Hvor er den fineste byen i verden?
Nye Lyngdal er nå i gang
Lyngdalskua er et ikon
Audnedal + Lyngdal er lik ny samskaping.
Bruk av lokal historie i skolen
Bøker om Yngres i skolen
Før i tiden var mange lag, foreninger og organisasjoner flinke til å skrive i bøker med referat fra møter, regnskap og ord til ettertanke. Disse bøkene bør oppbevares på trygge steder, f. eks. i Statsarkivet i Kristiansand. Lyngdal kultursjef og Lyngdal historielag kan hjelpe til å ta vare på disse verdiene.
Han holdt andakt inne om å legge sitt liv i Herrens hånd og stole på han, så griper han inn.. Salme 37,5.
Jeg leste litt i to håndskrevne bøker som kalles Yngresrøsten. Det skjedde i forbindelse med en artikkel jeg skreiv i Lyngdalsboka 2018 med tittelen Små glimt fra Yngreshytta (s. 60-63).
Den ene boka ble tatt i bruk i slutten av 1960 og avsluttet 6. Juni 1975. Den andre begynner 2. November 1973 og slutter 15. Mars 1984.
Mange unge deltakere på Lyngdal Yngreshytte har skrevet utfordrende og oppbyggelige tekster om kristen tro og morsomme tekster som kaller på smilet. Her er noen få redigerte smaksprøver som du finner i Lyngdalsboka 2018.
Den første teksten jeg leste avslutter slik:
”Vær med å be om et mektig Åndens vær over oss.”
Den andre teksten slår fast noe som er like aktuelt i 2018.
”Vår tids alvorligste sykdom heter hastverk. Vi har fått det så fryktelig travelt i vår tid med alle ting at vi styrter fra det ene til det andre.”
Den tredje teksten har overskriften Hørt i farten.”Alt man forteller går inn gjennom det ene øret og ut over hele byen.»
Selma serverte alle
16. mars 1968 er det en historie om Selma. Hun fikk en fin herremann på besøk på melkebaren.
”Serverer De snegler her?” spurte han.
”Ja, her serverer vi alle,” svarte Selma.
”Værsågod, sitt ner.”
Legen ba for første gang på 30 år
Ei lita jente skulle gjennom en stor operasjon på et sykehus. Da legen skulle gi henne bedøvelsesmidlet, sa han.
”Vi må få deg til å sove litt før vi kan gjøre deg frisk.”
”Å,” sa jenta, ”skal jeg sove? Da må jeg først be aftenbønnen.”
Og så foldet hun hendene sine og begynte å be.
”Nå lukker jeg mitt øye, o Fader i det høye, i varetekt meg ta!”
Den berømte kirurgen fortalte senere at den kvelden ba han til Gud for første gang på 30 år.
Disse bøkene om Yngresrøsten og liknende bøker kan kanskje brukes i skolen som kilder til særoppgaver eller andre typer oppgave. F. eks. kan noen unge i dag finne navnet på bestemor eller bestefar eller andre i familien, hvis de gikk på Yngres mellom slutten av 1960 og sommeren 1975, og mellom høsten 1973 til våren 1984. Elevene kan lære noe om hva noen ungdommer var opptatt av for 35 til 50 år siden.
Lyngdal 21. Januar 2019
Trygve Omland.
Den siste huslegen
Doktor Lande på ski om natten under krigen
Jeg fikk boken om Dr. Lande Den siste huslegen som gave til jul. Forfatteren Helge Alvin Rosfjord tegner et mangesidig bilde av Sverre Lande som legestudent, allmennlege og huslege. Vi møter et medmenneske som er sterkt engasjert i å styrke helsetjenesten. Han støttet motstandsarbeidet og Milorg under krigen. Han stimulerte det kristne arbeidet i bedehusene og i kirken som dirigent for flere sangkor og som organist. Han var samfunnsengasjert på mange måter, spesielt når det gjaldt utvikling av skoler.
Her vil jeg avgrense meg til å dele et par historier fra boken som får fram noe særpreget ved Sverre Lande og hans kone Tone f. Sandnes.
Dr. Lande var huslege, han oppsøkte pasienter i hjemmene når de ikke kunne komme til legekontoret. Det ble mange spaserturer og lange skiturer vinterstid – ofte om nettene. Enkelte turer kunne være på tretti kilometer. Dr. Lande forteller.
Det var mange ganger et forferdelig slit. Når det var barsler var det bare å gå – så jeg hadde blodsmak i munnen. Det var ikke snakk om å hvile, det var bare å gå. Selvfølgelig. Den lengste skituren var en natt under krigen. Jeg spente på meg skiene ved Moe-bygget i Alleen, gikk videre til Årnes, Lasta, Øvsteland, over heia og inn til Herad. Jeg startet klokka ni om kvelden. Men den gang var jeg ung og sprek, så det gikk greit.
Denne skituren om natten skapte stor bekymring for kona Tone når hun oppdaget om morgenen at Sverre ikke var kommet hjem.
Fortellingen om Dr. Lande er også en fortelling om hans kone, Tone. Det viser en annen historie.
En dame fra Fleseland ved Jåsund ”va gla i han Sverre”. En dag ble datteren bedt om å kjøre henne til Lande, hun hadde fått så vondt i beinet. På kjøreturen til Alleen var hun i dårlig humør og grudde seg for legebesøket
Datteren satte av moren ved legekontoret mens hun selv gikk for å handle i Alleen. Etter en stund gikk hun tilbake for å hente moren, som snart kom ut fra venterommet, som et helt nytt menneske.
– Det tok litt tid dette. Jeg ble bedt inn til Tone til kaffe og der ble vi sittende og prate så mye.
– Men hvordan gikk det med foten? Spurte datteren.
– Å nei foten den glemte jeg helt å kjenne etter.
Dette eksempelet viser at det sto en gjestfri kone bak Dr. Lande.
Ekteparet Lande var omgitt av en atmosfære av raushet. Sammen skapte de trygghet.
Takk, Helge Alvin Rosfjord, for at du skreiv denne boka om Dr. Lande. Du har hjulpet oss med å ta vare på en viktig del av vår lokale historie. Jeg har sitert fra boken de to historiene om Sverre og Tone. Jeg håper det er smaksprøver som gir mersmak på å lese hele boken.
Lyngdal 8. Januar 2019.
Trygve Omland.
Bildet av Sverre Lande på forsiden av boken.
Om sau i folkeskolen for 90 år siden.
Jeg fant ei bok om naturkunnskap for folkeskolen trykt i 1929. Boka ser ut til å være brukt av Elias Herdal og to av mine onkler, Alf Rom f. 23.09.1923 og Robert Rom f.25.01.1926. Alf gikk vel i folkeskolen rundt 1930-1937. Navnene på disse tre elevene er skrevet inn i boka med hånd. 20 navn til er skrevet inn på første side med mer eller mindre tydelig skrift. Kan dette være elever som har gått i samme klasse?
Jeg er nettopp nå opptatt av sau. Derfor skriver jeg av etter boka fra 1930-årene det som vi kan lese om sauen, s. 11-12.
- Sauen (fåret) er rund i kroppen og har granne ben. Hannen (sauebukken, væren) har ofte store, kantete, meget krumme horn; hunnen mangler oftest horn. Hårkledningen er bløt og kalles ull.
- Sauene er fredelige dyr. Mot rovdyrene kan de ikke verge sig, og de holder sig derfor gjerne sammen i store flokker. En av de største og sterkeste i laget er fører, og han følger de i ett og alt. Blir føreren skremt utover et stup, følger de andre oftest efter.
- Sauene eter høi, løv, turnips og annen planteføde. I fiskeridistriktene eter de også en hel del fiske-avfall.
- Av sauene får vi ull og kjøtt; derfor har vi dem til husdyr. På somme steder blir sauene melket, men sjelden i Norge.
- Om sommeren holder de helst til på høilendte, tørre beiter. På mange øer i Nordland og på Vestlandet går de ute også om vinteren. Disse utgangersauene har gjerne nokså grov ull. (R1, 183).
- Den norske sauen er liten. Den blir nu mer og mer byttet med fremmede saueslag. Den skotske sjeviotsau er meget utbredt særlig på Vestlandet. I forhold til flere fremmede saueslag har sjeviotsauen grov ull; men den gir både bedre og mer ull enn den norske sau. Den vokser både hurtigere og er større og er derfor også et bedre kjøttdyr. (M. S. I, 254). Sitat slutt.
Skiller denne kunnskapen om sau seg mye fra det de lærer på folkeskolen i 2018?
Kilde: Holmsen, A og Strøm, O. Naturkunnskap for folkeskolen, J. W. Capplens Forlag Oslo 1929
Denne sauen møtte meg 12.07.2014 hos datter til Alf Rom, Gerd, som bor i Rogaland.
Lyngdal 8. November 2018.
Trygve Omland.
Lyngdal skolehistorie 1841-1966.
Lyngdal skolehistorie 1841-1966.
Brukergruppa ved Å barneskole har foreslått å rive Å barneskole for å bygge en helt ny. De får neppe viljen sin. Les grundig reportasje i Lyngdals Avis 13.10.2018 ved Linn Emilie Kalleberg Mydland og Lars Rekaa.
Jeg mener: Behovet for nytt skolebygg på Å rykker stadig nærmere. Vi trenger nye, moderne skolebygg både for barn og ungdom på Rom. Behovet blir synlig hvis vi ser på alle nye hus som spretter opp i Hagekleiva, på Romsåsen og på andre steder i området Å krets. Når firefeltsvei er på plass, kan det bli enda mer bygging av boliger som ikke ligger langt fra et stort veikrysset i nærheten av Å skolekrets.
På denne bakgrunnen kan det være av interesse å se litt på Lyngdal skolehistorie fram til sentraliseringen av skoler i 1960-årene.
Hvordan vil Å barneskole se ut i framtida?
Onsdag 21. september 2016 hadde Å barneskole 50 års jubileum for ny skole som ble tatt i bruk i 1966. Vi kunne samtidig feire 175 års jubileum for vedtak om å bygge det første skolehuset i Lyngdal kommune. Det er bygningen som i dag inneholder Lyngdal Misjonsmuseum i Klokkergården Bygdetun.
Skolehistorie i Lyngdal 1841-1966.
Jeg vil her peke på noen viktige punkter i skolehistorien fra 1841 til 1966. Det første skolehus i Aa sogn og i Lyngdal ble bygd nær kirken. Skolen skulle betjenes av klokkeren. Det ble vedtatt å bygge skole i 1841 mens Gabriel Kielland var sokneprest. Enkelte ville bygge skolen i Alleen, men Klokkergården skole ble bygd ved kirken, antagelig etter press fra soknepresten. (Se boka 250 år med skole s 18-19).
Da det første skolestyret startet i 1890, var det i Aa sogn allerede bygd seks skolehus. I 1892 ble det 18 kretser med offisielle navn. Aa krets omfattet alt innen området Herdalen-Møskeland og nåværende Alleen. Fra 1909 til 1963 var Austad sogn, Aa sogn og Kvås sogn i samsvar med de tre kommunene. Skolestyret vedtok med sju mot to stemmer i 1923 at et nytt skolehus skulle bygges på Aa uten å endre kretsgrensene. Før vedtaket hadde det foregått en debatt i tre år som var preget av drakamp mellom flere områder om hvor tyngdepunktet i kommunen bør ligge. Områdene var Rom, Alleen og Agnesfest-Skomrak-Rosfjord. Aa nye skole sto ferdig i 1925. Samtidig ble skoletiden utvidet til 18 og 15 uker. I 1930-årene ble det en ny strid. Det ble mange elever ved både Å og Rosfjord skoler.
Reglene for klassedeling førte til flere klasser og lenger skoletid for hver klasse. Det ble da aktuelt med nybygg, og spørsmålet om kretsregulering og sammenslåingen måtte igjen diskuteres. Da krigen kom den 9. april i 1940, var det ikke vedtatt noe. Saken ble lagt bort til etter krigen.
Først til skoleåret i 1954/55 sto Berge skole ferdig for det regulerte området på Berge. Saksbehandling tok svært lang tid, og uenigheten var stor. Å krets fikk beholde sin skole. Fra Å krets kom det skriv fra 218 stemmeberettigede som protesterte mot å flytte skolen. (Se i 250 år med skole s. 63-69).
Da jeg gikk på skolen i 1950-årene, var jeg ett år i huset til Gauksås med fru Voll som lærer. Jeg hadde William Kleivan (1925-1955) som lærer de to første årene, og Thorvald Haugland (1923-1969) i stor-skolen. Turid Vegge hadde jeg som lærer i frivillige timer i engelsk utenom skoletiden det sjuende året. Vi hadde ikke turer langt av sted. Vi dro til Steinbergåsen for å samle ulike blomster, og vi dro til Høyland på skitur for å renne i bakkene der.
Å krets hadde sin skole på Nygård (Å skole) inntil sentraliseringen ble gjennomført i 1966, og ny skole ved Steinbergåsen ble tatt i bruk. Å skole hadde som regel flest elever i sognet fra 1890-1954. Da kretsreguleringen trådde i kraft i 1954, var det 115 elever i gamle Å krets. Fra 1954 økte elevtallet raskt fra 57 til 117 i 1965/66. Skolen før 1966 manglet stadig klasserom. Derfor måtte skolen leie rom til klasser i private hus. Klasser ble sendt ned til Tingtun. Verst var det under krigen da tyskerne tok skolen.
Behovet for nytt skolebygg på Å rykker stadig nærmere. Vi trenger nye, moderne skolebygg både for barn og ungdom på Rom. Behovet blir synlig hvis vi ser på alle nye hus som spretter opp i Hagekleiva, på Romsåsen og på andre steder i området i Å krets.
Kilder:
Røksland, Lars, 250 år med skole Austad Lyngdal Kvås, Lyngdal kommune 1989.
Fardal Klev, Ådne, Den gamle skolestova, Lyngdals Avis 3.07.2014.
Mydland, Linn Emilie Kalleberg, Lyngdals Avis 13.10.2018.
Rekaa, Lars, Lyngdals Avis 13.10.2018.
Lyngdal 30. oktober 2018.
Trygve Omland
Klokkergården Bygdetun kimer til folkefest.
Jeg er nettopp kommet hjem fra Klokkergården Bygdetun. Det var høstmarked i regi av Lyngdal Husflidslag. Folk strømmet ut og inn i de mange rommene som huset utstillinger og salg. I mitt gamle skolerom spiste vi god risgrøt. Vi har ikke lagt ut puter på stolene her, sa en kvinne, så folk ikke blir sittende for lenge.
Trygve Haugeland var i sin tid opptatt av å ta vare på gamle ting som f. eks. en flettet ryggkurv. Vi kunne gjerne bruke en gammel gjødselkjeller til å samle ting i, sa Haugeland en gang. Nå er mange kulturgjenstander tatt bedre vare på.
Klokkergården Bygdetunet har blitt et levende museum om misjon, håndarbeid, smiekunst, brukskunst og tradisjonsmat, en møteplass for alle som er interessert i våre historiske røtter.
På denne bakgrunnen undres jeg over at Lyngdal Landbruksmuseum ikke blir trukket inn i varmen. Fikk ikke ildsjelene bak dette store, innholdsrike museet en kulturpris? Når skal Lyngdal kommune ta denne kulturprisen på alvor? Skal både Lyngdalskua og landbruksmuseet gjemmes bort i glemselens hav?
Besøket på Klokkergården Bygdetun motiverte meg til å mimre om å gripe sjansen når den er der.
Høst inn farger før bladene faller.
Smi mens jernet er varmt.
Grip dagen før mørket tar deg.
Høst inn før stormen slår til.
Carpe diem.
Lyngdal 27. oktober 2018
Trygve Omland.