Livet er som et skihopp

Her var jeg 4. juli 2010. Nå håper jeg på norsk seier her i Garmisch-Partenkirchen1. januar 2015.

Takk for alle minner fra 2014, og lykke til med nye muligheter i 2015.

Livet er som å hoppe på ski. Noen ganger svever vi gjennom lufta med en god følelse. Andre ganger blir svevet uryddig og stygt å se på. Noen ganger faller vi og slår oss i kroppen eller tankene eller sinnet. Vi lander alltid på et eller annet vis, og vi går opp igjen i hoppbakene og prøver på nytt. Det gjelder å bruke de ny sjansene vi får til å svev i frihetens friske rom. Men noen ganger er vinden for hard. Vi må ta en pause, vente og se hvordan været er.

Trygve Omland

31.12.2014

PS. Anders Jacobsen, vinneren av hopprennet 1.01.2015, har klart å kjempe seg opp og fram gjennom ned- og oppturer. Det gjelder å ikke gi opp, men gå opp igjen for å  hoppe på nytt og på nytt. Lykke til. DS.

Garmisch-Partenkirchen er en by i delstaten Bayern i det sydlige Tyskland, like ved grensen til Østerrike. Byen ligger vakkert til i de bayerske alper. Byen har 29 875 innbyggere (2004).

Det var olympiske vinterleker her i 1936, og alpint verdensmesterskap i 1978 og 2011. 1. januar hvert år arrangeres det tradisjonsrike nyttårshopprennet i Olympiabakken, som inngår som renn nummer to i den tysk-østerrikske hoppuka.

Kilde: Wikipedia.

Bønn i Skolelaget for 26 ungdommer. Minne 5

Ungdom fra Norges kristelige Student- og Skoleungdomslag i Rogaland i første halvdel av 1970-årene.

De kristelige skolelagene sto sterkt i Rogaland i 1970-årene. Fra 1.08.1972 til 31.12.1975 var jeg skoleungdomsprest i dette fylket. Et høydepunkt var nyttårslederkurset på Horve leirsted uten for Sandnes 28.12.1972-2.01.1973.

Vi sang Kom, Hellig Ånd med skapermakt. Åndens makt til å skape behov for forbønn og samtale fikk vi merke på en mektig måte. De unge på kurset kom med mange bønneemner: Be for mine foreldre, be for lidende trossøsken, be for sørgende etter en flyulykke lille julekveld, be for talerne.

Vi inviterte til forbønn ved håndspåleggelse den 1. januar.  Misjonsprest Svein Nielsen, Svein Inge Thorstvedt, leder ved lagskontoret, og jeg skulle be for en den enkelte. Jeg nevnte muligheten for forbønn en gang i begynnelsen av kurset. Hele 26 deltakere meldte seg på til forbønnshandlingen. Så vidt jeg husker skulle vi samtale med den enkelte før vi ba.

Bønnemøtet begynte med at jeg leste fra Bibelen 1. Tim 4,13-16 og 1. Tim 5,22. Der står det skrevet bl a: Vanskjøtt ikke den nådegave som er i dig, som blev dig gitt ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste. 1 Tim 4,14 (1930 oversettelsen). Vær ikke snar til å legge hendene på nogen; gjør dig ikke delaktig i fremmede synder; hold dig selv ren! 1 Tim 5,22.

De unge bøyde kne ved en stol, og Svein, Svein Inge og jeg ba for hver enkelt deltaker etter at den enkelte hadde fått høre et ord fra Bibelen. Vi ba ut fra bibelordet som den enkelte fikk, og vi ba om og takket for åndsutrustning til tjeneste i skolelaget. Jeg følte at jeg sto på hellig grunn. Det minnet om Moses da han sto ved den brennende tornebusken. Gud Herren sa da: Kom ikke nærmere, dra dine sko av dine føtter! For det sted du står på, er hellig jord. 2 Mos 3,5. Stillhet og hellighet preget bønnerommet.

 

Bønne- og vitnemøtet etter forbønnen varte i en og en halv time. Vitnesbyrdene kom uten opphold. Takk for at vi fikk opplevde denne forbønnen, sa en. Vi fikk høre personlige tanker, visesang, dikt, fri bønn, syndsbekjennelse, gråt og forslag til sang vi skulle synge. Ti rakte opp hånden fordi de ønsket forbønn. Første da jeg ba fadervår, sluttet møtet. Jeg gikk så til sjelesørgerisk samtale. Trenger vi også i 2015 å be: Kom, Hellig Ånd med skapermakt?

Trygve Omland

Lyngdal 27.12.2014

Knerten på juletrefest i Lyngdal

 

Knerten titter på området som skal bli hans nye hjem.

Anne-Cath Vestlys lille trepinne, Knerten, har sjarmert store og små siden han første gang dukket opp i 1964. Nå får Knerten sin egen temapark i Lyngdal. Knerten ble 50 år i 2014.

 Anne-Cath Vesly har skrevet om Knerten på juletrefest.

Så begynte musikken å spille igjen, og barna sang og gikk rundt. Det var O jul med din glede, og da de kom så langt som til Vi klapper i hendene, tok Lillebror Knerten mellom armene sine, og så svingte han seg rundt, og til slutt både bukket han og neide, og da lo alle barna, for de syntes visst at Knerten var skrekkelig flink.  

Jeg er spent på om Knertenparken i Lyngdal vil lage en møteplass for forfatteren av Knerten på juletrefest og Gustava Kielland som har skrevet den folkelige og familievennlige sangen O jul med din glede.  Disse to kvinnene kan jeg godt tenke meg kunne ta Knerten mellom seg og innby oss til å synge Så rekker jeg deg da med glede min hånd, kom skynd deg å gi meg din annen.

Det er moro å være på juletrefest, sa Lillebror.

Det kan bli moro å synge O jul med din glede i Knertenparken på en kjempestor juletrefest der Lillebror og prinsessen har Knerten mellom seg. 

Trygve Omland

Teksten har stått i

Farsunds avis 20.12.2013. Små endringer her.

 

Glade jul, hellige jul

 

Kilde:http://www.bing.com/images/search?q=%20Oberndorf%20orgel%20&qs=n&form=QBIR&pq=oberndorf%20orgel%20&sc=0-7&sp=-1&sk=&ajf=10&id=59914B8836768C62A0CCC6C06A42AF48B5DFDDA2&selectedIndex=0#view=detail&id=B4E49D422EA45628671E2B62101D769A16E08426&selectedIndex=0

Julenatt uten orgeltoner. Kan du tenke deg noe verre? I St. Nicolas kirke i Oberndorf i Østerrike var orgelet ødelagt før den hellige høytiden i 1818. Belgen var lekk, og orgelet streiket. Læret på orgelbelgen var gjennomhullet. Ei lita mus hadde torpedert mulighetene for å spille på orgelet. Det verste av alt var at det ikke var et menneske i mils omkrets som kunne reparere orgelet etter hærverket.

Hjelpepresten Joseph Mohr hører om den sørgelige situasjonen fra hans gode venn, organist Franz Gruber, som var svært oppskaket. Hjelpepresten var en optimistisk, munter kar. Plutselig får han en glitrende god ide. Han vil overraske menigheten med en helt ny julesang. Uten å røpe noe skyndte den 26 år gamle hjelpepresten seg hjem til skrivepulten. Da han la pennen fra seg, hadde han laget et dikt der alle seks versene begynte med Stille Nacht, heilige Nacht. Sangen var sannsynligvis skrevet på bakgrunn av en latinsk tekst.

Med diktet i lomma hastet hjelpeprest Mohr av sted 6-7 kilometer til den fortvilede organisten Gruber. Mohr trengte en melodi til diktet så det kunne synges. Organisten tok arket med den nye teksten, gikk inn i lønnkammeret og begynte å lese. Ordene grep straks tak i han. Mens folk sov en stille natt, satt en mann og en kvinne vakt over et lite nyfødt barn. Sov i himmelsk ro,sang den unge mora, jeg skal våke i denne hellige natt. Organisten satte seg ved spinettet. Så kom tonene glidende til han, rolige og fredfulle, lik en voggesang, vare og milde.  Der ble melodien født som skulle leve lenge og nå lenger ut i verden enn noen annen julesang.

Hjelpepresten hadde rasket sammen et kor med noen skolebarn, seks jenter og seks gutter, pluss to søstre som var kjent for sin vakre sang.

St. Nicolas kirke ble fylt til trengsel på julekvelden. Noen sekunder ble det stille. Orgelet ga ikke fra seg en eneste tone. I stedet stemte kirkekoret i med sang fra galleriet. Da soknepresten hadde lest juleevangeliet, kom en prosesjon inn midtgangen i kirka. Organisten gikk først. Han bar en gitar, og deretter fulgte to damer, og bakerst kom en hel ungeflokk. De overrasket soknepresten med å stemme i og synge den nye julesangen med den nye tonen. Søstrene og Mohr sang melodistemmen, organist Gruber hadde sin egen understemme og lot sprø toner sive ut fra gitaren, og barnekoret falt inn mot slutten av hvert ved å gjenta siste linje. Soknepresten dirret av harm, noen eldre reagerte på bruken av gitar, men noen grep stemningen i ordene og tonene. De ante kanskje at de var vitne til noe stort.   

Kildene til sangen Glade jul kan nok sprike noe. Men slik det er fortalt her, blir hjelpepresten og organisten forbilder i det å se muligheter for å skape noe nytt når noe går i stykker.

I dag er sangen kjent og elsket over hele verden. Grubers melodi er bevart, men teksten har blitt noe endret gjennom oversettelser og gjendiktninger til mange språk.

Kilder

Oddgeir Bruaset, Det var midt i julenatt, Genesis forlag, 3. opplag, Oslo 2000.

Wenche Øyen og Eyvind Skeie, Glade jul, J. W. Eides Forlag.

 

Trygve Omland

Lille julekveld 2014

Glemmer vi FUGLENE?

 

Theodor Kittelsen: Vintermorgen

i boka Julehelg, red. Jørgen Roeim, Libris Forlag 1991.

Kilde: https://snl.no/julenek 

 Julekort med julenek av Opphavsperson ukjent/Nasjonalbiblioteket. Falt i det fri (Public domain)
Skikken med julenek kan spring ut fra at både mennesker, dyr og fugler skulle få litt ekstra til jul.

Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn de? Matt6,26.

Gud glemmer ikke de minst små. Glemmer vi, eller har vi Gud til forbilde?


Henrik Wergeland viser fram en fattige husmannen som forbilde for oss alle. Diktet heter SMÅFUGLENE PÅ JULENEKTET. Her er et lite utdrag.

Kom, lille sisik! Følg med, følg med!

En herlig julekveldsmåltid jeg vet.

 

En fattig husmann bak skogen bor.

Han gir oss et nek som i fjor.


Gledelig jul til alle som føler seg små i verden.


Trygve Omland

Rom 23.12.2014

Advent 18: Reprise om juletradisjoner på Rom.

 

Jeg laget juletrefot og adventstake på sløyden. Juletrefoten har jeg nettopp brukt på ny til et lite tre på låpte. Barnebarn pynter treet og plukker deretter godterier fra kurver laget av barna da de var små.

 

På Rom i Lyngdal bor en mann med mange gode juleminner. Blant annet om den gangen familien brukte skråtobakk som premie til den som fikk mandel i grøten.
Publisert: 17.des. 2014 10:52 i Lister24 Oppdatert: 17.des. 2014 11:20

AV: Redaksjonen

– Det er stort å kunne samle familien med barn og barnebarn rundt seg, og trekke fram både gamle ting og fortellinger for å formidle det videre til kommende generasjoner, sier Trygve Omland med et stort smil.

Han og familien samles noen ganger rundt juletider nede på gården for å spise grøt med mandel i.

– Jeg synes vi kommer litt nærmere det opprinnelige der du vet, stall og krybbe, sier han og viser vei under låvebrua og inn i fjøset med båser, en grisebinge, og et spiltau med plass til hesten, sier han, og legger til:

– Her kan vi sitte, rett ved krybba.

Han kommer på en liten historie om bestefaren.

– Han brukte Asbjørnsens skråtobakk, og den kunne være premie til den som fikk mandelen i grøten. Siden ingen av oss andre kunne ha skråtobakken, ble det til at vi gjorde oss stor flid med at bestefar skulle få mandelen. Og skråtobakken ble gjemt på et sted som ikke var så vanskelig å finne. Jeg mener å huske at den ble lagt oppå et skap i bestefars stue, sier han og ler litt.
Grisejuletre

Det er ikke mye som er forandret i det gamle fjøset. Krybba har merker etter at hesten har gnagd litt på kantene, båsene har slitasjemerker der kuene har lent seg inntil.

– Min far satte noen ganger opp et lite juletre oppå kanten av bingen til grisen, forteller han.

– Da blei det jul i fjøset også. Og ute, mellom huset og veien, ser jeg for meg kornband til fuglene.
Torsk og gran

Et småbruk på våre kanter ga ikke nok i seg sjøl til å fø en familie, så foreldrene jobba ved siden av driften.

– Men det var verdifull matauk. Poteter, frukt og bær. Vi hadde salta fisk og kjøtt i jordkjelleren, og julekvelden skulle det være fersk torsk på bordet. Juletreet var alltid gran hos oss. Pappa var nøye med å merke et tre mens det ennå var farbart i skogen, så det ble lett å finne igjen. Om det skulle slumpe til at det mangla en grein eller at treet var litt glissent på den ene sida, var han framme med boret og lagde et hull i stammen som han plugget en kvist inn i.

Trygve Omland ler litt ved minnet, og forteller om flaggremser og annen juletrepynt.

Jeg kan huske vi fikk noen fine juletrelys fra Amerika, sier han.

– De hadde flotte farger, og det så ut som om det steg opp bobler i dem.
Alltid alkoholfritt

Det ble vasket og pyntet som seg hør og bør i et hvert norsk hjem, og det ble bakt smultringer, fattigmann, sandkaker, potetkaker og lefse.

– Vi kunne ha alkoholfritt tomtebrygg, forteller han.

– Vi har alltid vært avholds i vår familie, for vi synes det er det beste for alle, spesielt barna.
Julekort fra Amerika

I Trygve Omlands barndom var julekort populære. Mange julekort.

– Og på nesten alle sto det bare «God jul og godt nytt år og en underskrift fra avsenderen. Ja, hvis det ikke var julekort fra Amerika, da. Men vi hadde en fin tradisjon med å skrive julebrev og kanskje legge ved en liten gave til sjøfolk som var ute i jula. Jeg kan se for meg en sjømann som sitter og pakker opp et par med sokker eller votter. At han kanskje lukta på dem og kjente en duft av Norge og hjemmet. Det var sikkert til glede for mange som ikke kunne være sammen med sine på julekvelden.

Julekvelden kom, og det blei tid for å dra i julegudstjeneste. Hjemme ventet middagen og julegavene under treet.

– Jeg kunne nok ønske meg store ting som sykkel, grammofonspiller eller klokke, og i alle fall heller harde enn myke pakker. Men det blei mye klær.
Ingen julenisse

De hadde ingen julenisse som kom og banka på døra, men han har et minne om en julebukk som skremte litt.

– Jeg var under seks år og skulle være julenisse selv. Da jeg gikk ned trappa fra annen etasje der vi bodde, så jeg til høyre i et vindu at det var en julenisse. Jeg ble redd, selv om det bare var speilbilde av meg selv.

– Jeg ser for meg da jeg ble større at vi dro en tynn damestrømpe over hodet, så ansiktet blei stygt.

I romjula var det familieselskaper og juletrefester med mange juleleker og mye sang, sånn som mange av oss kjenner det også i dag. Noe har forandra seg, men mange av de gamle, gode tradisjonene lever i beste velgående.

– Jeg synes det er trivelig å ta vare på det gamle, sier Trygve Omland og viser ting han lagde på sløyden da han var gutt.

En adventsstake i rødt og grønt med påskriften Den ærens konge kommer hit, og en juletrefot utformet som et kors med to runde plater oppå.

– Symbolikken er god. Korset, og ringene som symboliserer evigheten.

Kari Mørck har skrevet denne teksten som har stått i Lister24 on line 17.12.2014

 Bildet er tatt av Kari Mørk og brukt i Lister24 den 17.12.2014

Gode minner lever lengst når de blir snakket om og skrevet om…

Trygve Omland

Lyngdal 18.12.2016

Vår første norske julesalme

Her ute kulde

er nu og dypen sne

Til kirke samle

seg fra hver gård og grend

Kilde: http://visearkivaren.blogspot.no/2011/12/fra-fjord-og-fjre.html

Vår første norske julesalme Fra fjord og fjære kom ut i 1856 i et lite hefte skrevet av en nordmann, Magnus Brostrup Landstad.

Han hadde livserfaring fra nord og sør i Landet, fra bygd og by, hav og hei. Nordishavets Bølger have sunget min vuggesang, skriver han i sin selvbiografi. Gjennom sin far som var prest, ble Landstad tidlig fortrolig med salmer. Salmeskatten oppdaget han ved en tilfeldighet. På vei fra en forelesning stakk han hodet innom et hus der de holdt auksjon blant annet over gamle bøker. Landstad fikk tilslag på en bokpakke med ukjent innhold. Der fant han en bok som inneholdt gamle tyske salmer av Philipp Nicolai. Straks gikk teologistudenten i gang med å oversette noen av salmene til norsk. Det aabnede mit Syn for de gamle Salmers liv, minnes han seinere.

Landstad hadde en lyrisk åre. Han omformet sterke naturinntrykk fra barneårene til poetiske bilder. Den folkelige kulturen i Seljord og Kviteseid i Telemark satte sine dype spor i dikteren. Han var inspirert av nasjonalromantikken, og han så klart at Norge løsrevet fra Danmark trengte sin egen selvstendige kultur forankret i det norske landskapet, i norsk historie og norsk språk. Dikterpresten tok tak i mange folkeviser i Telemark som hadde overlevd den lange mørke, danske natt.

Kona hans, Mina, og Magnus B Landstad hadde mange gleder og sorger å dele. Mia født 14 barn, men hun og mannen mistet tre barn i en epedimi i løpet av tre år. Landstad mistet også på kort tid en bror, en søster og sin mor. Noe av sorgen og håpet kom til uttrykk i salmediktningen hans. Landstad følte seg ikke vellykket som prest på prekestolen, men han kjente Guds kall til å arbeide med salmer.

Fra fjord og fjære er klart den beste julesalmen som Landstad selv har skrevet. Den blir kalt den første norske julesalmen. For første gang ble julebudskapet plassert i norsk landskap i en salme. Nå klang englesangen fra Betlehem i norske grender tidlig om morgen på juledagen.

Nordlendinger mener at Landstads barneår i Vesterålen gjenspeiler seg i Fra fjor til fjære. Telemarkinger mener at fjell og dype dal kan minne om deres landskap. Vi kan vel si at salmen favner naturen i nord og sør og mange andre steder i Norge. Landstad satt i fabrikkbyen Halden da han skreiv den første norske julesalmen.  Salmen er så norsk at det kan være vanskelige å få den tilpasset andre land gjennom en oversettelse.

Norge stiger fram i det vi synger om fjord, fjære, fjell og dype daler. Bondelandet brettes ut når vi synger at folk samles i kirka fra gård og grend, og når vi ber Kom inn, o Kriste, tenn lys i hvermanns gård! Vi merker at salmene ble til under fattige kår når vi synger Ha takk, som treder til armods hytte ned! Når vi synger Her ute kulde er nå med is og sne, skjønner vi at salmen hører hjemme i land med kulde og vinter rundt juletider.

Landstad ville at salmene skulle ha et sentralt kristent budskap. Det merker vi allerede i det første verset: Vi var forlorne, nå er vi frelst av nød. Vi var fortapte, men Gud har frelst oss. I det siste verset synger vi: For oss opptennes en deilig nådens sol.

Prester og offentlige kommisjoner raste mot språket i salmen. De ville ikke ha forfedrenes hellige kirkespråk vanæret med bondske ord og uttrykk, skriver Oddgeir Bruaset. De ville ikke ha en salme med ord som armod og hvermanns gård. Landstad søkte råd hos språkeksperten Ivar Aasen som påvirket han til å gjøre noen justeringer. Salmen står sterkt også fordi den ble skrevet til den vakre og malmfulle tonen fra den tyske komponisten Hardenack Otto Conrad Zinck. I nyere tid har Trond Kverno skrevet melodi til salmen.

Julesalmen Fra fjord til fjære kan også brukes som en norsk fedrelandssalme. Da blir det jul og 17. mai på en gang.

Trygve Omland

11. desember 2014

Kilde:  Oddgeir Bruaset, Det var midt i Julenatt, Genesis Forlag, 3. opplag, Oslo 2000.

Roms veier i et grønt landsskap

Fiboveien.

Blir det flere trær og mer grønt å se i Handelsparken på Rom?

Hva betyr ordet park?

Tuntre i Rom gårdsbarnehage.

Får vi se flere trær i Handelsparken som øker trivselen for barn og alle som trives i en fargerik natur?

 

Utdrag fra artikkelen Alle veger fører til Rom i

Lyngdalsboka 2014

Av Trygve Omland

Veger er som blodårer. De holder liv i utviklingen og knytter sammen små deler til en pulserende helhet. Vi skal se litt på utviklingen av vegsystemet i områdene rundt Rom i Lyngdal.

I 1650-årene var det ordnet postførsel mellom Kristiansand og Stavanger. Vegen var til dels dårlig. Det var vanskelig å komme fram til fots.

Generalvegmester Barttholomæus Rummelhoff i Kristiansand stift 1790-1817 fikk gjennomført bygging av kjøreveg fra Aust-Agder til Lenefjord i sin embetstid. Kort tid etter hans avgang ble vegen videreført ca. 1 mil fram til Lyngdal. (S.7 i Vegminner i Vest-Agder). I Georg Daniel Barth Johnsens tid som vegmester ble Setesdalsdalsvegen ombygd fra kløv- og rideveg til kjøreveg på den strekningen som lå innen Lister og Mandal amt. (S. 8).

Så tidlig som på 1600-tallet hadde de bygd Optebrua (Oftebro) over Litleåna. Derfra gikk rideveg over Leikskaret, nå boligfelt, til Bergsaker. Ridevegen er synlig der den går ut og inn av E39 langs et steingjerde ved Romskogen byggefelt. I tunet i grn. 155 brn. 3 på Rom, som nå eies av Steffen Fidjeland, lå det tidligere en stein som de kalte Liksteinen. Den var om lag 1 × 2 m i firkant og 80 cm høg. Her steig de av og på hesten. Allerede på 1700-tallet bygde de en lokal kjørevegstump herfra over Lyngdalsssletta. I 1805 eide kanselliråd Balle ei kjerre som han kjørte over Lyngdalssletta med.

Det var en rideveg fra Sandnes i Sør-Audnedal til Bergsaker i Lyngdal som også ble brukt til postveg 1793-1832. Denne vegen lå et stykke unna Rom.

Kirkeveger var stier som var den kortest veg over heier til kirka. Like før kirka skiftet de gjerne sko fra tresko til kirkesko. Noen gikk barføtt før de tok på seg kirkesko. (Se mer Gamle veger i Vest-Agder, s. 47-48). Kirkevegen på Rom var langs et steingjerde som lå mellom det som nå er bensinstasjon og Handelssenter.

Nye veger kom i begynnelsen av 1900-tallet: Rom-Å kirke-Grønndokka 2,6 km hovedveg 1911 på 4 m og Rom-Høyland 2,1 km 1909 bygdeveg på 2,6 m. (Se mer i Gamle veger i Vest-Agder, s. 79-84).

Hagekleiva er et gammelt stedsnavn i Lyngdal. Fra gammelt av putret T-Forder og Chevroleter opp kleiva på hovedveien østover fra Lyngdal. I juni 1933 kom kong Håkon i en åpen bil med nedslått kalesje forbi noen ungdommer i Hagekleiva som skulle åpne ei grind for kongen, forteller Thorvald Hagen. En høy mann i baksete på en bil reiste seg og ropte: «Her er Kongen». Bilen trillet forbi i jevn fart. De unge fikk ingen «skillinger», men de fikk se Kongen. De viftet med flaggene og ropte hurra.

 

Veganlegget Oftedal-Rom på 3,210 km ble bygd 1974-1981 med en bredde på 8,50 m i fullgod standard. Kostnaden var kr 17,3 mill. kr. Anlegget stanset opp et par år på grunn av problemer med grunnspørsmål. Vegen fikk en svært god trase. Rom vegkryss ble bygd som kanalisert vegkryss. 800 m lokale veger ble bygd. Slaget bru ble bygd i 1975 betongkulvert. Rom bru ble bygd i 1976 betongkulvert. Gang- og sykkelveg ble bygd på Rom i 1970-årene. Aa betongkulvert skaffet undergang fra skolen til andre side av E39 i 1976. Kostnad var 4 – 500.000. En del avkjørselssaneringer på Romssletta skjedde samtidig. (Se mer i Vegvesenets historie s. 211).

Les videre i Lyngdalsboka 2014 s. 44-45.


 [Ukjend fo1]2 sider med bilde

O jul med din glede

 

Bildet er et  utdrag fra forsiden på en ny utgivelse av Gustava Kiellands bok Erindringer fra mitt liv.

Ådne Fardal Klev har gitt ut en modernisert utgave på Sommerdalen Forlag i2013.

 

Hva skal jeg overraske barna med til jul i år?

Slik tenkte kanskje Gustava Kielland i Lyngdal prestegård før jul en gang i 1840-årene. Overraskelsen ble en ny julesang O jul med din glede. Opprinnelig tittel er O jul med din Glæde. Tipptippoldebarna til Gustava forteller om hvordan sangen ble til i Lyngdal. Tjenestepiken Tone kommer med en sang til en fengende melodi i marsjtakt. Hun hadde den med seg fra en dansefest. Gustava lytter og blir inspirert til å famle med fingrene på tangentene på pianoet. Hun finner tonen, og ordene kommer dalende ned av seg selv en sein førjulskveld.

Vi kjenner også en annen versjon om hvordan sangen ble til. Tjenestepiken Tone hørte melodien av Svenske-Stina på landhandelen, og  Gustava  ble påvirket av ordlyden i en svensk sang der de klappet og svingte seg.

En tredje versjon går ut på at sangen ble til på Finnøy der Gustava var prestekone før hun kom til Lyngdal.

De første 40 årene ble sangen brukt av familien Kielland. Siden har den fløyet fritt rundt i hele Norge, og sangen er oversatt til engelsk av John Sullivan Dwight (1812-1893)).  O Jul med din glede blir også sunget i Japan. Sangen er oversatt til japansk av Ingrid Aske.

Sangen kan du nå høre i mange ulike versjoner på You Tube. Sangen er som en sanglek. Den brukes i barnehager, på bedehus, i gudstjenester, i mange hjem og på juletrefester.

På årets siste dag i 2009 leste vi i Farsunds Avis at Marit Haugstad i Lyngdal var på tråden til lokalavisen. Hun fortalte at de sang den fjerde strofen litt annerledes i hjemmet deres på Ånestad på Jæren. De sang: Om stormen den raser og sneen vi ser, men i Lyngdal synger vi: Om vinden den tuter og sneen den sner. På Jæren hadde de kanskje mer erfaring med rasende storm enn i Lyngdal, der vinden bare tuter, tenker jeg. På Jæren sang de: og vi ere muntre og glade, mens vi i Lyngdal sang: vi ere fromme og glade. Er de mer muntre på Jæren enn i Lyngdal, lurer jeg på? Sangen har i alle fall skapt mye glede og god stemning. Sangen knytter oss sammen på tvers av grenser mellom generasjonene. La oss synge alle strofene eller versene.

 

Trygve Omland

4.12.2014

O jul med din glede

O jul med din glede og barnlige lyst

vi ønsker deg alle velkommen;

vi hilser deg alle med jublende røst

titusinde gange velkommen!

 

Refreng:

Vi klapper i hendene,

vi synger og vi ler,

så gladerlig, så gladerlig.

Vi svinger oss i kretsen og neier,

og bukker.

I Østerlands vise, I tre vise menn,

vi vide hvorhen I vil drage;

thi vi ville også så gjerne derhen

og eder på reisen ledsage.

http://www.sang.no/index.php?option=com_virtuemart&view=productdetails&virtuemart_product_id=27&virtuemart_category_id=2&Itemid=393

Refreng:

Så rekker jeg deg nå med glede min hånd,

kom skynd deg og gi meg den annen,

så knytter vi kjærlighets hellige bånd

og lover at elske hinannen.

Refreng:

Om stormen den tuter og sneen vi ser

det kan oss dog slet ikke skade

thi våren og julen oss alltid er nær

blot vi ere fromme og glade

Refreng:

Når en gang vi samles i himlenes sal

og synger om jul med sin glede

vi takker og jubler i tusinde tal

for tronen i himlen at trede

Refreng:

Sangen er kopert fra http://www.julesanger.no/o_jul_med_din_glede_tekst.shtml

Mitt hjerte allltid vanker

Utsnitt fra et bilde vi fikk som julegave, da vi besøkte vår datter, Anne Torhild, med familie  i Tanzania i 2004.

Utsnitt av julemotiv i Betlehem laget av oliventre. Vi kjøpte det i Jesu fødeby under et besøk i Israel,

og vi tok godt vare på det under reisen hjem.

 

/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:”Vanlig tabell”;
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-priority:99;
mso-style-qformat:yes;
mso-style-parent:””;
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin-top:0cm;
mso-para-margin-right:0cm;
mso-para-margin-bottom:10.0pt;
mso-para-margin-left:0cm;
line-height:115%;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:11.0pt;
font-family:”Calibri”,”sans-serif”;
mso-ascii-font-family:Calibri;
mso-ascii-theme-font:minor-latin;
mso-fareast-font-family:”Times New Roman”;
mso-fareast-theme-font:minor-fareast;
mso-hansi-font-family:Calibri;
mso-hansi-theme-font:minor-latin;}

Mitt hjerte alltid vanker
i Jesu føderom,
der samles mine tanker
som i sin hovedsum.

Vanke betyr å ferdes mye, vandre mye, dra ofte.

I hast skreiv Hans Adolph Brorson ti julesalmer som han samlet i hefter og delte ut til menigheten i 1732.  Juledagene dette året ble de nye julesalmene sunget i bedehuset i Emmerske utenfor Tønder sør i Danmark. Julesalmene spredte seg videre i Danmark og Norge, og like til vår egen tid. Halvpartene av salmene er høyst levende nå, selv om de er nesten 300 år gamle. Biskop Brorson blir kalt julehøytidens dikter i Norden.

Brorson skreiv salmene blant annet for å gjøre julehøytiden til en verdig fest for Jesu fødsel. I mange danske hjem på begynnelsen av 1700-tallet  var juledagene preget av drikk og svir, dansing og slåssing. Brorson gråt over utskeielsene, mens Ludvig Holberg drev gjøn med dem i komedien Julestue av 1724. Minnet om Han som kom for å frelse menneskene ble vanæret og tilskitnet gjennom et utsvevende liv.

Brorson hadde en forkjærlighet for julens mysterium slik det kommer til uttrykk i  Mitt hjerte allltid vanker. Han undrer seg over Jesus som Gud og menneske. Det kan virke som Brorson er tilstede i stallen julenatten. Han beveger seg helt bort til krybben. Han betrakter og beundrer barnet som er sendt fra Gud i himmelen. Han kan ikke forstå at Gud av himmerike i stallen ligge må. Han dveler ved motsetninger: Herlighet og fattigdom, himmelsal og krybbe, sorg og glede. Den mørke stallen blir et frydeslott. Jesu mor og Josef møtte stengte dører i Betlehem. Men dikteren Brorson åpner sin egen hjertedør for Jesus.

Akk, kom jeg opp vil lukke
mitt hjerte og mitt sinn
og full av lengsel sukke:
Kom, Jesus, dog herinn!

Denne julesalmen har egentlig 11 vers eller strofer. I vår travle tid synges ofte bare tre vers. Kjente og kjære kjendiser som Sissel, Carola og Helene Bøksle synger denne salmen på CD, og du finner enda flere innspillinger på You tube.

I 1983 gikk jeg inn i Jesu føderom i Betlehem ca ti ganger. Jeg hadde med meg soldater og offiserer fra den norske FN-bataljonen i Libanon. Vi var på bibeltur i Bibelens land tre dager. Jeg tror de fleste ble mest berørt i hjertet når vi sto i grotten som kalles Jesu føderom. Der leste jeg fra juleevangeliet som bl a innholder dette: ?Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.” Luk 2,12.

Trygve Omland

8. desember 2014

 Kilde: Oddgeir Bruaset, Det var midt i julenatt, Genesis Forlag, 3. opplag, Oslo 2000.

Se fem vers i Sangboken 1983 nr 643, og åtte vers i den nye Norsk Salmebok 2013.