Allehelgensdag

 

I dag 2.11.2014 er det Allehelgensdag. Mange er usikre på hva Allehelgensdag egentlig handler om. Navnet tilsier at det dreier seg om helgener, men er det ikke egentlig en minnedag for å minnes de døde? I norsk tradisjon er Allehelgensdag begge deler. Vi kan lese mer om dette på Kirken.no ? Allehelgensdag.

I dag tenker jeg på en opplevelse i Vardø i 1992. Telefonen ringer Kl 18. Jeg får et dødsbudskap fra Ofoten. En mann midt i livet har druknet. Han var på fiske. En uventet storm tok han.

I Vardø bor det en fem år yngre bror. Han må få vite at hans bror i Ofoten er død. Jeg går ut fra presteboligen, ut i snøen, kulda og vinden. Jeg går ca 15 min. før jeg er framme hos den fremmede. Jeg møter en mann som har vært mange år på sjøen. Han har også vært fisker. Ansiktet vitnet om hardt vær. Jeg sa: Din bror i Ofoten er død. Han er druknet.

Vi går sammen ut i mørket, ut i kveldsmørket, ut i mørketida som enda omgir oss. Han løser sparken sin fra gelenderet. Sparken er hans fremkomstmiddel. Jeg har bare beina som bærer meg gjennom gatene. Jeg går, og han sparker i retning presteboligen.

Mannen trenger hjelp. Han ringer fra presteboligen til en søster. Broren i Vardø hadde ikke vært hjemme på 17 år, men nå skulle han hjem til brorens begravelse. Han ville bruke ca to timer med fly for komme sammen med familien sin i gravferda. Hans mor døde for 18 år siden. Han hadde en bror i Oslo som jobbet i Blå Kors. Mannen i Vardø er en blant mange som setter meg på sporet til mennesker jeg har møtt i sorg og savn. Vi trenger Allehelgensdag til ettertanke, takk og bønn. Midt i nattens mørke blinker Som et fyrlys Jesu navn.

I Vardø kirke hadde vi for kort tid siden vært samlet til solfest. Vi feiret at sola hadde stått opp igjen i mørketida. Det var noen rester igjen etter festen. Kake fra solfesten kom godt med. Kaffe og kake kan gi litt ny kraft når vi brått rammes av den brutale døden. I min syvende sans leste jeg for denne dagen: Den som venter på Herren får ny kraft. Herrens kraft er noe annet enn en kaffekraft. Vi trenger begge deler.

Teksten for allehelgensdagen i år er blant annet Jesu ord til sine disipler:  Salige er de som er fattige i ånden for himmelriket er deres. Matt 5,3. Innfor Gud, døden og dommen er vi alle fattige i ånden, fattige i oss selv. Vi strekker ikke til. Men vi kan ta imot Guds himmelrike, Guds frelse, Guds evige rikdom. Da er vi salige. Da er vi er fattige i ånden, men rike i Gud. Da er Allehelgensdag en avgjørende dag for oss.

Trygve Omland

2. november 2014

Stengt inne i Vardø

 

Stengt inne i Vardø

Stengt inne

Av viltre, ville vindvegger

Av hissige havbjeff

Av belter med brautende havbrøl

Av nattmørkets mektige nettverk

Stengt inne

 

Stengt inne

Av varme vegger mot vinden

Av lune lys fra lamper

Av stille stemning i stua

Av egen ensomhet i enerom

Stengt inne

Men Herren har talt:

Dette sier Den hellige og sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner så ingen kan stenge, og stenger så ingen kan åpne. Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og du har holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn.  Åp 3,7-8.

Trygve Omland

 Gjengitt 2.11.2014 ut fra tekst som ble skrevet i Vardø 29.01.1992.

Den gylne sol i Vardø

 


Denne soloppgangen i Syden på Tenrife kan ikke måle seg med soloppgangen i Vardø etter en lang mørketid.


Vardø kirke fra 1958 vitner om Jesus som verdens og Vardøs lys i mørket.

I Vardø festning skøyt de med kanon, da sola igjen gjestet Vardøl etter mørketida.


Sola vokste opp fra havet, – mektig, majestetisk, mystisk. Jeg så den første soloppgangen i Vardø 24.01.1992. Sola hang tung og traust i horisonten. Som et gullsmykke. Som en gullmorgen. Mørketida, mørket dag og natt, måtte gi rom for solstrålene.  Jeg har aldri opplevd en soloppgang så overveldende sterkt som i Vardø. Nå angrer jeg på at jeg ikke sto lenger og bare badet meg i solas lysfontene. Kontrastene ble kraftfulle mellom natt og dag, død og liv, håp og håpløshet.

Nordahl Grieg skreiv i Sang til Vardø:

Mot havets  stride austenvær

står øya gold og øde.

Her finnes ikke håp for trær

og jord gir ikke grøde.

Men det finnes håp for menneskene i Vardø og i hele verden. Gleden over den første soloppgangen i Vardø nok en gang ble feiret med skudd fra de ellers så fredlige kanonene i festningen. Elevene på skolen fikk fri og tid til å glede seg over lyset som brøytet seg inn i nattens mørke.

Etter den store soloppgangen spiste jeg pølse, purre og potetsalat, og sviskeyoughurt til dessert. Kan dette kalles en festmiddag?

I Vardø kirke førte soloppgangen til at det ble solfest noen dager seinere. I midtgangen i kirken ble det laget et langbord som ga plass til nypussede lysestaker og nybakte kaker.

Solas seiersdans i Vardø minner oss på en større seier i Jerusalem for snart 2000 år siden. Vi leser i Markus evangelium at tidlig om morgenen den første dagen i uken kom noen kvinner til Jesu grav da sola gikk opp. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Mark 16,2.5-6

I Lukas evangelium leser vi om Guds rike miskunn og nåde som døperen Johannes skulle rydde vei for:

Slik skal lyset fra det høye

gjeste oss som en soloppgang. Luk 1,78.

Biskop Thomas Kingo var sterkt inspirert av Jesu oppstandelse fra de døde, da han skreiv: 

Som den gylne sol frembryter
gjennom den kullsorte sky
og sin stråleglans utskyter,
så at natt og mulm må fly,
så min Jesus av sin grav
og det dype dødens hav
oppstod ærefull av døde
imot påskemorgenrøde.

Alt liv vi ser er revet ut av dødens makt og vokst opp i kraften fra Jesu oppreiste kropp. I Vardø vokste håpet midt i mørket i lyset fra Jesu soloppgang.

Trygve Omland

31. oktober 2014

Han der opp i Vardø

 


Utdrag av altertavla i Vardø kirke, innviet i 1958.

Den unge, oppstandne Kristus Jesus ser rett på oss som sitter i kirken.

Kristus er lyset i midten med to lys på hver side. Fem lys minner om Jesu fem sår, i hendene, føtene og siden.

Triangelet over Kristus minner om Gud i tre personer. 

Triangel peker oppover til Han der opp.

Han der oppe har tatt bolig i Vardø kirke.


På Alta lufthavn satt jeg og ventet på at et Widerøe fly skulle frakte meg videre til Vardø lufthavn. Jeg var underveis til Vardø for å gjøre tjeneste som sokneprestvikar fra 20. januar 1992 og fram til begynnelsen av mars. Men jeg ble forsinket på grunn av storm og stygt vær. Stormen satte grenser for flyets muligheter.

Jeg var ikke alene om å vente. Et lite sovende barn måtte vente. En gammel kvinne i rullestol måtte vente. Jeg ventet på kofferten min. Den var ikke kommet til Alta enda. Alt var bare å vente. De som bor i Finnmark er forbilder som ventende. De er vant med å vente på at vinden blir vennlig nok, så flyene kan lette og lande. En søring har sørgelig liten trening i å være tålmodig.

På venterommet dukket det opp en hyggelig mann med sort hårmanke. Han skulle informere oss om været og mulighetene for å komme oss videre gjennom lufta. Han fikk spørsmål fra de ventende, og han svarte inntil en viss grense. Han visste ikke alt om været og framtida. Da han ikke kunne svare på ett av spørsmålene, sa han: Dere får spør Han der oppe. Slik informasjon har jeg ikke opplevd på noen annen lufthavn verken før eller siden, verken i Norge eller noen andre land. I Finnmark regner de med at vi må innordne oss ?Han der opp?. Det er farlig å trosse Han som styrer med ville vinder og vennlig vær.

På Alta lufthavn lærte jeg noe om samspillet med stormvær og den store Skaperen av himmel og hav. Jeg lærte at vi skal være ydmyke for Han der oppe og ikke brautende bryte Guds lover og grenser i universet. Jeg lærte at det lønner seg å være tålmodig. Som bonus fikk jeg en gratis, god natt i SAS-hotellet i Alta og flottere mat enn min selvlagede mat i Vardø prestegård. Reisen fra Lyngdal til Vardø tok 37 timer, mens Gro Harlem Brundtland brukte 17 timer på en reise fra Oslo til Japan. Kl 21.30 var jeg framme i den brune, lave presteboligen i Vardø som ligger like ved gravlunden og Vardø kirke, Vardøs landmerke mot det buldrende Barentshavet. Jeg nådde fram. En danske på vei til Vardø snudde i styggværet og snudde nesa sørover.

Snart ringte en mann til vikarpresten for å ordne noe rundt flytting av en enke til Åbo i Finland. Han presenterte seg selv ved å si at han var nabo til Martin Schanke, han som tror på Han der oppe, og som kjører rasende fort.

Han der opp var levende til stede på den forblåste øya Vardø. Han var kjent av mennesker der som visste mer om stormer og storkrig enn oss søringer. Han der oppe var her nede med sitt nådeord til trøst og håp, og ved sine synlige nådemidler i dåpen og nattverden. Han tok bolig iblant oss.  Han slo opp sitt telt  iblant oss. Han brukte kirker og andre hus. Vi leser:

Og Ordet ble menneske

 og tok bolig iblant oss,

 og vi så hans herlighet, Joh 1,14a 

 

Lyngdal 28. oktober 2014

 Trygve Omland

Koffert i Guds omsorg til Vardø

 

 

Presteboligen i Vardø

Kofferten kom ikke. Jeg var på vei til Vardø for å vikariere som sokneprest vinteren 1992. Kofferten fulgte ikke med meg til Alta der flyet måtte mellomlande. Jeg kom ikke videre før neste dag fordi vinden var for vill og vanskelig å fly i. Det ble en rolig natt på SAS-hotellet i Alta. Der kunne vi spise bloddryppende biff, torsk i toppklasse fra oppdrett, kake, kaffe og is. Prisrammen var kr 150.

Kofferten kom ikke fram til Alta neste dag heller. I Alta måtte jeg kjøpe tre sokker, skjorte, underskjorte og fem truser, så jeg kunne være forberedt på det nye livet uten koffert. I kofferten lå slips, skjorte og en verdifull genser som kostet kr 300. Kanskje hadde jeg tapt alt som jeg skulle gå og stå i, mens jeg var i Vardø. Jeg måtte sperre lønnskontoen, for bankboka lå i kofferten. Den svarte kofferten på avveier var brått blitt en stor bekymring.

Da vi hadde landet på Kirkenes lufthavn, var ikke kofferten med. Prestetjeneste i Vardø uten den svarte kofferten så ikke lys ut. Jeg reiste videre med buss i tre timer uten den trygge kofferten. Vinden var så voldsom at det ikke var forsvarlig å sende oss til Vardø med fly.

Vel framme i prestegården i Vardø slo jeg opp i en bønnebok på en tekst under tittelen I bekymring. Det førte til at jeg kastet kofferten i Guds omsorg. Jeg ba: Herre, lær meg å kaste bekymringer på deg, allmektige Gud. Jeg tenkte: Gud ser kofferten og vet alt, og HAN kan styre hoder og hender på mennesker som jobber med transport av kofferter.

En kvitrende glad kvinne ringte fra Vardø lufthavn kl 17.35 og sa at kofferten min hadde landet. Jeg ble lettet og glad og takket. Vi har bare gjort jobben, sa kvinnen.

Kort tid etter at jeg hadde landet i prestegården, kom en smilende sjåfør i drosje med kofferten min kl 18.58. Sjåføren var kledd i lysebrun skinnjakke. Alt skinte lysere nå.

Denne reisen med koffert til Vardø i 1992 skaper enda tillit til Guds omsorg. Bønn er en trygg måte å være på i Guds omsorg når livet går opp og ned. Tankene mine finner rotfeste i mange ord i Bibelen som vitner om Guds omsorg. Vi kan lese i Salme 55,23; Matt 6,31-32; Fil 4,6; 1 Pet 5,7.

 Kast all deres bekymring på ham (Gud), for han har omsorg for dere.

Trygve Omland

Lyngdal 28. oktober 2014