Å kløyve ved i Lyngdal

I går kløyvde jeg ved med en enkel, elektrisk vedkløyver. Min gode nabo, Knut Foss, hadde saget ned noen trær på tomta mi som passet til ved. Kvaliteten var god, siden det var bjørk og rogn. Jeg sparte de største kubbene til det kommer frost, og fuktigheten i kubbene blir til is. Da er de lettere å kløyve. Jeg har alltid likt å jobbe med ved til eget bruk. Svette renner ut av kroppen i strie strømmer og renser den, når du svinger øksa med stor kraft.

 

Som guttunge var jeg med bestefar i skogen. Jeg ser for meg hans nøyaktig målte vedlag på toppen av Hagekleiva inn mot Statsskogen. Når vedkubbene var tynne og runde, flerret bestefar av bark på to sider, så veden skulle tørke fort og godt.

På bildet sitter jeg på fanget til bestefar på Rom, Reinert Rom f. 1889 og d. 1959, ca. 59 år på bildet. Kan jeg være ca. fire år? Jeg er født 1.14.1944. Vedhaugen ser ut til å passe inn på Rom foran låven til Inger og Karl Vintland

Dessverre har jeg nesten mistet luktesansen. Men jeg vet fra før at lukta av fersk kvae og sevje kan gjøre skogen til et velduftende parfymeri. Skogens dikter, Hans Børli, skriver om lukta fra en vedstabel.

Det er som sjølve Livet går forbi, barbeint, med dogg i håretDuften av fersk ved er noe av det seineste du vil glømme når slørene trekkes for.

Kløyver du med en god, gammeldags øks, kan du få gratis psykologisk og psykiatrisk hjelp.  Er du frustrert og full av spenning og stress, kan kampen med en tykk kubbe, lette på trykket. Vonde følelser kan ta veien inn veden, og siden inn i ovnen, der det brenner opp.

Arbeid med ved kan for noen være til hjelp hvis man blir dement. Det var veden som berget far min da han begynte å bli senil, fortalte en mann. Hver morgen etter frokost gikk han ut og startet på sin langsomme, men trygge arbeidsdag. Familien hadde gjemt motorsaga hos naboen. Hans Børli skreiv i boka Med øks og lyre om det ordløse behaget. Senile kan ha problemer med ord, men likevel full av følelser.

Vedkubbene er forskjellige i form. Noen er slette og lette å kløyve. Andre er knudrete og vonde å kløyve. Men i oven fungerer de likt. Bjørk er bjørk, og varmer godt om kubbene er perfekte å se på eller full av feil.  

På vei til ovnen i stua må veden innom et vedlag for å tørke. Noen hevder at ved trenger både ett og to år for å tørke. Andre sier at veden kan være fyringsklar etter to måneder hvis tørkingen skjer om våren med god luftsirkulasjon. En klassisk norsk regel er at veden skal være felt, kløyvd og stablet innen påske. Da vil den være tørr til St Hans.

Eg er berre ei sleggje skriv poeten, og eg seier: Eg er berre ei øks som ventar på å bli brukt.

Sleggja

Eg er berre
ei sleggje.
Eg stend der no.
Eg lyt berre til
når det røyner på

Av Olav H. Hauge, Fra Dropar i austavind, 1966.

Lyngdal 15. November 2018

Trygve Omland.

 

Sau og lam på Rom i Lyngdal.

Tanker om sau og lam.
 
 
Hva tenker jeg når jeg ser dette bildet som er tatt på gården til Steffen Fidjeland på Rom i Lyngdal?
Fire tanker kommer til meg. Hva tenker du?
 
1. Lam som står tålmodig i kø for å få melk fra sin mor.
Sau og lam som hører sammen.
Omsorg og kjærlighet mellom sau og lam.
 
2. Salme 23, 1-2. En salme av David.
       
          Herren er min hyrde,
          jeg mangler ikke noe.
         
          Han lar meg ligge i grønne enger,
          han leder meg til vann der jeg finner hvile.
 
3. Jeg var guide i 1983  for FN-soldater på bibelturer fra Libanon og inn i Israel. En kveld i Jerusalem var vi på israelsk folklore. Sang og dans på en scene skapte en fin stemning. Vi fikk oppleve nasjonale  tradisjoner. En norsk soldat ble ropt fram for å synge en sang som kunne vise fram norsk tradisjon. Soldaten visste ikke hva han skulle synge. Spontant begynte ha å synge Bæ, bæ lille lam.
 
4. Jeg slår opp i O. Lians bok Lyngdal II Gard og folk på vestre Rom om husdyrhold før i tida. I 1668 var det 24 smaler/sauer, i 1885 var det 13 sauer på vestre og østre Rom, i 1959 var det tre sauer og lam. Hva slags framtid har sauene på Rom?
 
Lyngdal 7. november 2018
Trygve Omland. 

Min barndoms badeplass med nytt ansikt.

Min barndoms badeplass var i Hagehølen på Rom i Lyngdal. Bildene nedenfor viser hvordan badeplassen ser ut nå.

 

2018

2018

Hagehølen eller Haijehølen i Litleåna er nær den gamle rideveien og postveien på Rom. Vi kan vel kalle det den gamle Riksvegen. Hans Majestet Kong Haakon kom en gang kjørende her i Hagekleiva i 1930-årene i åpen bil med nedslått kalesje. Han overrasket barna langs veien som ville lukke opp grinda for kongen. Kommer snart kongen, ropte en. Da reiste han seg i bilen og sa: Her er kongen. Han var høy, kledd i grå eller hvit frakk og med en veldig fin lue som skinte som gull, forteller Thorvald Hagen. Haijehølen  er et historisk sted for samferdsel og kultur lokalt og nasjonalt.

2013

2013

Haijehølen var mitt Sørlandsbad i oppveksten på bondebygda. Jeg kunne gå over jordet vårt svett fra arbeidet i høyet eller sykle en snarvei og hoppe ut i det lille bassenget. Det  var selvfølgelig gratis. Steinhvelvbroa over Litleåna er et smykke for badeplassen som vi kan være stolt av.

I min oppvekst var det ekstremsport å gå på bunnen av Haijehølen med en tung stein i fanget fra den ene sida til den andre. Steinen skulle hindre oss fra å stige opp så lenge vi klarte å holde pusten.

Broa bærer nå tunge biler i en ny tid på Rom. Men badeplassen flyter ikke bort som tida og elva. 

Enda flyter Litleåna som Melodi Grand Prix-låten:  La det svinge. Klarer vi å følge med i svingene inn i en ny tid? Eller blir vi for store og kravfulle til å bade i vår barndoms lille dam i den lille elva? Hvordan blir framtida for Haijehølen badeplass? 

Steinhvelvbroa har blitt tatt vare på til en viss grad, og takk for det. Selv om tunge biler og mer trafikk krever en sterkere bro, så kjenner vi igjen deler av den gamle broa. For få dager siden så jeg at området rundt Haijehølen hadde fått et ansiktløft. Betyr det at min barndoms badeplass har en lys og lang framtid? 

Lyngdal 10. august 2018

Trygve Omland

Bekkene tørker opp i Lyngdal.

 I går 7. juli 2018 var jeg på hytta vår ved Jovatnet. Jeg gikk ned til bekken ved hytta, der vi henter vann. Et tørt, trist syn møtte meg. Jeg kan ikke huske at bekken har vært så tørr som den er nå. Vannet så heller ikke rent ut, der det sto stille mellom noen steiner. Vann måtte hentes fra Jovatnet og bæres opp en bratt sti til hytta litt over 100  m. fra  vannet. 

Bekken ved hytta vår har enda noen grønne blader til venstre på bildet.

 

Bekken har noen grønne blader til høyre på bildet. Mosen på steinen er tørket inn. Når vannstanden er normal, kan vi dyppe en pøs ned i vannet og hente rikelig med vann.

 

Bekken fra Jovatnet går under broa på veien til Birkestøl. Før  hørte det til Rom Vannverks drikkevannkilde. Hvordan hadde det vært på Rom i dag, viss dette skulle være vann vi drakk av? Nå er det fokus på Rom Vannverks verdi  som energikilde.

Lyngdal kommune ønsker at jordskifteretten skal avklare om kommunens vannforsyningsrettigheter omfatter fallrettighetene (vannfallets energi /rå vannkraft.) Se brev fra Bente J. A. Heitmann til Lister jordskifterett den 22.05.2018. Prosessen for utvikling av Rom Vannverk foregikk  blant annet rundt 1974-1975. Nå er det spørsmål om hvem som har fallrettighetene med sikte på å  bruke det til energi. Er det Lyngdal kommune eller grunneierne som har fallrettighetene? Vi eier skog ned til Skrumobekken.

 

Lyngdal 8. juli 2018

Trygve Omland

 

 

Thorvald Hagens barndomsminner  fra Rom 1924-1938. 

I går 9. Mai 2018 var det begravelse i Lyngdal kirke for Thorvald Hagen. En stor forsamling sang blant annet Hjelp meg da å hvile trygt og stille/blott i dine løfter, Herre kjær. Vi fikk høre mange verdifulle minner fra et langt og innholdsrikt liv. Thorvald ble født i den nordligste stua i Hagen på gnr. 157 bnr. 1 i Lyngdal. Da jeg satt i kirka og lyttet til Guds ord og gode minner, kom det for meg ei bok som Thorvald Hagen ga ut i 2004. Boka hadde tittelen Barndomsminner. Jeg har hatt stor glede av å slå opp i denne boka som handler om Thorvalds oppvekst på Rom fra 21.10.1924 til han var 14 år og i konfirmasjonsalderen. Jeg tenkte: Denne minneboka skulle jeg ønske ble gitt ut på nytt.

 

Thorvald Hagen har tegnet dette omslaget på boka Barndomsminner.

 

I forordet skriver Thorvald bl. a.: Fortellingene fra mine barneår vitner om de store forandringer som har foregått på de 80 år som jeg har levd. Derfor vil mine Barndomsminner ha en historisk og kulturell verdi for lokalbefolkningen generelt i Lyngdal.

I utgangspunktet skreiv Thorvald denne boka til barn, barnebarn og oldebarn, med ønske om at de ville bli til glede og nytte.

Jeg tror mange i Lyngdal vil ha glede og nytte av å lese Thorvald Hagens minner fra oppveksten på Rom.

Lyngdal 10. mai. 2018.

Trygve Omland.

Takk til Thorvald Hagen.

Jeg går kveldstur, jeg ser over til Hagen på Rom i Lyngdal, jeg tar et bilde av Hagen om kvelden.

Gode minner om Thorvald Hagen vokser fram.

 

Jeg tenker på sesongarbeid jeg utførte i drivhus  for Thorvald, da jeg var ung,

Jeg tenker på den kunnskapsrike mannen på talerstolen og i avisspaltene, ordføreren, Sp-politikeren.

 

Jeg ser han i kirkehus og bedehus.

Jeg ser en mann med grønne fingre som var god til å dyrke naturen og bygge opp. 

 

Jeg ser han slukke ild nær hans kjære hytte ved Jovannet.  

Jeg ser han tenne lys og varme i eldre menn og kvinner som leder i Lyngdal Pensjonistforening.

 

Jeg takker han for boka om familiene på Rom før i tida.

Jeg takker for hans evne til å fortelle om det som skjedde før. 

 

Jeg løfter mine øyne mot fjellene.

Hvor skal min hjelp komme fra?

Min hjelp kommer fra Herren, himmelen og jordens skaper. Salme 121.

 

 

Jeg hilser som nabo, og ser med takk over til Hagen, Hagekleiva og huset høyt opp til høyre på bildet.

 

Jeg kan tenke på Thorvald med takk, når jeg går kveldstur på Rom igjen. 

Rom har gjennomgått en revolusjon i Thorvalds levetid.

 

Jeg lyser Herrens fred over Thorvald Hagens minne.

 

Trygve Omland.

Lyngdal 4. april 2018.

Godt nytt år med mye lys og mye varme.

Skal vi samle glørne i det nye året, ikke spre dem, så det kan bli mye varme i kulda og mye lys i mørket i 2018?

Godt nytt glødende år. 

 

Bildet er tatt i skogen i Romsåsen ved gapahuken. Tre generasjoner koser seg i dusj-regn med gløgg og ostesmørbrød på den første dagen i det nye året.

Høres ikke dette lovende ut?

Lyngdal 1. januar 2018.

Trygve Omland

Har sparken fått sparken?

I dag 25.11.2017 ligger det et tynt lag med hagl og is på tunet.  Temperaturen er rundt nullpunktet. I dette øyeblikk kl 11.20 er det kanskje mulig å bruke spark i tunet. Men jeg rekker neppe å hente sparken på låven på Rom før isen er smeltet, og asfalten er bar. Var sparkeføret bedre og mer bærekraftig før i tida?

 

 

Denne sparken tror jeg bestemor brukte (født 1888 og død 1962) på Rom når hun skulle på misjonsforening om vinteren, og det var isete på veien. Sparken har sannsynligvis tilhørt sønnen Robert eller ektefellen Reinert Rom. En innskåret R på sparken setter meg på dette sporet. Nå hviler sparken nesten hele året, dels fordi vi mangler hard is på veiene, og dels fordi vi heller bruker forurensende fremkomstmidler.

Jeg opplevde i Vardø vinter 1992, da jeg vikarierte som sokneprest, at sparken var i bruk. Jeg hadde besøkt en mann for å fortelle han at en bror var død i Lofoten. Mannen skulle være med meg til prestegården for å få noe støtte og hjelp. Da gikk han bort til sparken  sin som sto låst fast til et rekkverk på trappa. Så viktig og verdifull var sparken. Den ble sikret.

Jeg spør:  Er spark en aktuell julegave i år? Hvem bruker spark i dag, og hva brukes den til? Hvordan ble sparken brukt før i tida? Husker noen at de brukte sparkklo? Sparkkloa festes til skoene med lærreimer.

Jeg vet ikke hvor mye en spark kostet i min oppvekst i 1950-årene. Men i dag kunne Sport G max tilby en Spark Dame eller en Spark Herre for 1649 kr.

Lyngdal 25. november 2017

Trygve Omland

Oppfinneren i Gyland vekker minner i Lyngdal.

Tusenkunstneren Erik Alfred Tesaker realiserer drømmen om å skape et mekanisk paradis på småbruket Øystøl. Nå skal det endelig bli et nytt kjøkken for familien – og selvsagt med løsninger langt bortenfor A4. Sesong 2 av Oppfinneren byr på lekende skaperglede ved bruk av gamle håndverkstradisjoner.

Slik presenteres det første programmet i en serie på NRK kalt Oppfinneren. Jeg så det på fjernsynet 2.11.2017, og ble inspirert til å gå ut i garasjen for å finne gjenstander fra min oppvekst på gård i 1950-årene. Slike gamle, rusta ting klarer jeg ikke å kaste. Jeg er påvirket av Askeladden i eventyrene og oppfinneren i Gyland. Selv om jeg ikke kan skape noe nyttig ved hjelp av gamle gjenstander, så kan jeg fantasere om hvordan funnene i garasjen ble brukt før. Oppfinneren får oss til å se muligheter til gjenbruk, der andre ser søppelplassen som den eneste muligheten.

 

Bilde 1. På en gammel benk ser vi fra venstre en kjetting som bandt hesten til låven, når han skulle skos. Videre ser vi to redskaper til å file på hestens hov før skoene settes på. Så ser vi en hestesko, og en børste til å gjøre hesten fin med. Bildet mangler en kniv til å skjære i hestens hov for å tilpasse den til skoene. Spiker og hammer mangler jeg også. Å sko hesten var et håndverk som måtte læres.

Jeg ser for meg Magnus Nenningsland som skodde hesten på gården vår. Det var spennende å se på. Magnus kom fra en heiegård på Nenningsland i Lyngdal.

 

Bilde 2. Pappa,  Andreas Omland, til venstre og Magnus Nenningsland på sykkel like ved stedet der han skodde hester på gården vår på Rom. Jeg ser for meg hestene Blakken, Møller og en brun hest. (Bildet er dessverre uklart, men bedre enn ingenting).

 

Bilde 3. Den brune hesten på tur til Birkestøl. Jeg tipper at hesten er skodd godt. Han skulle gå mellom Birkestøl og Rom i bratte bakker og på knudrete vei.

Når hesten skulle dra tunge lass med høy opp låvebroa, måtte den ha gode sko ,så han ikke glei. 

Hestesko brukes også til lek. Vi kaster hestesko mot en solid pinne og ser hvem som kommer nærmest målet.

 

Lyngdal 3. november 2017.

Trygve Omland.