St Hans på Undeland Misjonsgård 2014.

Fotograf for alle bildene er Sigbjørn Utland.

Undelandsuka 23.-29. Juni er verd et besøk. En gammel heiegård gir en annerledes og overaskende opplevelse.Her er noe for alle aldersgrupper.

Uka ble åpnet St Hanskvelden ved orfører Jan Kristensen.

Ild brenner i elva Breiva St Hans 2011

Som ild og vann
Begrepene er brukt om avstand mellom partier, om motstridende krefter, om krevende utfordringer:
“Eg går gjønå ild og vann for deg
erobrer nye land for deg”
Tekst: Erik Hillestad / Melodi: Sigvart Dagsland.

Døperen Johannes, forbilde på St Hans, sa om Jesus og seg selv:
“Han skal vokse, jeg skal avta.” Joh 3,30.

Når ilden brenner opp bålet, skaper det lys og varme for alle som står rundt.
Før vi går hjem, har vi vann på glørne, så ikke ilden blusser opp og sprer ild og ødeleggelse.
Vi trenger både ild og vann. Livet er som ild og vann.

Bildet: St Hans ved Breiva 2011. Foto: Trygve Omland.
Hvordan kan ild brenne i elva slik bildet viser?
Hvorfor brenner ilden i vannet?

Bilde: Som ild og vann
Begrepene er brukt om avstand mellom partier, om motstridende krefter, om krevende utfordringer:
"Eg går gjønå ild og vann for deg
erobrer nye land for deg"
Tekst: Erik Hillestad / Melodi: Sigvart Dagsland.
Døperen Johannes, forbilde på St Hans, sa om Jesus og seg selv:
"Han skal vokse, jeg skal avta." Joh 3,30.
Når ilden brenner opp bålet, skaper det lys og varme for alle som står rundt.
Før vi går hjem, har vi vann på glørne, så ikke ilden blusser opp og sprer ild og ødeleggelse.
Vi trenger både ild og vann. Livet er som ild og vann.
Bildet: St Hans ved Breiva 2011. Foto: Trygve Omland.
Hvordan kan ild brenne i elva slik bildet viser?
Hvorfor brenner ilden i vannet
Trygve Omlands bilde.
Hemmeligheten
med den brennende elva
er
at man kastet en beholder med bensin ut i vannet
fordi den tok fyr
da man skulle bruke den til å tenne et St Hans bål.
Lyngdal Misjonskirke arrangerte St Hans ved Breiva.
Fotograf
Trygve Omland
29.  juni 2014

American Festival Lista 2014

Hvor var jeg i går 28. juni 2014?
Var jeg i rosenes by eller i Brooklyn eller i…?
Jeg tok noen bilder som hjelper meg til å huske hvor jeg var.

Kjenne du deg igjen, når du ser bildene?

Etter lang tørke dryppet det noen få dråper med regn. Det var som gledestårer.

 

Street Parade & Fairytale Parade i Vanse

Kjell Elvis i Parade etter å ha holdt en konsert med et presis kroppsspråk.





Festivalen viste fram mange fantastisk flotte glimt fra kulturlivet i Amerika.

Trygve Omland

29.06.2014

Det nye livet utenfor eggskallet

 

Jeg var på gudstjeneste i Vanse kirke i dag 29. juni 2014. Lise Karlsen talte, og et kor fra Evangeliesenteret sang. I denne sammenheng gikk tankene til Sigurd Otterbeck.

Jeg husker at Sigurd sang og vitnet om Jesus på Å bedehus. Han takket for det han hadde lært i søndagsskolen på bedehuset. Sigurd kjenner jeg ellers fra facebook. Kort tid før han døde, skrev han bl a dette:

Sitat begynner. Og selvsagt er jeg åpen for at Herren gjør (enda flere-) under i livet mitt.
Klart jeg kan bli frisk! Men skulle jeg nå være så lykkelig å ha nådd oppløpssiden i Jammerdals-trialathon’et, ja “fullført løpet “så håper jeg ærlig talt det.

Ikke for å ta motet fra noen, for jeg elsker dette livet. Heller ikke for å være negativ, motløs eller håpløs. Men det er et nytt liv som venter utenfor dette eggeskallet. Og fordi dette nye livet alt HAR begynt – i ånden og i hjertene – hos hver den som er født påny. Sitat slutt.

Ved inngangen til det nye året 2014 hilste jeg Sigurd med Jes 41,10. Han svarte slik: Takk, Trygve. Jeg skal lese med det samme – og la det synke godt inn!

Takk Sigurd, jeg skal la ditt vitnesbyrd synke godt inn! Igjen vil jeg lese Jes 41,10 og la det synke godt inn.

Jes 41,10

 Frykt ikke, for jeg er med deg,

 vær ikke redd, for jeg er din Gud!

 Jeg gjør deg sterk og hjelper deg

 og holder deg oppe

 med min rettferds høyre hånd.

Kunsten å lage høybør

 

Den mannen ber tyngste børi
som ingen ting har å bera.

Jan-Magnus Bruheim

På Skålvekti

Til venstre Roald Rom og Martin Birkestøl

Vi ser at bøndene i dag samler inn gress og høy for å ha mat nok til husdyrene når sommeren er over.

 

Hvordan foregikk høytransporten fra vollen til låven før i min oppvekst i 1950-årene? Hvilke minner har du?

Jeg ser for meg at høyet ble brakt under tak på flere måter: Med hest og høykjerre, med hest og høyslede, med traktor og høysvans og med en bøyd menneskerygg som bar en tung høybør.

Har du vært med på det siste: Å bære høy på ryggen? Det var vanlig på heiegårder når de ikke hadde hest, eller når terrenget var for kupert for kjerre eller slede. Viss du ikke har sett hvordan en høybør blir til, vil du neppe forstå min skildring av prosessen.

 

På bildet ser du min spreke fetter, Roald Rom, med en stor høybør på ryggen. Vår læremester, Martin Birkestøl, holder i riva som er et viktig redskap når høybøra skal lages og formes.

 

Det var en kunst å lage gode høybører.

Vi brukte et spesielt tau festet til et tynt tre som var bøyd som ei løkke. Denne løkka var midt på tauet, og fra løkka la vi tauet som to parallelle tau med ca 40-50 cm avstand. Så kjemmet vi tørt høy sammen, ristet det og la det opp på de to parallelle tauene. Dette gjorde vi mange ganger inntil høybøra ble høy og stor.

Vi la så de to tauene over høybøra og festet dem i løkka, og så strammet vi hardt til, så høyet satt fast som i ei klype.

Den som skulle bære høybøra, måtte bøye seg ned, sette ryggen inn til høybøra og stikke armene mellom tauene og høyet. Vi som ikke bar høybøra, sto foran høybæreren og dro i tauet for å få bæreren til å reise seg.

Før bæreren kunne gå av sted med høyet, måtte vi bruka ei rive til å rake av løst høy på høybøra. På den måten hindret vi at det ble liggende igjen høystrå langs veien der bæreren skulle gå. Hvert høystrå hadde høy verdi.

Når alt høyet var inne, skulle markene være frie for høystrå. Det skulle se fint ut.

 Å lage høybører med rett fasong er fagarbeid det står respekt av.

 

Jeg har nesten mistet luktesansen. Det er et savn ikke å kjenne sommerlukten fra tørt høy. Da er det fint å fantasere om høybører som lukter friskt.

Kjenner du at høyet river i nesa enda?

Trygve Omland

20.06.2014

Lyngdal Sparebank på Rom i Lyngdal

 


Maleri av huset på Rom,der Lyngdal Sparebank startet.

Har vi bruk for en bank på Rom? Neste år er det 150 år siden Lyngdal Sparebank startet på Rom. Er behovet for en bank på Rom mindre i 2014 enn i 1864?

Lyngdal Sparebank ble startet 18. mai 1864. Styret for banken ansatte så Lars Foss som den første kassereren. Han tok i mot stillingen uten lønn, og han ga banken fritt lokale i sitt hus på Rom. Dermed var alt klart for at den nye banken kunne åpnes på Rom. I starten var det to timers kontortid i uka. I 1894 tok Lars Foss avskjed som kasserer etter 30 år i stillingen. Sønnen, Tollak Rom, ble så ansatt. Han skulle ha en årslønn på 600 kroner. Han måtte da som faren holde banklokalet med brensel og lys. I 1919 sluttet Tollak Rom som kasserer. Samtidig flyttet banken fra Rom til Alleen etter 55 år. Flyttingen førte til at senteret i Lyngdal var ikke lenger Rom, men Alleen. Kilde: Lyngdal Sparebank 1864-1964.

Ny bank på Rom?

Finnes det i dag i 2014 en bank som våger å flytte til Rom eller på nytt opprette en filial på Rom på tross av utviklingen innen nettbank og nyere kommunikasjonsmuligheter? Hvordan tenker Sparebanken Sør og andre banker om fremtiden for bank på Rom. Det er nok ingen på Rom i dag som vil tilby gratis lokale, men det er mye penger i omløp i Handelsparken.

Pluss og Sør fusjonerer – storbank på Sørlandet.

Styrene i Sparebanken Pluss og Sparebanken Sør har vedtatt en intensjonsavtale om å slå sammen de to bankene. En fusjonert bank vil få økt konkurransekraft, og vil dermed bli mer attraktiv for kunder og ansatte. Avtalen ivaretar balanse og likeverd mellom bankene, og likeverdet skal også være styrende for forhandlingene som gjenstår før endelig fusjonsavtale Skrevet 12. mars 2013. https://www.sor.no/felles/om-sparebanken-sor/nyheter/storbank-pa-sorlandet/

Sparebanken Sør og Sparebanken Pluss fusjonerte 1. januar 2014.

Trygve Omland

Skrevet 4. mars 2014 på blogg

Vedlegg

Stengte dørene på Rom

Fredag 11. juni 2004 låste bankfunksjonær Magne Rørdal dørene til Sparebanken Sørs lokaler på Alleen Senter for siste gang. 18 års bankfilialvirksomhet på Rom var dermed over.

Publisert: 09.jun. 2014 09:33 Oppdatert: 09.jun. 2014 09:52 Lister 24

AV: Torrey Enoksen og Karl Birger Sælør

? Det er litt vemodig, og jeg kan si deg at jeg ble skikkelig sint da jeg fikk beskjeden at avdelingen skulle legges ned. Nå i ettertid innser jeg at det ville vært galt å beholde oss, samtidig med at filialen i Eiken ble lagt ned. Geografien talte mot oss, sa Magne Rørdal da saken ble omtalt for ti år siden.

Den 54 år gamle odelsgutten fra Rørdal øverst i Dragedalen ble regnet som en institusjon på Alleen Senter. Helt siden Sparebanken Sør åpnet kontoret sitt på kjøpesenteret 7. juli 1986, hadde Rørdal vært et av senterets samlingspunkter og en av humørsprederne. Det var ikke sjelden at folk hadde reist ens ærend fra Lyngdal sentrum eller andre steder i kommunen bare for å få utført banktjenester av Rørdal.

? Må jo krydre hverdagen med litt humor. Et lite godord på en innbetalingsseddel setter en liten spiss på hverdagen. Vi kunne nok ta oss litt bedre tid til å snakke med kundene før dataalderen satte inn for alvor, men praten er like viktig i dag som da, sa Rørdal.

Han fortsatte:

? Når du snakker om humoristiske episoder, må jeg fortelle disse: For bare noen år siden gikk den interne brannalarmen her i huset. Dette skjedde en kveld vi hadde langåpent, og årsaken til brannalarmen var at jeg og en kollega hadde glemt kotelettene som lå på steikepanna. Ei annen gang da vi holdt på med å telle nattsafen, glemte vi eggene vi hadde lagt til kok i ei gryte. Enden på visen ble at vannet kokte vekk, og at vi la de steinharde eggene i nattsafen i sentrum, humret Rørdal.

Fra lokalene åpnet på morgenkvisten til dørene ble låst for siste gang ved 15-tiden fredagen for ti år siden, var det en stor strøm av kunder som var innom og uttrykte sin beklagelse over at filialen forsvinner. 

? Selv om folk har kommet og gått, føler jeg at alle som jobber her ved senteret er blitt en slags familie. Jeg tror Knut Sagstad på Kiwi har vært her oppe nesten like lenge som meg, mens et par andre har jobbet her på senteret i ti år og vel så det, sa Magne Rørdal.

 

? Det er litt vemodig at det er slutt, men det har vært 18 morsomme år her på Alleen Senter, sa Magne Rørdal da Sparebanken Sør stengte dørene i juni 2004.

Telegrammer med godt budskap

 


Bildet: Prekensamling av dr. Martin Luther skrevet med gotiske bokstaver og telegram til min oldemors 90 årsdag i 1946

Hvilke endringer har skjedd innen kommunikasjon siden vi fikk telegrammer via Televerket? Hva slags minner har vi om Televerket i Lyngdal før i tiden?

Jeg fant, jeg fant. Hva fant jeg? I dag fant jeg tilfeldigvis ni telegrammer fra Telegrafverket som var datert 1946, Kyrkjehelsing fra januar 1949 og en sang uten dato og forfatter. Alt lå skjult inni i en gammel prekensamling av dr Martin Luther skrevet med gotiske bokstaver. Han levde i Tyskland fra 10.11.1483 til 18.02.1546. Boken som er på over 600 sider, kom ut i Bergen i 1858. Den innholder prekener over alle søndager og festdagers evangelier og epistler, samt lidelseshistorien og en kort beskrivelse av Martin Luthers ?Levnet og Portrait?.

Jeg fant, jeg fant. Hva fant jeg? Jeg fant røtter som er felles for mange i Lyngdal før i tiden. De fleste som levde i Lyngdal på 1800-tallet, hørte til i den evangelisk-lutherske statskirken. Salmebøker og kirke- og huspostiller var viktige bøker å ha i huset. Boka jeg fant har tykk, slitesterk innbinding, og bladene er solide og preget av høy alder, noen blader er merket av tidligere fuktighet.

Vi kan se for oss hele familien samlet i heimen om søndag mer eller mindre frivillig for å høre husfaren lese fra en huspostill. Alle var opplært til å vise disiplin og sitte stille, lenge, lenge, tenker jeg. De var samlet for å bli oppbygget av evangeliet, det gode budskapet fra Bibelen og Huspostillen. Det var som de lyttet til et telegram fra det himmelske Televerket.

Ett av de ni telegrammene jeg fant fra Televerket i Lyngdal skilte seg ut. Det var langt, det hadde 63 ord, mens det korteste var på 10 ord. Sju telegrammer var datert 2.12.1946 som er den dagen da min oldemor på Rom, Tomine Eilertsen Rom, ble 90 år. Det lange telegrammet som skilte seg ut, var datert 30.11.1946, og det sluttet slik: ?Kaken kommer med jernbanen dit. Haaper den naar frem i Rette tid.? Telegrammet og kaka kom fra Sandnes. Jeg håper at oldemor fikk spise av denne langreiste kaka på 90 årsdagen den 2.12. Ett telegram til kom fra Sandnes, fire fra Kristiansand. To fra Lyngdal og ett fra Oslo. Telegrammet fra Oslo kom en dag for seint, men klokkeslettet var presist kl 10.05. Vennene eller familien i Oslo kom med sin hjerteligste gratulasjon og hilste min oldemor til 95 årsdagen. Oldemor ble ikke 95 år, men 93. Det var vel ikke lett å være nøyaktig oppdatert i Oslo mange mil unna på fødselsdato og fødselsår. Telegrammene kom fram med sitt gode budskap, selv om det tok lenger tid enn SMS, facebook og telefon. Alle ni telegrammene var skrevet med vakker og tydelig håndskrift, unntatt det lange telegram fra Sandnes. Det var skrevet på skrivemaskin. Avsender var Anna Asheim Soma. Telegrammene til oldemors 90 årsdag ble ikke slettet. Derfor fant jeg dem i en prekensamling utgitt i nytt opplag i 1858. Ragna Sofie Gurine hilste min oldemor med Esaias 54,10, her sitert etter bibeloversettelsen fra 1930 som var i bruk i 1946. ?For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra dig, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer sig over dig.?

Det himmelske Televerket og det jordiske Televerket kom med godt budskap som vi har gode grunner til å ta vare på. Er vi i dag for raske til å trykke på knappen der det står SLETT?

Trygve Omland

14. juni 2014

Det gode liv på gården

 

st1:*{behavior:url(#ieooui) }

/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:”Vanlig tabell”;
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-priority:99;
mso-style-qformat:yes;
mso-style-parent:””;
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin-top:0cm;
mso-para-margin-right:0cm;
mso-para-margin-bottom:10.0pt;
mso-para-margin-left:0cm;
line-height:115%;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:11.0pt;
font-family:”Calibri”,”sans-serif”;
mso-ascii-font-family:Calibri;
mso-ascii-theme-font:minor-latin;
mso-fareast-font-family:”Times New Roman”;
mso-fareast-theme-font:minor-fareast;
mso-hansi-font-family:Calibri;
mso-hansi-theme-font:minor-latin;}


 

 Til høyre: Hans Rom. Vi bodde i huset til Hans og Petra Rom i 2. etasje da jeg ble født i 1944. Til venstre holder jeg hesten som hadde en sentral plass på gårdene før i tiden. Bak skimter vi huset jeg bodde i fra 1950. Bildet er vel fra rundt 1960.

Høy, hesjing og høying

Det var høysesong for høy og høying i juni og juli før i tiden. Gode minner melder seg. Merker du også det?

I 1950-årene vokste jeg opp på en liten gård med 18 dekar dyrket mark. Våningshuset var oppført i 1892, laftet bygd i 1 ½ etasje, 70 m2, 6 rom, gang, kjøkken og  jordkjeller. Låven var bygd rundt 1907-1910.

I følge boken Norges bebyggelse fra 1957 inneholdt fjøset tre kyr, kalv, hest, gris, ca 15 høns. Mamma skriver i et brev til Amerika 28.11.1961 at de har nok å gjøre. De har floren full av kuer. Vi har fire stk som melker nu og venter en til.

Pappa hadde andelsbrev i Lyngdal meieri som kostet kr 35 den 04.02.1953. Formann i styret for meieriet da var Hans Rom. Vi bodde i huset til Hans og Petra Rom i 2. etasje da jeg ble født i 1944.

Jeg husker en lysegul hest som vi kalte Blakken og en stor, gråaktig hest som vi kalte Møller. Kuene ble melket med hånd inntil vi fikk melkemaskin. Jeg lærte å melke. Hesten dro slåmaskin i slåtten, og han dro høylass med tørt høy inn på låven. Vi lesset gjødsel med greip og dyrepiss med pøs i ei kjerre som hesten dro ut på jordene. Gjødsla ble spredt rundt med ei greip i handa. Kornet ble tresket på låven i en treskemaskin som bråkte og brølte så gulvbordene ristet.

Om sommer gikk kuene i statsskogen ovenfor Hagekleiva. Da måtte kuene melkes inne i et umalt lite bygg i skogen, og melka fraktes i holker på sykkel til meieriet. Mamma fortalte om denne krevende transporten på sykkel.

Kuene gikk også og spiste gress i skogen på begge sider av Høylandsveien der jeg nå bor.

Pappa satte opp mange hesjer til å tørke høyet på. Enda i dag 12. juni 2014 har vi gamle hesjestaur liggende ved låven hulter til bulter. Vi kjørte nyslått gress til hesja med hest og kjerre eller hest og sleperive. Så lesset vi tykt med gress på hesjetrådene med en gaffel. Dersom hesja var tykk, kunne den tåle regn lenger.

Når vi tørket høyet flatt på jordet, vendte vi høyet med håndrive eller med hest. Truet regnskyer, samlet vi gresset i lange remser ved hjelp av hesten som dro et redskap etter seg. Med en høygaffel satte vi gresset i høysåter. Når varmen og slitet presset svetten ut av kroppen, fikk vi noen ganger drikke hjemmelaget tomtebrygg som kunne ligge i skyggen under ei hesje.

Både mamma og pappa deltok i arbeidet på gården. Mamma laget kraftfull mat til slåttefolket. Pappa kjørte som regel hesten inntil jeg fikk prøve å styre den.

Spillet rundt hestekreftene kunne være spennende. En gang seig hesten ned til vomma i bløt myrjord ved Litleåna. En gang bakket jeg med hest og kjerre inn i ei hesje vi holdt på å lage så den ble delvis skadet. Jeg dro tømmene i feil retning.

Hestekreftene var i høyspenn når pappa kjørte store, breie høylass inn gjennom låvedøra og inn på låvebrygga. Før løa var fylt opp med høy, kunne vi barn boltre oss i høyet og ha det gøy. Vi kunne hoppe i mykt, tørt høy fra en tverrbjelke eller et rekkverk. På gårdene før kunne noen overnattet i ei høyløe. Høyløa var også en lekeplass. Vi hoppet i høyet og ropte høyt. Trampet vi i høyet, ble det plass til mer høy. Når vi fikk mye høy, kunne løa bli helt full, nesten opp til taket der det hang tørka tobakksplanter fra 2. verdenskrig.

Etter hvert overtok traktorer mye av det arbeidet som hesten gjorde. Vi leide forpakteren ved Lyngdal prestegård, Morten Håland, til å slå gresset og kjøre det tørre høyet inn i låven med høysvans. Kornet ble etter hvert tresket ute på jordet av en moderne maskin som Anton Lindland hadde.

Når alt høyet var samlet inn, hadde vi slåttegraut og saft ute i tunet mellom huset og låvebrygga. Vi gledet oss sammen etter alt strevet med å få mat til dyrene. Det var fellesskap og fest på gården. Jeg ser for meg pappa i slåttonna svett med en svart skyggelue på hodet som var hans profil.

 

Trygve Omland

12. juni 2014

D-dagen i Normandie – for rettferdig fred og frihet

 

Den norske innsatsen besto av to jagerskvadroner, ti marinefartøyer og 43 handelsfartøyer.


24.000 fallskjermsoldater ble satt inn den første dagen – D-dagen.

Den amerikanske krigskirkegården i St. Laurent i Frankrike.

D-dagen 6. juni 1944 er kodenavn for den første dagen under de alliertes invasjonen i Normandie i Frankrike. Dagen for invasjonen var holdt hemmelig. Invasjonen skulle komme som en sjokkerende overraskelse på fiendene. Rundt 10.000 allierte og mellom 4.000 og 9.000 tyskere ble drept, såret eller tatt til fange. Den norske innsatsen besto av to jagerskvadroner, ti marinefartøyer og 43 handelsfartøyer.

Noen tall kan få det til å svimle for oss i dag:

Ø     24.000 fallskjermsoldater ble satt inn den første dagen.

Ø   Rundt 156.000 infanterisoldater ble satt i land.           

Ø  5.400 jagerfly og 3.000 bombefly  gjennomførte over 14.000 turer den første dagen.

Jeg var 5 måneder og 17 dager på D-dagen i 1944.

I april 2011 besøkte jeg noen av områdene i Normandie der andre verdenskrig fikk et vendepunkt.

Det var en uhyggelig opplevelse av krigens brutalitet og ødeleggelser. Besøket skapte en bevissthet om hvor viktig det er å forebygge krig og kjempe for sunne demokratier og gode menneskerettigheter. Noen ganger er krig et nødvendig onde for å hindre det som er verre. Besøket på slagmarkene og ved minnesmerkene inspirerer til å stå opp mot alle former for nazisme, antisemittisme, totalitær kommunisme, religiøs fanatisme og all undertrykkelse som fører til fattigdom og ufrihet. Vi bøyer hodet med takk til heltene som ofret sitt liv for fred og frihet.

Jeg anbefaler at du prioriterer en reise til Normandie, f. eks. med Si reiser. For meg ble reisen til Normandie en utfordring til å fortsette å arbeide for rettferdig fred og frihet. Kampen for fred og mot krig er så viktig at alle menn og kvinner, unge og gamle bør stå opp for LIVET, for MENNESKEVERD OG LIVSVERN.

 5. juni 2014

Trygve Omland

Romsåsen på Rom i Lyngdal

Brann i Romsåsen 2011

Brannen i Romsåsen 2011 kom nær innpå hus

Nytt byggefelt i Romsåsen utviklesmai 2011

 Romsåsen på Rom i Lyngdal

Da jeg var ungdom i 1950 årene, kunne jeg sitte i studierommet mitt og se opp til skogen i Romsåsen. Der var ingen hus å se. Viss noen da hadde sagt at skogen skulle bli full av hus og veier, ville jeg ikke trodd det. Skogen var et sted for ulike trær, skogsbær, kristtorn og husdyr. Jeg skal gi noen glimt fra Romsåsen nord for Høylandsveien før Romsåsen ble et byggefelt. Muntlig og skriftlig brukes s-genitiv knyttet til Rom noen ganger og andre ganger ikke. Derfor velger jeg å være noe inkonsekvent.

Mamma fortalte at min oldemor, Gunhild Tomine Reinertsdatter Rosfjord ( f. 1856 og d. 1950), plukket blåbær i skogen vår. Hun krøyp noen ganger for å komme seg fram. Tomine husker jeg bodde i stua som vender mot hovedveien. Hun ble 93 år. Blåbær var et viktig bidrag til safthusholdningen i min oppvekst. Rå blåbær og tyttebærsaft hadde en frisk smak. Jeg ser for meg bærene som hang i poser på pinner i låvebrygga, og saften som rant og dryppet ned i pøser eller spann. Skogsbærene satte sunne og gode spor i oss.

 Kyrne hadde et fritt liv i Romsåsen før. De åt gress og gjødslet skoggrunnen. Skogen ble derfor mer frodig og næringsrik for gress og  bær enn i dag. Sola slapp bedre til der blåbærriset sto. Ovenfor Rolands hus, som lå i begynnelsen av Høylandsveien, sto det epletre på vår eiendom. Kristtorn vokste det mange steder, spesielt der skogbunnen var fuktig og vannrik som ved Raudalsfjellet og i et myrlendt terreng lenger nede. I tiden før jul var det spennende å ta en tur til områdene der vi fant kristtorn.

Bestefar, Reinert Rom, var dyktig til å styre hester. I låven på Rom står det enda igjen utstyr til å kjøre ut trær fra skogen med hest. Det var nok spennende å styre hesten med store og små stokker på slep i bratte bakker mellom trær.

Jeg har vært med på å plante grantrær i skogen vår som barn i 1950 årene og siden sammen med egne barn. De fleste trærne står der enda høyreiste og lett synlige. Noen grantrær har skapt julestemning i stuene på Rom. Pappa, Andreas Omland, gikk noen ganger ut i skogen før snøen kom for å merke av et aktuelt juletre som skulle hentes inn nærmere julekvelden.

Det var viktig å være rask til beins. Da jeg skulle ta ut tømmer fra skogen vår på Rom midt i 1970-årene, var den gamle hestestien for tømmerdriften blokkert av nye boliger. Jeg måtte lage en ny traktorvei rundt 1977 for å få ut tømmer. Da vi skulle bygge hytte ved Jovannet i 1977, hogde vi ut en del tømmer for salg som en hjelp til å finansiere hytta. Nå er denne veien rustet opp som en snarvei inn i Romsåsen. Veien ble mye brukt før den nye, asfalterte veien ble ferdig.

Thorvald Hagen forteller at han og min onkel, Robert Rom, lagte langrennsløyper til Høyland over Sauestøa og tilbake igjen. En vinter brakk Robert beinet i en hoppbakke som de lagte til oppe i skogen ovenfor Høylandsveien. Robert måtte da sitte veldig lenge i ro i kammerset og kjede seg. Hoppbakken er nå i 2014 tilgrodd med trær av ulike slag, og sletta som hopperne rant ut på, er nå boligfelt for rekkehus. For noen år siden sto kraftige, høye grantrær på denne sletta. Mamma, Thorhild Omland Vegge, sørget for at disse kjempetrærne ble hogd ned, mens vi enda eide denne delen av skogen.

Yr.no gir oss nå værvarslinger for Sauestøa på Rom i Lyngdal. I 1950 årene var Sauestøa et mål for barn på tur med saft og mat. Navnet kan vel tyde på at her har gått sauer før i tida.

Lyngdal kommune vedtok 28.08.1980 en minnelig overenskomst med Torleiv Vintland og Trygve Omland om kjøp av grunn i Romsåsen til boligområde. Selger, Trygve Omland, fikk rett til å bruke en driftsvei fra egen skog til en lasteplass på kommunens og nye eieres eiendom i framtida.

Fra Romsletta til Høyland var det terrengløype som også ble brukt som tursti. Så lenge det gikk kyr i Romsåsen og Romskogen, ble det gått opp stier for både dyr og mennesker. På en fjellhøyde mellom Høyland og Rom, kalt Kjerkeknodden, kan vi tenke oss at folk på vei til kirka, har satt seg ned for å hvile. De hadde da et vidt utsyn over sletta på Rom.

 

I 2011 så vi grå røyk stige opp fra skogen øst for Nybyggerens byggefelt. Spent fulgte vi med på vindstyrken og vindretningen. Heldigvis klarte brannmannskapet å slukke ilden før den nådde helt inn til husveggen i det gamle byggefeltet.

Går du opp i Romsåsen sommeren 2014, finner du en brei, asfaltert vei. Den er breiere og bedre enn hovedveien inn i bygefeltene som er Høylandsveien. Hovedveien er for smal for store anleggsmaskiner. Mange mener at veien inn til byggefeltet i Romsåsen burde legges fra Skrumoen. I dag har veiene i Romsåsen fått flotte navn som Romsåsen,  Romsåslia, Romsåskroken. Hvem så for seg veinavn og postkasser i skogen for 60 år siden? Elg og rådyr vil nok dukke opp i skogen nær de nye husene. De bryr seg ikke om veiskilt, bare de finner noe å spise. Planter beboerne i de nye husene roser og tulipaner, får de gjester fra skogen som plukker de vakreste blomstene. Lykke til med panoramautsikt, vind og vakre omgivelser.

Trygve Omland 4. juni 2014.

Vedlegg

Da Romsåsen skulle utvikles til et boligfelt, måtte det foretas en arkeologisk undersøkelse. I rapporten kan vi bl.a. lese:

Naturmiljø

Området som berøres av tiltaket består av skog, nord-sørgående fjellutspring i dalsøkkene, mellom fjellpartiene er det enkelte steder myrpartier med bekkeløp. I sørvestre del planområdet, sør for bergkollen på Sauestøa eller Skrumoen, var skogen hogd for noen år tilbake. Dette området var derfor preget av traktorspor, det lå også igjen en god del kvister etter hogsten. Nord for bergkollen var området preg t av lett barskog. I østre del av planområdet er terrenget brattere, mer ulent og tett bevokst med mindre lauvtrær.

Kulturmiljø

På Rom er det i Askeladden registrert flere typer kulturminner, som spenner fra

bosetningsspor til funn av graver, sverd, armringer i sølv og flintgjenstander. Nordøst for planområdet er det i Askeladden registrert et gravfelt med fire langhauger og en noe mer udelig haug. Gravfeltet har fått id:3421. Gravfeltet ligger på et bergfremspring som er avgrenset mot øst, sør og vest med til dels bratte sider. Det er viktig at gravfeltet og omgivelsene blir bevart slik at kombinasjonen naturforhold og gravfelt blir bevart.

Konklusjon

Det ble ikke registrert synlige fornminner i det aktuellle området ved den visuelle synfaringen. Østre deler av boligfeltet ligger under berknausen hvor gravfeltet med id: 3421 ligger, og planleggingen av dette boligfeltet må ta

hensyn til fornminnets beliggenhet ndg siktlinjer.

Kristiansand 07.05. 2010 Ann Monica Jensen Bueklev.