Velger du heievei i Norge eller High Way i Amerika?

Høytid på heia i Lyngdal

 

Bryllupsreise til Nenningsland

Bildet viser veien til Nenningsland og Birkestøl tatt fra stedet som måtte forbedres på toppen av bakken ned til den første brua.

Drosjen må fram. Magnus skal gifte seg med sin utkårede Maria Reinertsen fra Lundevågen ved Farsund. Ei kvinne fra byen skal komme til gards. De skal bo på heiegården Nenningsland, der Magnes hører hjemme helt hundreprosent. Han overtok gården som yngstemann i 1949 fra to brødre som dro til USA. Bruden måtte bringes til sitt nye hjem i drosje. Selv om de ikke skulle bli bosettere i det lovede land Amerika, så kunne de bruke bil til boligen denne ene ganga. I fantasien kan man drømme om veien som en rød løper. Både fugler og husdyr skal merke at det er høytid på heia. Hest og langkjerre passer ikke som kjøretøy for nygifte, selv om veien passer bedre til hest enn til bil.. En ny tid er begynt. Da må det brukes drosje. Vi er tross alt kommet til 1950. Krigen er slutt for fem år siden, og vi er på parti med seierherrene. Vi ser fram til fred og frihet, og til en fascinerende framtid. Hvor er det gode liv: På Nenningsland eller i Brooklyn?
Problemet på heiegården er bare at veien ikke er god nok for taxi-trafikk. Hvordan skal da Magnus få fram Maria fra Dalen til Soria Moria Slott på Nenningsland oppført ca. 1835? Redningen var som det ofte er i Lyngdal: Dugnad. Lengst inne på den trange, ujevne, bakkete veien bodde Martin Birkestøl sammen med sin eldre søster Malene. De var naboer med Magnus. Enda nærmere nabo var mine besteforeldre, Olene og Reinert Ludvig Berager Rom. Morfar var rik på navn og nyttige never. De bodde på Vestre Rom og hadde ei seter på Birkestøl fra 1921. Det var mitt Paradis i oppveksten.
Jeg var seks år da den store dugnaden skulle finne sted på heigården. Magnus skulle ikke streve alene med å gjøre den smale veien klar for brudefølget. Martin kom vaggende ned til samlingssted på bakketoppen like før den første broa. Der var det et slags fjell i veien som stoppet drosjesjåfør Karl Vintland. Mange hestekrefter i bilen hjalp ikke, når veien passet best for en hest om gangen. Jeg kom sammen med bestefar til stedet som sto i veien for bryllupsreisen.
De tre karene tok tak i utfordringen. Fjell og stein måtte fjernes. En kar holdt jernspettet, en slo hardt på spettet med ei tung slegge. Fjellet var som fjell, men likevel ikke verre enn at det begynte å likne et hull i det steinharde. De helte vann i hullet og slo med slegge på spettet, vrei og slo, slo og vrei. Hullet ble stadig dypere. Det tok tid å lage vei for et brudepar i drosje.
Da hullet var dypt nok, ble det fylt med dynamitt. Nå sto vi foran det store dramaet. Veldige krefter skulle sprenge vei for Magnus f. 1898 og Maria f. 1899. En av de kraftige karene ropte varsko her, varsko her. Vi viste hva vi skulle gjøre. Vi løp. Løp for livet. Jeg løp så fort beina på en seksåring kunne makte. Sammen med voksne menn ca. 50 år gamle løp jeg bort fra dynamittkraften. Det smalt. Pang, sa det. Det sprutet små steinbiter. Smellet var som et mektig preludium på det kjempestore orgelet i Lyngdal kirke.
Snart kunne veien åpnes for drosjen. Veien var som en rød løper for de som drømmer. Nå kunne Magnus og Maria bli kjørt til huset som lå vendt mot sola. Snart var det hverdag. Noen har reist fra gårdene på Nenningsland til USA og blitt der. Magnus og Maria slo seg ned på en heigård langt fra New York inntil de flyttet ned til Rom.
Hvem som fikk det beste livet, vet jeg ikke. Men jeg vet at det var trivelig å ta en pust i bakken og slå av en prat hos ekteparet Nenningsland enten inne i huset eller ute på steintrappa. Tid til å tale sammen er gull verd. Den som er taus, taler ikke. Å tale er som gull i munnen.

 

 

Lyngdal 13.mars 2019
Trygve Omland.

Fugelen i Fuglane av Tarjei Vesaas

Mitt første forsøk på å skyte fugl.
Fuglane av Tarjei Vesaas fascinerer og fenger som roman, film og teater. Søndag kveld 10.03.2019 så vi Fuglane som teater i Lyngdal kulturhus.
Tidligere på dagen gikk jeg forbi et fugleminne fra 1950-årene på veien til Birkestøl. Jeg var med min kamerat Sigmund Steinsland på fuglejakt for første og eneste gang. Med geværet i fast grep gikk jeg og glodde etter fugl. Brått fløy det opp en fugl. Jeg løftet geværet lynraskt og dro av et skudd. Men fuglen fløy frekt videre og vekk. Mitt første skudd ble en fiasko. Jeg hadde glemt å ta av sikringa på geværet. Mattis i Fuglane likte nok at fuglen var fri til å leve videre.
Romanen Fuglane kom ut i 1957. Det viktigste symbolet i romanen er tittelen på boka. Fuglen kan være et symbol på ønsket om å bryte ut av det innestengte livet, ut i friheten, ut fra forestillinger som kan bli et fengsel.
Rugda er en sky fugl som kommer tilbake til Norge om våren i mars-april. Fuglen bruker det lange nebbet sitt til å spise smådyr i skogbunnen. Med nebbet sitt prikket rugda en hilsen til Mattis i en søyle.”Du er du, stod det.”
Mattis fortalte en jeger om et rugdetrekk som i Mattis verden har fløyet over huset til søskenparet Mattis og Hege. Denne drømmen om rugdene forandret mye i hans univers. Det var en erotisk opplevelse, et varsel om jenter som kom til han. I drømmen har Mattis muskler i skjorta som sprenger.
Mattis sørget dypt og fortvilet da en jeger skyter ei rugde og dreper henne med ei blyladning i vingen. Mattis passer godt på den døde fuglen i varme armer, og han plasserer den døde fuglen under en stein og mumler: ”Og så er lokket lagt over auga. Og så har elvane slutta å gå.” Er dette et truende varsel om noe farlig som kan ramme Mattis og Hege? Kan den døde fuglen være et bilde på Mattis?
Jeg tenker Mattis var fornøyd med at jeg ikke skjøt ned fuglen i mitt første forsøk på å være jeger. I mitt andre forsøk som jeger husket jeg å slå av sikringen, og jeg syntes fuglene falt flott ned i skogen. Men jeg fant ingen død fugl. Også det ville Mattis ha likt.
Mattis var venn med fuglene. Han hadde lært seg fuglespråket, og han fant seg mer til rette i naturen, i skogen og blant fuglene. Han var en usikker, fremmed fyr blant andre mennesker som mestret arbeidslivet og sommerferien.
Se bildet: Her prøvde jeg å skyte en fugl fra veien mot Birkestøl i Lyngdal  i ca. 1960.
Lyngdal 12. Mars 2019.
Trygve Omland
Fuglejakt her i ca. 1960

Nybruk av heiegård på Birkestøl i Lyngdal.

Jeg sitter alene på en lang benk i låven på den øverste gården på Birkestøl i Lyngdal. Det er mandag 3. Desember 2018, det er begynnelsen på adventstida. Ei grå, grådig stor gryte med vann og plastposer står på gassapparatet Vi skal varme opp risgrøt. Etter hvert bobler vannet, mens jeg venter på en gruppe menn på vandring fra Høylandsredet. Jeg ser meg rundt i låven som nå ser ut som ei enkel hytte.

Hadde jeg vært her i 1950-årene, hadde lukten fra tørt høy tatt tak i nesa, høy fra 12 dekar dyrket mark, høy som var båret inn på ryggen som tunge høybører. Lukten og lydene fra fjøset under låvegulvet hadde steget opp mellom sprekker i gulvbordene. I fjøset var det en besetning på tre kuer, tre sauer, kalv og høns, men ingen hest. Dette skulle søsknene Martin og Malene Birkestøl leve av for ca. 70 år siden. 

Den lille låven blir ikke brukt i 2018 til høy og enkle redskaper. I 1973 kjøpte Terje Rom gården ved veis ende, og sammen med sønnen Thomas Rom omgjorde han låven til ei koselig bestestove med hyttepreg.  Her finner vi både gjenbruk og nybruk.

Langs veggene står det blant annet gamle, breie tre-ski, en simpel plog, en spade til å skjære løs torv med, ei garnvinne, ei stor kurv, ei vevgang, et par grønne stoler, et lite bord, en vedkasse ved siden av en etasjeovn som fort gir varme til den nylagte låven.

Et breit, tungt langreist langbord av eik fra Litauen er tyngdepunktet i det nye festlokalet på heiegården uten vei videre.  Terje hadde dekket bordet med sikte på å servere risgrøt varmet opp i ei gryte som kunne passe på et bedehus. Kortreist og kraftig god saft fra Vintlands gård drakk vi, ikke i pappkrus, men i glass på stett.

I en lun krok nær vedovnen sto ei stor furu som Terje hadde pyntet til jul med tre små stearinlys, mange hjemmeflettede kurver og et par kuler, alt fra gamle Birkestøl.

I en samling bilder og gamle papirer fant jeg mange gamle julekort. Jeg siterer fra et kort ved hjelp av et bilde. Vi skal huske på at det er kort tid til minnefesten om Jesu fødsel:

Litt før klokka atten kom elleve, svette vandringsmenn inn fra mørket, inn i låven som er opplyst av parafinlamper i flertall. Der var ingen mor eller kvinne tilstede, så det passet ikke helt å synge:

Da tenner moder alle lys,

så ingen krok er mørk.

Hun sier stjernen lyste så

i hele verdens ørk.

Siden det var fest, sang vi som bordvers:

Gledens Herre vær vår gjest i dag,

gjør vårt måltid til en fest, etter ditt behag.

Einar Kvavik fra Veien til Betlehem var innom på låven et øyeblikk. Han hadde med seg en hvit, vakker, krøllete hund. Jeg gratulerer han her skriftlig med de fantastiske vandringene på Presteneset.

Gjestebudet fikk mange gode ord fra gjestene. Jeg takker Terje Rom som åpnet låven til glede for oss mannfolk, og spesielt fra meg som fikk sitte på med Terje i bilen hans både opp og ned. Godt at noen tar seg av gamle menn.

I ettertid tenker jeg: Hvor mange bygninger er det på denne lille gården på 70 dekar? Syv-åtte, viss vi regner med jårplehuset.

Fjøs og låve ble oppført i 1881,huset/hovedbygning ble oppført i 1896,

hønsehus i 1934, to høyløer (når?), sommerfjøs i 1947, smie (når?). Jeg tar gjerne imot rettinger om årstall og annet.

Mange av disse bygningene har Terje og Thomas fornyet, bygd om og tatt vare på. Her er både gjenbruk og nybruk.

Takk til Terje og vandringsmennene i Det norske Misjonsselskap, Lyngdal. Selv om jeg glemmer mer med årene, så håper jeg at denne låvefesten har limt seg fast i hjernen og hjertet. Takk, Terje, for interessante fortellinger om gårdene på Nenningsland og Birkestøl.

Jeg lurer litt på hvor mange bygninger  det er på en stor gård i dag?

 Lyngdal 6.12.2018.

Trygve Omland.

Bestemor best på arme riddere.

Bestemor var best på tørt brød.

Jeg var ofte med mine besteforeldre til Birkestøl da jeg var barn og tenåring. På bildet hjelper jeg bestemor, Olene Rom, med å plukke bær i hagen foran hytta på stølen. I hagen var det rips, solbær og stikkelsbær. Blåbær og tyttebær fant vi i skogen høyere opp på Birkestøl. Alt kunne brukes til syltetøy og til mange slags måltider.
Bestemor var flink til å trylle fram god mat. Spesielt husker jeg arme riddere. Det er en enkel og rimelig hverdagsmat. Bestemor kunne bruke gammelt brød som hun dyppet i melk og egg som var vispet sammen. Når brødet var stekt i panna, og det ble strødd sukker på, ble det festmat. I stedet for å kaste tørt brød, spiste vi arme riddere med stor appetitt.
Bestemor lærte meg å bruke kortreiste bær fra hagen og små, røde og blå selvplukkede bær fra skogen. Brød som i dag blir kastet i søpla, ble til rimelig, ridderlig kost.
Bestemor på Rom, mormor Olene, døde i 1962. Men lukten fra nystekte lapper og arme riddere på Birkestøl merkes enda, selv om min luktesans er svekket.

 


 

Lagt ut på Facebook 13. mars 2017.

Moderne sommerlue.

Jeg har alltid likt å gå med lue på hodet. Her har jeg ei sommerlue fra ca. 1955 med en stor solskjerm på. Jeg plukker bær i hagen på Birkestøl hytte sammen med bestemor/mormor Olene, som også har hodeplagg eller skaut. Vi hadde respekt for sola i gamle dager. Behovet for å dekke til hodet blir ikke mindre når håret minker.

Lagt ut på facebook 13. mars 2017.

Trygve Omland, Lyngdal 14. mars 2017.

Hesten på Birkestøl heiegård

Hesten kan vi stole på, der busser, tog og fly må gi opp.

 
Sommerflor

Sommerflor er ikke det samme som et fjøs. Begrepet fjøs kommer fra det norrøne ordet fjos. Det skal gi natte- og vinterly for husdyr, vanligvis kuer, sauer og geit. Flor var et enkelt bygg et stykke fra fjøset og våningshuset.
Min morfar, Reinert Rom, hadde en flor i Statsskogen ved toppen av Hagekleiva. Thorvald Hagen forteller om denne sommerfloren i Barndomsminner. (s.25).?Det var mor som fikk hovedansvaret for å gå til Reinerts sommerflor å gi dyrene mat og drikke, samt melke, og bære den heim,? skriver Thorvald. Han var mange ganger med sin mor. Det var slitsomt om sommeren å gå den lange, bratte veien fra Hagen til sommerfloren morgen og kveld. Selv om det ikke var mange kyr å melke, fulgte det med mye ekstra arbeid. Gjødsla måtte bæres ut fra floren morgen og kveld. Vann måtte bæres inn fra bekken som ikke rant rett forbi floren. Høyballer måtte rives opp og fordeles til dyrene.
Jeg ser for meg denne sommerfloren, en liten, grå, umalt bygning i skogen med litt gress her og der og mange trær. Jeg tenker: Blir stedet der den simple sommerfloren sto, om noen år et boligfelt med hvite, vakre hus? Når beboerne nyter melk i Statsskogen i framtida, kan det være sunt å sende noen tanker tilbake til de som satt på en lav krakk i sommerfloren og melket kyrne med sterke, veltrente hender. Kanskje melka smaker enda bedre viss vi drikker den med et sideblikk til prosessen fra kyrne gir fra seg sitt produkt til melka renner ned i magen vår. Ville vi da kjenne trang til å takke både kua og Vår Herre for melka som kan bli til mangfoldig og velsmakende mat og drikke? Hvordan hadde vi levd viss Skaperen ikke hadde skapt kyr? Er det skadelig om barn lærer at melka i glasset ikke kommer fra et stort, tilfeldig smell?
Mine besteforeldre, Reinert og Olene Rom, tok meg med til sommerfloren på Birkestøl i Lyngdal. De kjøpte et bruk på Birkestøl i 1921 av Tobias Bertinius Tønnessen Høyland. Han dro med familien til Amerika. Ved folketellingen i 1875 ble Birkestøl drevet som et underbruk til Høyland. Mine besteforeldre brukte det som underbruk til gården på Rom. Jeg var mye på Birkestøl om sommeren. Sommerfloren ser jeg for meg som nærmeste nabo til en vannrik bekk med to fossefall like ved. Det var en bro over bekken fra floren og inn til skogen. Mine besteforeldre hadde kyrne med seg til Birkestøl når de skulle slå gress, tørke det og få høyet inn i løa. Da var avstanden kort fra melka i spente jur på kyrne til bestemors matbord. Jeg vet ikke om det lå bonderomantikk i lufta når melka suste ned i pøsen og bekken bruste og fossen skummet ned som et brudeslør.
Nå ligger det bare igjen råtne rester etter sommerfloren på Birkestøl, men minnene er friske som lysende, hvite bjørkestammer. Vi sa Berkjestøl som betyr stølen der det vokser bjørk. Like ved hytta sto det noen stramme bjørkestammer. De lyste opp som nysilt melk. Birkestøl har vel tidligere vært en melkeplass i utmarka under en større nabogård, trolig Nenningsland. I hele Å sogn finnes bare to gårdsnavn som inneholder ordet støl, Birkestøl og Støle. I Austad og Kvås finnes dette navnet flere steder. Melkeplasser ble til sommerflorer, og i moderne språkbruk kaller vi gjerne støl for seter. Men melk er melk når den kommer fra kyrne, selv om den ekte Lyngdalskua ikke finnes lenger.

 

Bildet ovenfor: Min mormor Olene Rom styrer hesten. Hun har med seg tre barnebarn bak. Til høyre Martin Birkestøl og så min mor Thorhild. Sommerfloren ligger til høyre, usynlig på bildet. Det er sommer på Birkestøl.

Trygve Omland
Rom 5.02.2015

Kilder:
Hagen, Thorvald, Barndomsminner, 2004.
Lian, Oddleif, Lyngdal III Østre del GARD OG FOLK, 1986.
http://no.wikipedia.org/wiki/Fj%C3%B8s

    Melking i sommerflor

    Sommerflor er ikke det samme som et fjøs. Begrepet fjøs kommer fra det norrøne ordet fjos. Det skal gi natte- og vinterly for husdyr, vanligvis kuer, sauer og geit. Flor var et enkelt bygg et stykke fra fjøset og våningshuset. Jeg skal nå fortelle om sommerflor to steder i Lyngdal. Begge sommerflorene er nå falt sammen. Men vi kan godt huske de som sleit med å melke uten maskin. Å melke med hendene var hardt arbeid. Mange kvinner var håndsterke fagarbeidere i melking.

    Minnene om melking med hånd er nå blitt fargerike symboler som melkeholken utenfor huset vårt på Rom.

     

     

    Mine besteforeldre, Olene og Reinert Rom, hadde kyrne med seg til Birkestøl om sommeren når de skulle slå gress, tørke det og få høyet inn i løa. Da var avstanden kort fra melka i spente jur på kyrne til bestemors matbord. Jeg vet ikke om det lå bonderomantikk i lufta når melka suste ned i pøsen og bekken bruste og fossen skummet ned som et brudeslør.

    Thorvald Hagen forteller i Barndomsminner (s.25) om sommerfloren i Statsskogen ved toppen av Hagekleiva: Det var mor som fikk hovedansvaret for å gå til Reinerts sommerflor å gi dyrene mat og drikke, samt melke, og bære den heim, skriver Thorvald. Han var mange ganger med sin mor. Det var slitsomt om sommeren å gå den lange, bratte veien fra Hagen til sommerfloren morgen og kveld. Selv om det ikke var mange kyr å melke, fulgte det med mye ekstra arbeid. Gjødsla måtte bæres ut fra floren morgen og kveld. Vann måtte bæres inn fra bekken som ikke rant rett forbi floren. Høyballer måtte rives opp og fordeles til dyrene.

    Valg av bilde og tekst: Trygve Omland, Lyngdal 3. november 2016.

    Flukt fra fattige kår i Lyngdal

    Mennesker på den første gården som du kommer til på Nenningsland i Lyngdal, opplevde fattigdom på slutten av 1800-tallet. Det ser ut som de fleste flyktet fra gården. For å forstå bedre hvorfor mange flykter i vår tid kan vi prøve å leve oss inn i mennesker på flukt i Norge før i tida.

    Jeg har mange ganger gått forbi denne lille heiegården som er den først av tre små gårder på Nenningsland. Når jeg tenker på levekårene de hadde, blir jeg ydmyk og fylt av respekt for de som sleit og strevde for å overleve. 

    Ved folketellingen i 1875 var det 8 storfe, 6 sauer, 3 ½ tønne korn og 5 tønner poteter på gården. I nærheten av huset renner to bekker, og det er et par heievann som kanskje kunne bidra med fisk. Gården ligger i et område som i dag kan få besøk av elg og rådyr, og kanskje var det slik før også. Storfugl ser vi lite til nå, men kanskje var det annerledes på slutten av 1800-tallet.

    Fra 1863 til 1890, altså i løpet av 27 år, ble det født ti barn knyttet til denne gården. Etter hvert ble det hardt å klare seg økonomisk. Før det ellevte og siste barnet ble født, måtte foreldrene selge gården på Nenningsland på auksjon for kr 1700 i følge skjøte. De flytte til Herdalen i 1890. Deretter bodde familien på Rosfjord i 1891 og 1893, så bodde de på Dragland, før de igjen flyttet til Rosfjord. Der døde faren til de elleve barna i 1890 rundt 90 år gammel som fattiglem.  

     

    Bildet: Frihetsstatuen er et symbol for mange med håp om frihet fra fattigdom og fangenskap i forskjellige former. Jeg var der høsten 2015.

    Seks av barna med røtter på Nenningsland og i Lyngdal reiste til USA, og en ble sjømann. Tre eller fire av barna ble gift i USA. Det tiende barnet, ei jente født i 1886, ble gift to ganger, først med en mann fra Kvinesdal i 1916 som jobbet i Knaben gruver. Han døde i 1918. Så ble hun gift med en tater som var på reise i båt fra Mandal langs kysten mot øst og vest.

    Hun fødte fem barn, tre i det første ekteskapet og to i det andre, men selv beholdt hun ingen. Mye tyder på at hun forlot mann og barn fra det første ekteskapet kort tid etter at det tredje barnet ble født. Ektemannen greide ikke å ta seg av de tre barna alene samtidig som han var i arbeid. Barna ble satt vekk til pleieforeldre, de to yngste et stad, og den eldste på et annet sted.

    Begge barna fra det andre ekteskapet ble tatt fra henne og ektemannen. Staten og Norsk misjon blant hjemløse overtok barna. Det var ikke lov å ha barn på skøyter som taterne brukte. Foreldrene hjemme i Lyngdal ville ikke ha noe å gjøre med ei datter som valgte kjærligheten til en tater foran ansvaret for egne barn.

    Etter at gamlemor, som hadde født elleve barn, var død, ble kontakten mellom halvsøsknene opprettet igjen. Fembarnsmora i tatermiljøet som ikke beholdt noen av barna, fikk klær og andre ting fra en halvsøster i Amerika.

    Vil du vite mer om hvordan det gikk videre i storfamilien, kan du lese disse i kildene:

    Lian Oddleiv,  LYNGDAL III, 1985, S. 535.

    Bredesen Kristian, Tatersønn, Lunde forlag 1995.

    Bredesen Kristian, Taterblod, Lunde forlag, 2. opplag, 2002. (Jeg har lånt den på Lyngdal bibliotek).

    Nøkland Gunlaug, Vestbygda Lindesnes, 2006, s.251-253.

    Wikipedia: Utvandringen fra Norge til Amerika foregikk i perioden 1825-1920. Fram til 1836 var utvandringen moderat og til dels dominert av religiøse og politiske minoriteter. De store utvandringsbølgene startet på 1860-tallet. Omtrent 800 000 nordmenn utvandret til Amerika. Motivet for masseutvandringen var svært sammensatt: Fattigdom, undertrykking, klassedeling, overbefolkning og næringsmessige reguleringer i Norge, foruten eventyrlyst og rykter om billig jordbruksland i Amerika.

    Bilder og valg av tekst: Trygve Omland, Lyngdal 29. oktober 2016.

    Fattige på flukt fra Lyngdal

    Mennesker på den første gården som du kommer til på Nenningsland i Lyngdal, opplevde fattigdom på slutten av 1800-tallet. Det ser ut som de fleste flyktet fra gården. For å forstå bedre hvorfor mange flykter i vår tid kan vi prøve å leve oss inn i mennesker på flukt i Norge før i tida.

    Det har ikke vært flere mennesker på flukt i verden siden andre verdenskrig. 24,5 millioner er på flukt i et annet land enn sitt eget. 40,8 millioner mennesker er på flukt i sitt eget land. I denne situasjonen kan vi reflektere ut fra erfaringer i eget land.

     

    Frihetsstatuen i USA har vært et symbol for mange flyktninger og innvandrere.

    Jeg har mange ganger gått forbi denne lille heiegården. Når jeg tenker på levekårene de hadde, blir jeg ydmyk og fylt av respekt for de som sleit og strevde for å overleve.  Ved folketellingen i 1875 hadde familien 8 storfe, 6 sauer, 3 ½ tønne korn og 5 tønner poteter på gården. I nærheten av huset renner en bekk, og det blinker i et par vann som kanskje kunne bidra med fisk. Huset ligger i et område som i dag kan få besøk av elg og rådyr. Storfugl ser vi lite til nå. Men hva er dette til en stor familie?

    Fra 1863 til 1890, altså i løpet av 27 år, ble det født ti barn knyttet til denne gården. Før det ellevte og siste barnet ble født, måtte foreldrene selge gården på auksjon og flytte til Herdalen i 1890.  Seks av barna reiste til USA, en ble sjømann. Tre eller fire av barna ble gift i USA. Det tiende barnet, ei jente født i 1886, ble gift to ganger, først med en mann fra Kvinesdal i 1916 som døde i 1918, og så med en tater på reise i båt fra Mandal langs kysten mot øst og vest.

    Hun fødte fem barn, tre i det første ekteskapet og to i det andre, men selv beholdt hun ingen. Mye tyder på at hun forlot mann og barn fra det første ekteskapet kort tid etter at det tredje barnet ble født. Begge barna fra det andre ekteskapet ble tatt fra henne og ektemannen. Staten og Norsk misjon blant hjemløse overtok barna. Det var ikke lov å ha barn på skøyter som taterne brukte. Familien hjemme i Lyngdal ville ikke ha noe å gjøre med ei datter og ei søster som valgte kjærligheten til en tater og livet på taterbåt.

    Vil du vite mer om hvordan det gikk videre i storfamilien, kan du lese disse i kildene:

    Lian Oddleiv,  LYNGDAL III GARD OG FOLK, 1985, S. 535.

    Bredesen Kristian, Tatersønn, Lunde forlag 1995.

    Bredesen Kristian, Taterblod, Lunde forlag, 2. opplag, 2002. (Jeg har lånt den på Lyngdal bibliotek).

    Nøkland Gunlaug, Vestbygda Lindesnes, 2006, s.251-253.

    Wikipedia: Utvandringen fra Norge til Amerika foregikk i perioden 1825-1920. Fram til 1836 var utvandringen moderat og til dels dominert av religiøse og politiske minoriteter. De store utvandringsbølgene startet på 1860-tallet. Omtrent 800 000 nordmenn utvandret til Amerika. Motivet for masseutvandringen var svært sammensatt: Fattigdom, undertrykking, klassedeling, overbefolkning og næringsmessige reguleringer i Norge, foruten eventyrlyst og rykter om billig jordbruksland i Amerika.

     

    I 2015 var jeg her og ble inspirert og imponert.

    Valg av tekst: Trygve Omland, Lyngdal 29. oktober 2016.

    Fokus på veien til Dydland og Fidjestøl

    Veien til Dydland og Fidjestøl

     

    Lyngdal kommune vil ikke ta hele regningen for oppbygging av veien fra Kvåsfossen til Dydland og Fidjestøl, leste jeg i Lister24 den 24. september 2016. Det er ikke noe nytt. Et historisk tilbakeblikk kan vi koste på oss.

     

     

    Veien til Dydland og Fidjestøl august 2014.

     

    Først i 1936 lyktes man med å finansiere veien, og samme år startet arbeidet på veien, og det fortsatte i 1937. Veien har altså 80 års jubileum i år.

    Det tok mange år før Dydland og Fidjestøl fikk kjørevei til gards. I 1918 fikk herredsstyret søknad om vei fra Li og nordover på heia, men det hersket delte meninger om dette trasevalget.

    Omkring 1930 ble man så enig om å gå inn for å legge veien i den bratte ura opp fra Kvåsfossen. Deretter fulgte flere år med mislykkede framstøt. Oppsitterne på Dydland og Fidjestøl opparbeidet nesten 300 meter med vei på egen hånd. De påtok seg å dekke 4/10 av omkostningene for en vei selv, men kommunen var i 1931 lite villig til å skyte inn midler.

    Hele anlegget var kalkulert til ca 45 000 kr. Møtet i herredstyret endte med at det ble bevilget 100 kr til Dydlandsveien. Veien ble ikke fullført og ble ikke offisielt åpnet før etter andre verdenskrig.

    Lyngdal formannskap anbefaler overfor kommunestyret at kommunen dekker 200 000 kr, mens grunneierne som hører til veien, dekker resten på 100 000 kr.

     

     

    Kvåsfossen med inngang til laksetrappa august 2014.

     

    Jeg lurer litt på om veien vil få en funksjon som turvei i samspill med Kvåsfossen og Laksetrappa. Veien i den bratte ura er en spektakulær attraksjon for turister og turgåere. Hvilke konsekvenser kan en slik kobling mellom fossen og fotturister få ved markedsføring av hele området?

    Kilde: Oddleif Lians bok om KVÅS GARD OG FOLK fra 1989.

    Trygve Omland

    Teksten sto i Lister24 den 26. september 2016

     

     

    Lyngdal dyrskue om den lille bonden

    Dette  utdraget fra diktet Den lille bonden er uttrykk for heder til bonden i forbindelse med Lyngdal Dyrskue 2.-4. september 2016.

     

    Heiebonden Magnus Nenningsland fra heiegården på Nenningsland  er et eksempel på den lille bonden som vi ikke skal glemme.

    Siste del av diktet Den lille bonden.

    Det er den lille bonden som har mjølket kuene
    og plukket stein fra alle åkrene
    hvor vi makelig nå kan så og høste.

    Det var den lille bonden som visste hvordan bygget såddes
    og hvordan kalvene ble til.

    Han vet om skyene og vinden, og vinteren
    – om den ble streng. Humringen av hester

    kjente han godt. Nå kjenner han traktoren
    og rentene på lånet, når det skal betales.

    Men døren har han ennå litt på klem, den lille bonden.
    Han hører når graset gror
    og når jorden på nytt skal føde.

    Han som har tapt. Til nå.
    men som vi kanskje må spørre snart

    om veien. Dit vi kom fra.
    Der det gror.

     

    Bestemor og bondekvinnen Olene Rom styrer hesten på heiegården Birkestøl sammen med barnebarn, mamma Thorhild Omland og Martin Birkestøl.

    Rolf Jacobsen har skrevet diktet om den lille bonden som vi skal snakke om med stolthet i stemmen.

    Fra Tenk på noe annet, 1979

     

    Valg av tekst og bilder: Trygve Omland

    1. september 2016