Slipestein
Hvilke stikkord skaper en gammel slipestein i sinn og tanker?
Kjedelig arbeid!
Tålmodig utholdenhet…
Slit og svette!
Samarbeid
mellom den som sliper ljåen og den som får slipesteinen til å svinge.?
Sørgemusikk
i møte mellom eggen og steinen.
Glede
over en skarp egg som er klar til å hogge av gress og blomster.
Takknemlighet
for mat til kuer og melk til mennesker.
Hva tenker du når du ser en slipestein i dag?
Trygve Omland 31.mai 2014
Blir de mange små bøndene sluppet mer fri når regjeringen gjør det vanskeligere for de små bøndene å konkurrere med de få store bøndene?
Lytter egentlig regjeringen til den lille bonden mellom bakker og berg som vil gi oss kortreist, sunn mat i hele Norge?
Skal vi alle våge å lytte til slutten på et dikt om den lille bonden?
Men døren har han ennå litt på klem, den lille bonden.
Han hører når graset gror
og når jorden på nytt skal føde.
Han som har tapt. Til nå.
men som vi kanskje må spørre snart
om veien. Dit vi kom fra.
Vil du lese hele dikta? Se nedenfor.
Synes du diktet har et budskap til oss i dag 16. mai 2014?
DEN LILLE BONDEN
Det er den lille bonden
som er taperen i verden.
Det er den lille bonden
som har falt i alle krigene,
den lille bonden, hvor han bor i verden
som de tok jorden fra og brente garden til
på vei til krigene sine. Han de tok sønnene fra
og kledte dem i karnevalsklær og lot dem dø
for tanker han ikke kjente, eller brød seg om
eller ikke ville vite.
Det er den lille bonden som skal flytte ut fra dalen sin
til samlebåndene og fabrikkhallene.
Det var den lille bonden de tok kuene fra
og åkeren til den nye motorveien.
Det er han som ligger våken om nettene
for å betale lånene sine til bankene
så de kan bygge de svære husene som ligner slott.
Det er han de jaget inn til byene
og fylt de digre blokkene med (Han tilpasser seg nok).
Det er den lille bonden som har mjølket kuene
og plukket stein fra alle åkrene
hvor vi makelig nå kan så og høste.
Det var den lille bonden som visste hvordan bygget såddes
og hvordan kalvene ble til.
Han vet om skyene og vinden, og vinteren
– om den ble streng. Humringen av hester
kjente han godt. Nå kjenner han traktoren
og rentene på lånet, når det skal betales.
Men døren har han ennå litt på klem, den lille bonden.
Han hører når graset gror
og når jorden på nytt skal føde.
Han som har tapt. Til nå.
men som vi kanskje må spørre snart
om veien. Dit vi kom fra.
Der det gror.
Rolf Jacobsen
Fra Tenk på noe annet , 1979
17.mai 2012. Ådne Fardal Klev taler.
Denne artikkelen sto i Lyngdals Avis papirutgave 15. mai
«Kan vi beholde korset i flagget?»
Ja, sa alle fem som ble spurt av en dagsavis for hele landet for få år siden. Begrunnelsen var nok ikke helt lik. Korset i flagget er en historisk arv, sa en. Det er ingen grunn til å stryke vår kristne forankring fra grunnloven eller endre flagget som nasjonalt symbol, sa en annen. Flagget bør få være i fred, sa en tredje person og føyde til: Poenget kan uansett ikke være å fordrive kristendommen fra vår nasjonale erindring. Korset i flagget vitner om Jesu kors, minnet en fjerde person om. På spørsmålet «Framleis kross i flagget?» svarer ein krigshistoriker og motstandsmann under 2. verdenskrig kort og godt: Ja.
Vi har godt av å lytte til hva presten Asle Enger forteller i boka «Frivillig fange» (ved Sverre Inge Apenes, J. W. Cappelens forlag 1982) om livet i tysk fangeleir 17. mai 1944, det år da jeg ble født under okkupasjonen av Norge.
Han forteller:
«Av og til ledet jeg hele den norske kontingenten i klar tross mot våre voktere. 17. mai 1944 var en av gangene det skjedde.
Tyskerne var i særlig grad krakilske på denne tiden, og de formante oss med lyn i øynene at skulle vi ha 17. mai-gudstjenste, fikk hverken nasjonalsangen eller kongesangen synges. Dertil måtte vi vær så god forstå at Hans Majestet ikke på noen måte ble omtalt eller hentydet til.
Joda, vi forsto godt at tyskerne ikke likte at vi gjorde slikt 17. mai.
En annen sak er hva vi selv likte. Da dagen kom, sang vi «Ja vi elsker» og omtalte vår kjære Konge og hans familie så mye vi bare orket.» ( s. 90).
Jeg håper at det norske folk skal vokse og gro inn i framtida ut fra sine kristne røtter i grunnloven, i barnehagene og i skolene. Et overveldende flertall av det norske folk er tilsluttet kristne kirkesamfunn.
Samtidig må vi gi plass og rom for nye og andre livssyn og religioner i det offentlige rom ut fra deres egenart. De ulike trosstandpunktene skal respekteres. De kan utfolde seg på offentlig steder som for eksempel i et offentlig folketog, på folkefester og på andre møtesteder de selv ønsker å bruke.
Religionsfriheten er en rett for alle mennesker. Det er ikke en rett for staten til å blande sammen religionene eller til å fjerne religionene fra stat og kommune. Religionsfriheten er til for å brukes aktivt og åpent. Først da får vi et levende demokrati.
De demokratiske frihetene har kostet svette, blod og tårer. Vi må ikke glemme det i vår lettbeinte og ofte likegyldige, overflatiske og historieløse tid.
Olav Brunvand forteller fra spranget ut i friheten om en kamerat som måtte begraves. Han falt ved terskelen til friheten. Han ble svøpt i det norske flagget. «Ja, vi elsker» tonet med vemodig klang over fengselgården, og det glimtet i noen tåreblanke øyne.
Kampen for kjærligheten, rettferdigheten, friheten og håpet hadde kostet dyrt.
Vi skal heise høyt flagget med korset i midten i ærbødighet for alle som ble svøpt i flagget etter kampen for friheten.
Vi skal også i framtida synge fra vår nasjonalskatt fritt og frimodig som en naturlig del av 17. mai feiringa:
«Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud!»
«Gud signe vår konge god.»
«Signa da, Gud, vårt folk og land,?
Trygve Omland
Rom 1 sett fra Lindlands område for fjellknusing 2010
Rom 2 Hvilke bygg er nå borte her etter 2010, og hvordan vil det se ut på Romsseltta om fem år?
Rom 3 Vi ser over til Raudalsfjellet øverst på bildet.
Ingebjørg Omland ved Lygna 28.05.2012
Ser du øynene, nesa og munnen i steinen? Vind og vann lager vakker kunst.
Ved Lygna 28.05.2012.
Gammelt tre ved Lygna sier: For glem meg ei. Lygna 28.05.2012.
Livet langs Lygna eller Lyngdalselva
Søndagsturen 11. mai 2014 gikk fra Strømnesveien på Bringsjord i Lyngdal langs elva Lygna eller Lyngdalselva i retning Kvelland. I en skråning til venstre for veien var det et lyseblått teppe av forglemmegei. Det var som en bønn fra fortiden om å ta vare på minnene om livet langs elva og i skogen. Lygna har sitt utspring i Lygnevatnet øverst i dalen. Elva er ca 5 mil lang.
Jeg glemmer ikke fra min oppvekst at Tobias Rosfjord på Srømnes f. 1902 var en personlighet som ble lagt merke til. Sønnen Edvin f. 1943 husker jeg som god i friidrett og fotball. Jeg kjente igjen hovedbygningen på gården til Tobias fra 1952. Jeg husker at han støpte røde takstein i en form som ga en elegant runding på stein som vannet kunne renne i.
Jeg undres over at veien langs Lygna er holdt i god stand. Hvorfor bygde de vei her? Var det for å komme inn til lauvskogen og granskogen? Hvor gammel er veien? Vi hører skarp fuglesang og en underlig knirkelyd, en lang lyd som kanskje kommer fra samspill mellom vind og trestammer. På høyre side står det noen merker i jorda som kan minne om at det er gjort forsøk med en eller annen plante. Hvem vet noe om dette? Ei langstrakt eng vitner om at enda er det noen som driver med gressproduksjon. En liten haug med lort røper at her hadde det vært hest på besøk. Sammenhengende spor på veien forteller oss at skogens konge har nylig vært her. Nokså ferske merker av kvasse tenner i hassel og større trær tyder på at her er det bever. Men hvor er beverhytta i den stride strømmen i elva? Der veien slutter, fant vi store beinrester. Har det foregått slakting av elg her?
Fra hovedveien langs elva går det mange sideveier i skogen og opp i den bratte lia. Før i tida ga eiketrærne økonomisk gevinst. Hva skjer med de store, gamle trærne nå? Et sted så vi rester etter en bom. Nå var der fri ferdsel.
Da veien mot Kvellandsfossen stoppet, gikk det en smal sti videre. Men to kraftige bjørker hadde brutalt kantet over stien og satt kjepper i hjulene for vår vandring videre. Vi satt på noen steiner ved elva i Kvellandsfossen naturvernområde og spiste kanel-i-svingene.
Jeg siterer fra internett om naturreservatet: Større edellauvskogforekomst (alm-lindeskog) med stor artsrikdom og innslag av sjeldne plantearter. Innslag av svartor-strandskog og blåbær-eikeskog. Typisk er innslag av lundgrønnaks. Området er vurdert som svært verneverdig i Natuvernrådets landsplan for edellauvskogreservater og ble derfor fredet som naturreservat. Verneformålet er å bevare en større edellauvskogforekomst.
http://faktaark.naturbase.no/Vern?id=VV00001454
For noen år siden ble jeg som gjest i 40 årsdagen til Kjell Aunevik satt ut i Lygna i en kano ovenfor Skrumoen sammen med Lennart Hatlehol. Vi skulle ta oss fram gjennom den lille fossen under Presthølbrua og ned til Misjonsmuseet. Lyngdalselva åpner for mange muligheter for ferdsel, der vi kan oppleve den frodige naturen fra ulike synsvinkler. Jeg føler meg mest trygg til fots. Da ser jeg best blomstene langs veien: Hvitveis, skogsfiol, løvetann, skogsstjerne, konvall, bittekonvall og frem for alt forglemmegei.
Vil du som leser dette, fortelle mer om livet langs Lygna eller Lyngdalselva fra Strømnes til Kvelland, så vi ikke glemmer det? Jeg vet f eks lite om lakse- og ørretfiske.
Skogsveien fra Srømnes til Kvelland er en pedagogisk skattkiste for skoleundervisning i naturfag. Blir den brukt til det?
Lyngdal 11. mai 2014
Trygve Omland
Farsund Kristenruss 1964 utenfor Langaker Misjonshus
Navn til bilde nr 2 ( en tegning) med tall på: 1. Trygve Omland, 2. Syvert Nørsett, 3. Tom Kalleberg, 4. Olav Reisvold, 5. Tor Meberg, 6. Harald Østensen, 7. Sissel Hals Pedersen, 8. Sigmund Steinsland, 9. Reidun Sandal, 10. Per Christian Medbye, 11. Sissi Andersen, 12. Astri Lande, 13. Helge Hervold, 14. Karen Farbrot, 15. Astrid Kristiansen. Det er vanskelig å se numrene på tegningene.
Emblemet for kristenrussen i Norge 1964
I 1964 var det Kristenruss i Farsund for første gang. Mottoet var Guds rikssak ? vår rikssak. Målet var å støtte arbeidet blant indere i Sør-Afrika. Vi skulle samle inn penger til å bygge en kirke for indere i Chatsworth i Durban, lønne innfødt arbeidere og misjonærer så langt det rakk. Gjennom mange møter og gudstjenester samlet vi inn 23 000 kr.
Kristenrussen hadde sitt første offentlige møte i Frelserens kirke søndag 20. oktober 1963. Det var en stor forsamling, mest ungdom, som møtte opp. Kristenrussens sang- og musikkor deltok med to sanger. Sokneprest Øvland i Farsund takket for det gilde samværet. Han sa at det største av alt er å gi sitt liv i tjeneste for Gud. Offeret til misjonsprosjektet ble på 900 kr.
Det norsk-lutherske misjonsarbeidet blant inderne i Durban ble startet i 1962 av misjonær i Det norske Misjonsselskap Einar Ims fra Sandnes. En garasje ble høytidelig innviet til kirke. Etter hvert ble garasjekirken full av voksne og barn, kristne og ikke-kristne. De aller fleste søndagene måtte mange stå utenfor for å høre og se det som foregikk gjennom store, åpne dører. Det var behov for ny kirke, og Kristenrussen i Farsund var med på å dekke dette behovet.
Penger til kirke fikk vi inn gjennom Russens Misjonsavis som ble trykt i 5000 eksemplarer og gjennom møter i løpet av russeåret og på turneer om våren i Listerområdet og i Setesdalen. Vi deltok ved tolv møter i mai i forskjellige kirkesamfunn i fra Lista til Eiken. De eldre besøkte vi på Listaheimen, Lyngdal gamlehjem og Kvileheimen i Spind. På Kvås ungdomsskole møtte vi mange ungdommer.
Det gjorde et sterkt inntrykk da soknepresten i Valle i Setesdalen, Jens Bjelland, og hans kone inviterte oss til å overnatte i prestegården. Vi var 14 russ, tror jeg. Været passet ikke godt til å sove i telt. Vi hadde møter i Bykle kirke, Valle kirke og Hylestad kirke.
Kristenrussen viser ansikt i 2014 også. I slutten av april var over 600 kristne russ over hele landet samlet til det tradisjonelle Krussetreffet i Kragerø.
Trygve Omland
Artikkelen sått i Farsunds Avis 6. mai 22014
Blir du med på en rolig vandring langs en sti i rause og romslige Korshavn?
Utgangspunktet er skiltet Aldersrogade som får oss til å tenke:
Høy alder + sans for ro + syn for at en kroglete, smal sti kan være den rette og sanne veien
til de skjønne, små skattene.
Løft ditt hode, du gamle gutt,
om et håp eller to blir brutt,
kan du rusle i ro
og finne nye gleder
når man er to.
Litt vann, litt jord og et lite frø mellom gråfjell gir grunn til liv og vekst for en strandnellik.
Du skal ikke tråkke med jernskodd hæl i den myke, milde mosen.
Ser du ikke de små og det som er smått,
har store muligheter i seg til fred og ro,
til frihet fra krangel og krig?
Jeg gikk inn i den mørke hulen. Men jeg kom fort ut igjen. Jeg hørte ikke hjemme der.
Hva kan jeg likevel lære av huleboerne gjennom alle tider om å finne roen, stillheten, våren, livskraften, mangfoldet, nøysomheten, kontakten med meg selv…?
Huleboer Ida Løken (19) har vakt oppsikt i verden etter 300 døgn under en kampestein i fjellet. Ida spretter som ei fjellgeit opp steinrøysa i Aurland. Våren har kommet til Sogn og Fjordane. Dagbladet 28.04.2014.
Snøhulemannen fra Vestlandet er nesten 60 år gammel. Han har bodd ute i naturen de siste 30 årene. I en stille protest mot et materialistisk samfunn, har han en filosofi om å bruke minst mulig penger. Han lever ute, bor i huler, kjøper klær på Fretex og spiser mat som har gått ut på dato.” VG 20.02.2010.
Mystikken i en granskog viser fram mørket og den døde marka,
der lyset er stengt ute,
og de mektige, tette greinene
tetter igjen for
solkraften.
Himmel og hav som en blå salme
Stein sprengt i stykker av tålmodig samspill mellom mykt vann og fast is
Midt i dette universet gror livet vilt, voldsomt og vakkert
Har vi ro til å se det, stillhet til å sanse det?
Mystikk betyr å lukke øynene,
myse for å se den indre, usynlige virkeligheten.
Åpner vi øynene, ser vi kontrastene.
Blomster som bærer solens farge
i grøftekanten.
Vi har følgt den smale stien i skogen på Korshavn, korsveien til livets havn.
Vi ser løvetann som er ugress elle ren urt alt etter som vi velger å se det.
Hvem var det som sa at smal er den vei som fører til livet?
Hvem sa: Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!
Mark 6,31.
Bilder og refleksjoner etter en vandring søndag 4. mai 2014.
Trygve Omland
Bilde: Jeg fantaserer om en kalv i grønt gress i rundkjøringen
som kan minne om Rom før i tiden.
Kan sentrum i rundkjøringen på Rom få en kalv som skulptur med grønt gress rundt seg? Eller må vi nøye oss med en KIWI-reklame som en fargeklatt foran grå gråstein i rundkjøringen midt i HandelsPARKEN?
Har det gått rundt for meg?
Jeg fantaserer. Jeg ser rundkjøringer i Lyngdal i fremtiden. Jeg ser for meg en okse i rundkjøringen ved Presthøl bro. Jeg ser for meg en kalv i rundkjøringen ved Handelsparken på Rom. Jeg ser den ensomme kua ved Lyngdal Rådhus, som ser etter sin egen storfamilie. Jeg ser en pinne fra skogen stige, stor og sterk i rundkjøringen ved Ubostad. Jeg ser en elg i kamp med Statens vegvesen, i en fremtidig rundkjøring i Herdal.
I rundkjøringenes mor i Lyngdal ser jeg et rådyr på flukt. Er vi alle på flukt fra grønne enger og kortreist mat? Har kuer og andre husdyr noen annen fremtid i Lyngdal enn å være skulpturer i rundkjøringer?
Har det gått rundt for oss?
Trygve Omland
