åpta sitter igjen med ca kr 295.000 etter denne dagen. Vi er svært takknemlig for alle som stilte opp og håper alle hadde en hyggelig dag og lyst til å stille opp til neste år.
Jeg fikk denne informasjonen på e post fra fra Arnold Dragland på vegne av styret for Åpta Misjonssenter. Takk for at jeg også fikk være med på denne støtten til Åpta M isjonssenter 25. juli 2015.
Konfirmantjubileum på Rosfjord 2008. 50 år siden disse var konfirmanter i Lyngdal eller Kvås eller Austad kirke.
Konfirmantjubileer i Lyngdal 1993 og 2008 I sommer hadde jeg et hyggelig besøk av Arne Suvatne. Han bor i USA, og der har han levd nesten hele livet. Men han hadde barneår og ungdomsår i Lyngdal. Vi gikk sammen på Å barneskole fra 1951. Det var gøy å mimre om livet før i tiden og dele meninger om nåtiden. I 2008 møttes vi den 23. august på Rosfjord Strandhotell under 50 års jubileet for konfirmasjonen. Vi var 30 gutter og 28 jenter som ble konfirmert i Lyngdal kirke den 28. september 1958. Arne kom fra USA og var med på 50 års jubileet. Han ville at jeg skulle sende han et bilde fra dette jubileet. Jeg tenkte at da kan jeg dele det med flere på facebook. Bildet nummer to er fra 35 års jubileet. Det kan være interessant å sammenlikne de to bildene. En forskjell er at konfirmantene fra Kvås, Lyngdal og Austad var sammen i 2008. Noen konfirmanter er døde. Vi lyser fred over deres minne.
Jeg hilser alle konfirmantene fra 1958 med et avsnitt fra liturgien på konfirmasjonsdagen. Presten sa etter at han hadde ledet menigheten i forsakelsen og troen: “Kjære konfirmanter! Til denne tro er dere døpt. I denne tro er dere opplært. Gud gjøre denne tro levende i deres hjerter ved sin Hellige Ånd, så den kan bære frukt i deres liv. Strid troens gode strid, grip det evige liv som dere er kalt til. Tre nå frem til Herrens alter, og ta imot Guds velsignelse til et liv i forsakelse og tro.
Lykke til med mimringen. Gode minner er som ved i skogen underveis til ovnen. Trær blir saget ned, saget i små stykker, kløyvd, transportert, båret i hus og fyrt med. Veden varmer hele veien.
Å dikta er å lytta seg fram, ikkje å finna på, det dreier seg , så å seia, om å få fram noko som alt finst – .
Dette seier forfattaren Jon Fosse i boka Mysterie i trua. I samtale med Eskil Skjeldal, Samlaget forlag 2015.
Eg tenkjer: Er ikkje det å lytta noko av det viktigaste i livet? Kvifor er me skapt med to øyre, men berre ein munn?
I ein open samtale er det viktig å lytta aktivt. Me må leva oss inn i verda til den som søkjer å bli sett. Me må lytta oss inn til livet under det ordlause. Når me vert tause, kan me tala saman. Når me teier, kan smerte stiga opp litt etter litt.
I kristen sjelesorg skal me lytta både til det einskilde mennesket og til Gud som ser alle og alt.
I Esek 3,10 les me: Så sa han til meg: Menneske, alle orda eg talar til deg, skal du gripa med hjartet og lytta til med øyra.
Gud lyttar til ropet vårt sjølv om ingen andre høyrer etter. Difor kan me be slik:
Svar meg når eg ropar, du min rettferds Gud! Du viser meg ein veg ut av nauda. Ver meg nådig og høyr mi bøn! Sal 4,2.
Under møtet på Lyngdal bibelcamp i går kveld ble vi minnet om Guds løfte: For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Jer 29,11.
Mine tanker fløy raskt 41 år tilbake i tid til Randaberg sommeren 1974. En far og to sønner druknet 1. juni ved Kvitsøy. Åsta Bø mistet sin mann, Isak T. Bøe 47 år, sine to eldste sønner, Trygve Geir 15 år og Åge 14 år. De druknet lørdag 1. juni da de havarerte med en 14 fots plastbåt med tre hesters påhengsmotor. De var dratt ut for å fiske. Det var fint vær og rolig sjø. Guttene ble funnet flytende i sjøen med redningsvest på. Faren deres ble ikke funnet. Guttene lå sannsynligvis i sjøen i ni timer i vann som målte mellom 10 og 12 grader.
Etter et minnemøte på Randaberg ungdomsskole sto jeg utenfor døra til Åsta Bøe som hadde mistet tre av sine nærmeste. Jeg føler meg liten som en fyrstikkeske. Jeg vet ikke hva jeg skal si når jeg møter kvinnen som brått og brutalt har mistet sin mann og to barn. Hun serverer mat. Hun er som en fyrstikk som tenner lys for meg. Hun forteller om sønnen Åge som leste i Bibelen hver dag. Etter drukningen fant mor ungdomsoversettelsen av Det nye testamente oppslått på Joh åp 19 som har overskriftene Jubel i himmelen og Den endelige seier. Sønnen Trygve Geir var konfirmant, og på konfirmantfesten hadde han vitnesbyrd. Han holdt skoleandakt i mars under TV-opptak om Student- og Skolelagets 50 års jubileum. I skolelagets sangkor var han med. De hadde sunget på TV: Halleluja. Jesus lever.
Lørdag 8. juni er det begravelse i Randaberg kirke. Vi ser to kister. Faren er ikke funnet. Stillhet fyller kirken. Ikke en trykkende stillhet. Kirken er full. Mange står på galleriet og ved utgangsdøra. Sokneprest Tjøsheim taler ut fra Jer 29,11: For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.
Tre fakkelbærere var døde. Midt i mørket, sjokket, savnet og sorgen lyste tre fakler om fredstanker, fremtid og håp.
En spinkel, svak fyrstikk kan tenne mange lys i nattens mørke.
Igjen minnes jeg familien Bøe i dyp respekt og med stor ærbødighet.
Trygve Omland (skoleungdomsprest i Rogaland 1.08.1972-31.12.1975). 16. juli 2015
I går formiddag leste jeg en novelle i Vårt Land med tittelen Boken uten ord av Gaute Heivoll. Novellen førte meg til mange små steder rundt Mannflåvannet. På Mannflå var jeg kjent fra den tiden jeg var prest i Finsland. Skal vi dra dit i dag, spurte min kone. Og slik ble det. Novellen kom til oss som en spennende ide for en dagstur.
Her er vi framme ved Mannflåvannet i Marnardal kommune. Da det sist var sammenslåing av kommuner i Norge, ble visstnok beboerne her lovet ei bro over til den andre siden. Det ble det ikke noe av. I stedet fikk de asfalt på et lite veistykke som nå er ujevnt og dårlig vedlikeholdt. Jeg står i en liten ferje som nylig ble åpnet for bruk. Novellen som jeg nettopp hadde lest, handler om et mysterium på Mannflåvannet som skal ha skjedd for over 200 år siden. På den tiden måtte de bruke ei ferje for å komme over vannet. I novellen som hadde ført oss hit, møter vi om mange stedsnavn rundt Mannflåvannet: Stronnan, Regevik, Haugedal, Folldal og Neset. Novellen er sterkt knyttet til konkrete steder og historiske personer. Hva er fakta og hva er fiksjon? Det vet ikke jeg.
I grøftekantene på Mannflå gror det frodige, flotte blomster.
I den andre enden av Mannflåvannet, så vi dette vakre stedet. Er dette Neset ved Mannflåvannet? Det kan passe til Neset i novellen. I novellen leser vi om doble steingjerder som omkranser husene. Hovedpersonen skulle flytte fra Neset til Folldal som ligger tvers over vannet fra Neset. Kona til Ole O. Neset gikk og ventet på mannen. Ole hadde med seg i båten en stor samling med bøker, to stokker, to små griser og et bur med fire høns. Kvelden var stille, og klukking fra hønsene nådde helt inn til land. Men så ble alt stille, og båten ble borte for alltid. En omfattende leteaksjon ble satt igang. Men ingenting ble funnet da. Hva hadde skjedd? Noe uhyggelig, noe urovekkende, noe truende, noe gåtefullt, noe mystisk. Fire måneder seinere, en tidlig vårdag i april 1806, ble det funnet et lik kilt mellom to rullesteiner nedenfor utløpet av Mannflåvannet. De fant en ansiktsløs mann med en bok i hånden. Boken var uten ord. Vil du vite mer, må du lese novellen Boken uten ord. Du finner den i boken Øksa og ishavet som kommer ut i august og i Vårt Land 14. juli 2015..
Nadine Stair skrev dette diktet da hun var 85 år. Hun er eller var fra Louiseville, Kentucky, USA.
Vannlilje Gladstoniana
Nøkkerosefamilien (tidligere også kalt vannliljefamilien) er en plantefamilie innen de såkalte basale blomsterplantene, dvs. familien tilhører de tidligst atskilte innen blomsterplantenes evolusjon.
Fra venstre gen.sekr. i Indremisjonsforbundet, Erik Furnes, og rektor ved KVS, Ståle Andersen. Bak skimter vi litt av et nytt bygg med bl a internatrom.
Oppgaven som husfar på internatskole kan gi mange overraskelser. Jeg jobbet fra august 1992 til januar 2009 som lærer ved Lyngdal Jordbruksskole som siden fikk navnet Kristen videregående skole (KVS). Her vil jeg dele med dere tre opplevelser som jeg smiler av i dag. Små øyeblikk kan åpne for rike refleksjoner.
Elevene i internatene på Lyngdal Jordbruksskole/KVS skal være på rommet sitt til en bestemt tid. Alle elevene har rett til å få ro og stillhet så de er uthvilt til neste dag. Mitt ansvar som husfar var blant annet å gå rundt og ta noen stikkprøver for å se til at elevene var på rommet sitt.
En kveld kom jeg inn i et rom der stemningen var litt underlig. Det var noe mistenkelig i lufta. Jeg var nok ventet. Elevene hadde fått tid nok å skjule noe for meg. Jeg forlot ikke rommet i hast. Det kan være klokt å gi seg god tid iblant. Etter en stund steig en elev ut fra et skap. Han hørte til i et annet rom. Skapet var ikke noe behagelig soverom. Seinere har denne elven blitt en kjent forkynner og forsamlingsleder. Denne eleven er en av mange som ikke var på rett rom til rett tid når husfar kom på besøk. Husfar kunne spandere på seg et smil iblant etter en runde på internatene.
En kveld kom jeg inn i et rom som ikke var preget av overdreven orden. Eleven som skulle være på rommet sitt ifølge reglene for ro om natta, var ikke å se noe sted. I senga hans sto det et kje alene og kjedet seg. Men hvor var den snille eleven som ga husly til kjeledyret sitt? Jeg forlot kjeledyret og gikk ut på tunet. Plutselig møtte jeg husverten som delte senga si med et kje. For eleven var nok dette et kjedelig sammentreff. Eleven måtte inn på rommet sitt, og kjeet måtte ut av senga for å overnatte uten dyne på et sted som passet bedre for dyr. Eleven skal ha ros for en raus og romslig omsorg for et lite husdyr.
En kjedelig oppgave som husfar måtte utføre ofte, var å låse dører opp og låse dører igjen. Jeg ble lei av å låse, låse opp og låse igjen. En gang var jeg med elever nede i kjelleren som dørlåser. Da fikk jeg plutselig en oppmuntrende tanke. Jeg så for meg framtida i Guds evige by med porter uten lås, åpne hele døgnet. Jeg skulle en gang slippe å gå med nøkler for å låse opp og igjen. Jeg delte tanken spontant med elevene der og da. I den nye himmel og den nye jord blir det ingen dører å låse. Vi leser i Åp 21,25: “Byens porter skal aldri stenges etter dagen, for natt skal det ikke være der.”
I dag, mens jeg skriver, slår jeg opp i Det gamle testamente og finner en visjon om Guds verden slik han vil den skal bli. Jeg leser i Jes 60,11: “Portene dine skal alltid stå åpne,/ verken dag eller natt skal de stenges,/ så folkeslagenes rikdom kan bringes til deg/ og kongene deres føres fram.” Da er det fullstendig tillit mellom Israels folk og alle folkeslag. Gud vil skape en varig tillit mellom folkene. “I Have a Dream”, ropte Martin Luther King. En gang i Guds fullkomne rike kan vi stole 100% på hverandre. Vi kan kaste alle nøkler for alltid. Vi kan gå åpent og fritt gjennom alle porter og alle dører. Det lærte jeg i en kjeller i en kjedelig tjeneste som husfar med nødvendige nøkler i handa. Gud åpnet mine øyne…
Makrellen på bildet fikk vi for noen år siden. Bildet er tatt i ei vanngate inn til Svinør utenfor Åvik i Lindesnes kommune. Sammen med min datter, Anne Torhild, fikk jeg godt med makrell. Det var en stille, solrik dag på sjøen. Slik var det ikke på makrellfiske i min barndom.
Da jeg var barn, var jeg med pappa for å fiske makrell. Vi kom inn i en stim. På et øyeblikk var mange kroker fylt med makrell som vimset vilt i alle retninger. Pappa ble kvalm. Men han måtte jobbe hardt likevel for å redde fisken inn i båten. Fiskeren som hadde tatt oss med ut på sjøen, så at pappa ikke hadde gebisset i munnen lenger. Han ble redd for at pappa hadde spydd gebisset i sjøen. Flere ganger kjørte vi båten til det samme området der makrellen svømte i stim. Fangsten ble stor, og gebisset kom på plass igjen. Under makrellfiske gjelder det å ta vare på gebisset.
Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte, du min konge og min Gud, at ei lyst, ei heller smerte, deg formår å slette ut! Denne innskrift på meg sett: Jesus ifra Nasaret, den korsfestede, min ære og min salighet skal være.
Pilatus festet en innskrift til korset der Jesus var korsfestet. Kingo ber Jesus selv om å feste en innskrift i hjertet til den som ber. Hjertet er ei tavle eller et skriveark som Jesus bruker til å skrive navnet sitt på. Thomas Kingo minner oss på navnebroren i Jesu disippelflokk, skeptikeren Tomas. Han ville ikke tro at Jesus hadde vist seg synlig som den oppstandne før han selv fikk se. Les Joh 20,27-29: Så sier han til Tomas: “Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!” 28 “Min Herre og min Gud!” sa Tomas. 29 Jesus sier til ham: “Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.”
Vi besøkte Fraugdegaard under salmetur med Si reiser i Danmark.
Fraugdegaard blev omtalt for første gang i 1397.
I 1588 blev gården ophøjet til herregård under Oluf Daa og Dorthe Friis’ ejerskab.
Thomas Kingo ejede i en periode gården.1697 blev Fraugdeaard solgt til Thomas Kingo, der var blevet gift med Birgitte Balslev, hvis slægt ejede gården.
Dansk kilde: http://www.danskeherregaarde.dk/15601.aspx
Salmedikteren Thomas Kingo (1634-1703) var sønnesønn av en skotsk innvandrer til Danmark. Innvandrerfamilier har fostret mange lysende kulturpersonligheter både i Danmark og Norge. Salmedikteren Petter Dass i Norge var sønn av en skotsk innvandrer. Har vi denne erfaringen med oss når vi drøfter innvandringspolitikk?
Jeg tok bilde av soloppgang på Tenerife. Det minner oss om Jesu oppgang fra døden. I Vardø helt nord i Norge ble jeg enda sterkere minnet om Jesu oppstandelse.
Det finnes håp for menneskene i Vardø og i hele verden. Gleden over den første soloppgangen i Vardø ble feiret med skudd fra de ellers så fredlige kanonene i festningen. Elevene på skolen fikk fri og tid til å glede seg over lyset som brøytet seg inn i nattens mørke.
Etter den store soloppgangen spiste jeg en festmiddag med pølse, purre og potetsalat. I Vardø kirke førte soloppgangen til at det ble solfest noen dager seinere. I midtgangen i kirken ble det laget et langbord som ga plass til nypussede lysestaker og nybakte kaker.
Solas seiersdans i Vardø minner oss på en større seier i Jerusalem for snart 2000 år siden. Vi leser i Markus evangelium at tidlig om morgenen den første dagen i uka kom noen kvinner til Jesu grav da sola gikk opp. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Mark 16,2.5-6.
Jesu oppstandelse er soloppgangen som varer. Han er verdens lys.
Med Thomas Kingos salme synger vi i nord og sør: Som den gyldne sol frembryter / gjennom den kullsorte sky / og sin stråleglans utskyter, / så at mørk og mulm må fly, / så min Jesus av sin grav / og det dype dødens hav / oppstod ærefull av døde / imot påskemorgenrøde.
Siden Jesus er oppstått fra de døde, kan han være med en hver av oss på reiser rundt i verden. Jesus sier etter sin oppstandelse: Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.Matt 28,20.
Inn i mørket i tidens morgen sa Gud: Bli lys og det ble lys.
Jeg anbefaler en tur med Si reiser eller på egen hånd i salmedikteres spor i Danmark. Thomas Kingo er aktuell og allmenn. I bladet FJLELLHAUG nr 1/2015 skreiv Egil Sjaastad en artikkel om Thomas Kingos salmer som jeg har brukt her. Den norske bokklubben har gitt ut et utvalg av Kingos tekster for noen år siden.
