St. Georgsdagen er speidernes internasjonale festdag. Dagen ble feiret første gang i Norge i 1914. St. Georgsdagen feires 23. april hvert år. Dagen feires til minne om St. Georg som drepte en drag. Han risikerte eget liv for å redde andre. Slik skal speidere også opptre uselvisk. St. Georg er en skytshelg blant annet for England og Stockholm. Det norske navnet fra gammelt av er Jørgen ridder.
Speiderne i Lyngdal har nettopp feiret dagen, leste jeg i avisen. Det minner meg om feiring av St. Georgsdag, da jeg var prest i Greipstad. Jeg samarbeidet noen ganger med speiderne om gudstjeneste i kirka på St. Georgsdagen.
Stifteren av speiderbevegelsen, Robert Baden-Powell, la igjen et budskap etter sin død 8. januar 1941, der vi blant annet leser: Gå til naturen og du vil se hvor Gud har gjort verden full av skjønnhet og under du kan glede deg over.
Jeg viser til trom.blogg.no 2.12.2015 om Alltid speider Alltid beredt. Der forteller jeg mer om speiderlivet.
Under alle forhold har jeg en å gå til. Han vet alt om meg, og likevel elsker han meg. Han svikter meg ikke. Jeg skal gi et eksempel på det.
Finsland kyrkje lyser opp i mørket og i kulda. Ikke vær redd, for kirken er et tilfluktsrom i farer og et drivhus som gir vekst i medgang og motgang. Her har jeg hatt mange verdifulle opplevelser i sorg og i gleder.
Vi skulle ha konfirmasjonsgudstjeneste i Finsland kyrkje 15. mai 1988. Kvelden før ble jeg møtt med ordene: Ikke vær redd, Gud har hørt din bønn.
Egentlig burde jeg ha vært sykemeldt. Men det er nesten umulig når det er konfirmasjonsgudstjeneste. Etter mange samvær med de unge i konfirmasjonstida var vi nå kommet til høydepunktet. Jeg måtte bare være med på det.
Problemet var at stemmen min sviktet. En prest med stemmesvikt er som en skihopper med brist i beinet. Ikke vær redd, hadde jeg fått høre tidligere i uka. Mange i Finsland har bedt for denne gudstjenesten, fikk jeg høre. Mamma mobiliserte i forbønn en nabo og en som besøkte henne. Før jeg sovnet kvelden før konfirmasjonsgudstjenesten fikk jeg et ord fra kona. For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker, jeg vil gi dere fremtid og håp. Jer 29,11.
Jeg brukte min svake stemme til å fortelle konfirmantene om Guds omsorg. Ikke vær redd, jeg klarte å gjennomføre talen, liturgien og forbønnen for den enkelte konfirmant.
En av tekstene fra Bibelen som ble lest under gudstjenesten var denne: Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus. Fil 3,13-14.
I DETTE PERSPEKTIVET gir det mening å lese og høre: IKKE VÆR REDD.
Jeg fikk lyst til å dele denne erfaringen nå, siden mange har vært samlet til konfirmasjon nylig.
Vi har sett det norske flagget foldet seg ut i vinden mange steder i forbindelse med konfirmasjon. Det var til ære for unge konfirmanter. Mange har minner fra sin egen konfirmasjon. Jeg husker best en søndag etter konfirmasjonsdagen, da jeg gikk til nattverd for første gang. Det er et valg som jeg er takknemlig for. Nå står igjen foran mange konfirmantgudstjenester. Lørdag 26. august 2017 skal jeg til Randesund Frikirke for å se et barnebarn bli konfirmert. Jeg har mange minner fra den tida jeg hadde konfirmanter.
Greipstad kirke.
Jeg har notert noen minner fra den tida jeg var prest for konfirmanter i Søgne prestegjeld med hovedansvar for Finsland og Greipstad.
En konfirmant, en gutt, ble omvendt på kontoret mitt i Greipstad. På konfirmasjonsdagen kom han bort til meg, tok meg i handa og takket med et lyst smil.
Finsland kyrkje.
Jeg sto sammen med konfirmantene i våpenhuset i Finsland kirke. Vi skulle gå inn i kirka i prosesjon. Da spurte en konfirmant: Hva skal vi si ved alteret? Jeg hadde lært dem at de kunne si inni seg, når de knelte ved alterringen: Jesus, frels meg. Konfirmasjonstiden skal gi oss fordypning i vår kristne tro. Dåpen og all trosopplæring hører sammen som hånd i hanske. I dåpen gir Gud oss sin frelse og ved troen tar vi imot og tar vare på frelsens gave.
Søgne hovedkirke.
Etter en konfirmantfest i Søgne, kom en gutt bort til meg. Han viste meg et bibelkort med ordet fra 1. Pet 1,3. Når fikk du det? spurte jeg. Han snudde kortet. Der sto det mitt navn og en dato. Gutten hadde fått bibelordet av meg etter et samvær i Søgne menighetshus, der vi hadde sunget og bedt sammen. Han hadde brettet bibelkortet sammen og tatt vare på det. Ordet han hadde tatt vare på, var et levende håp. Slik begynner apostelen Peter sitt første brev: Lovet vær Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, 1 Pet 1,3.
Konfirmasjonsgudstjenesten i min tid som menighetsprest sluttet slik.
Dere konfirmanter vil fortsatt være omsluttet av menighetens forbønn. Gud er trofast og hans kjærlighet er uten grenser. Også i tider med likegyldighet, nederlag og tvil vil Gud være dere nær og kalle dere til samfunn med seg. Hold dere nær til han. Da vil han, som begynte en god gjerning i dere, fullføre den helt til Jesu Kristi dag.
Jeg hilser dere som jeg har konfirmert med mitt favorittord fra Salme 37,5.
Legg din vei i Herrens hånd!
Stol på ham, så griper han inn.
Kilde: Alle bildene er tatt fra hjemmesidene på Internett til de aktuelle menighetene.
Er det nødvendig å synge det samme sangverset om igjen og om igjen? Jeg blir så lei av det, tenker noen.
I 1973 var jeg i Sverige på en nordisk samling for ansatte i student- og skolelagsbevegelsen. Jesusvekkelsen og den karismatiske vekkelsen blåste som en frisk vind over oss, spesielt over oss fra Sverige og Norge. Mange var begeistret for den nye trenden med å synge korte bibelvers om igjen mange ganger. Deltakerne fra Finland og Danmark virket noe mer reserverte. Noen ville heller synge solide, slitesterke salmer.
Jeg kom på denne opplevelsen fra min tid som skoleungdomsprest da jeg leste om en klassisk historie fra Frelsesarmeens første tid i Sverige. Frelsesarmeen startet i London i 1865, og kom til Sverige i 1882. Nå arbeider organisasjonen på ca 100 steder i Sverige og har 196 virksomheter.
Armeen ble i begynnelsen forfulgt i Sverige, leste jeg i ei bok. Deres leder, en kaptein med fin svensk familiebakgrunn, ble arrestert og framstilt i en domsstol for retten. Dette høres merkelig ut. Kapteinen ble blant annet anklaget for å bruke kor og refrenger i all for stor grad når de sang. Dommeren prøvde å bringe rettsaken inn i dens rette dimensjon. Han spurte kapteinen om det ikke var mulig å synge kor eller sangvers i mer akseptabelt antall ganger. Før den anklagede kapteinen fikk summet seg til å svare, reiste en kraftig bryggesjauer seg i rettssalen og ropte ut: – Inte alls, herr domare, – før jag ble frelst ved sjunde gongen.
Denne replikken utfordret meg til å tenke: Du må være mer raus og romslig. Noen mennesker har behov for å høre samme sangvers sunget minst sju ganger før det virkelig begynner å virke. Gjentakelse er et viktig virkemiddel i noen situasjoner, ser det ut til.
Kilder: Arne Prøis i samtale med Trygve Bjerkrheim, Lunde forlag, Oslo, 1991.
Konserten i Lyngdal bedehus 21. april 2016 med sanger av Trygve Bjerkrheim (TB) gjorde meg nysgjerrig på denne kunstneren. Ordene hans synger. Ordene er musikk. Jeg vil her løfte fram noen få smaksprøver fra boka I samtale med Trygve Bjerkrheim av Arne Prøis fra 1991. For meg er dette noen språklige godbiter som inneholder gode poeng å tygge videre på.
I et TV-program sa TB: Jeg er så heldig at jeg har hatt to fine harper å spille på: Nynorsk og bokmål, både i dikt, salmer og sanger. S. 34.
Gode kvinner har gjerne en egen evne til å skape og formidle fortrolighet, sier TB. S. 42.
TB: Jeg tilhørte en gående generasjon. S. 48.
TB forteller om kona Thea Karinas omvendelse. Hun sa: Ja, Gud, nå vil jeg bli en kristen, selv om jeg ikke skal få en glad dag mer. Hun fikk tusen rike og glade dager. I sannhet: Gud tok ikke glansen av hennes liv. S. 60.
TB forteller om en gang han kom hjem fra en reise. Kona hadde våknet en natt ved at det sprang en mus over ansiktet hennes. Ble du redd spurte jeg? Nei, sa hun. Men hylte du da? – Nei, det hadde hun heller ikke gjort. Det skal åndsnærværelse og sjelsstyrke til slikt. S. 66.
Etter at kona var død i 1987, fikk han oppleve mange gode minner fra år i et lykkelig samliv. Men savnet – kjærlighetens etterklang – er der også. S. 69.
Kjente og kjære sanger skrevet av Trygve Bjerkrheim fylte storsalen i Lyngdal bedehus med glans og glede i går kveld den 21.04.2016. Det var ikke mange ledige stoler. Trygve Bjerkrheims venner på rundt 1000 medlemmer skapte en kraftfull konsert. Bjerkrheim har skrevet minst 15 000 sanger. Ti sanger på et ark ble sunget med innlevelse og livsglede.
Her skal vi stoppe for en av de mest brukte sangene: Han tek ikkje glansen av livet.
Historia bak denne sangen er knyttet til ei kvinne fra Telemark med navnet Signe Edland. Denne gudfryktige kvinnen døde av kreft i ung alder. Hennes valgspråk var alltid: Jesus tek ikkje glansen av livet. Da livet hennes ebbet ut, fikk hun besøk av ei nabojente. Signe sa til denne jenta like før Signe døde: Du burde verta ein kristen, du! For Jesus tek ikkje glansen av livet.
Trygve Bjerkrheim var tilstede ved dødsleie. Han hørte Signes mor trøste dattera med ordene: Signe, Jesus dreg båten i land.
Bjerkrheim spurte mora seinere om det var et vanlig uttrykk i bygda.
Nei, svarte hun.
Hvorfor sa du det da?
Jeg måtte si det!
Dagen etter satt Trygve på bussen til Kvitseid i Telemark. Han satte seg opp i en bakkehelling, mens han ventet på neste buss. Det var en vakker vårdag, dagen før 17. mai. Glitrende sol sendte glans over fjellheimen. Fuglene kvitret, og barna lekte. Da fikk Bjerkrheim en gave fra Gud som ble til glede for folk langt unna og lenge. Han skreiv ned denne sangen:
Jeg gikk på hard asfalt. Jeg pustet tungt i en bratt bakke oppover. Da så jeg mange små soler samlet i grøftekanten. Jeg plukket de gule, strålende sol-blomstene med fotoapparatet. Nå gir jeg deg en bukett som et tegn på våren, årets vakreste veksttid. Glem aldri sola som skinner, selv om skyer og skygger skjermer for sola. Stopp i motbakken og se lenge på den gule strålekransen. Da får du nye krefter til å klatre videre oppover.
Enno ein Gong fekk eg Vetren at sjå for Våren at røma;
Heggen med Tre som der Blomar var på eg atter såg bløma.
Enno ein Gong fekk eg Isen at sjå frå Landet at fljota,
Snjoen at bråna, og Fossen i Å at fyssa og brjota.
Graset det grøne eg enno ein Gong fekk skoda med Blomar;
enno eg høyrde at Vårfuglen song mot Sol og mot Sumar.
Enno ein Gong den Velsignad eg fekk, at Gauken eg høyrde,
enno ein Gong ut på Åkren eg gjekk, der Plogen dei kjøyrde.
Enno ein Gong fekk eg skoda meg varm på Lufti og Engi;
Jordi at sjå som med lengtande Barm at sukka i Sængi.
Vårsky at leika der til og ifrå, og Skybankar krulla,
so ut av Banken tok Tora til slå og kralla og rulla.
Sågiddren endå meg unntest at sjå på Vaarbakken dansa.
Fivreld at floksa og fjuka ifrå, der Blomar seg kransa.
Alt dette Vårliv eg atter fekk sjå, som sidan eg miste.
Men eg er tungsam og spyrja meg må: tru det er det siste?
Lat det so vera: Eg myket av Vænt i Livet fekk njota.
Meire eg fekk en eg havde fortent, og Alting må trjota.
Eingong eg sjølv i den vårlege Eim, som mettar mit Auga,
eingong eg der vil meg finna ein Heim og symjande lauga.
Alt det som Våren imøte meg bar, og Blomen eg plukkad?,
Federnes Ånder eg trudde det var, som dansad? og sukkad?.
Derfor eg fann millom Bjørkar og Bar i Våren ei Gåta;
derfor det Ljod i den Fløyta eg skar, meg tyktest at gråta.
Sommerdalen Antikvariat i Alleen i Lyngdal var i går den 20.04.2016 fylt med historie-interesserte som ville høre om Aasmund Olavsson Vinje. De ble ikke skuffet.
Mange forsynte seg av marsipankaka til ære for Vinje, men vi sparte selv bildet av dikteren i respekt for mannen.
Jeg vil trekke fram en sang her som vi sang. Den er gjennomstrømmet av såre lengsler, savn og sorg. Vi kjenner på gråt i fløyte-og felelåt.
Den Dag Kjem Aldri
av A.O. Vinje
Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg om deg drøymer.
Om natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg når mørkt det er.
Du leikar kringom meg der eg vankar,
eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg følgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.
Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d)er du som kjem inn til meg, eg tykkjer;
eg sprett frå stolen og vil meg te,
men snart eg sig atter ende ned.
Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d)er du som gjeng der og tuslar;
når somt der borte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.
I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d)er deg eg ser, deg i alt eg høyrer:
i song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.
Hvem er du-personen i sangen?
Er det en nær slektning eller en nær venn? Er det en kjæreste eller en ektefelle? Er det et barn eller en ungdom? Er det en som har reist fra han eller en som er død? Eller er det en dikta person, en drømt person? Eller er det mange forskjellige personer? Eller…?
Diktet ble første gang trykt i tidsskriftet Dølen, og det kom ut i diktsamlinga Storegut i 1866. Det er laget etter mønster fra nystev. Diktet blir brukt blant annet av sangere som synger folketoner. Vinje levde fra 1808 til 1870, og sangene hans lever videre i vår tid på YouTube. Du kan kanskje bruke sangen til bearbeide sorg. Kan det ligge en undertekst i verselinja: og best eg ser deg når mørkt der er?
