Då eg gjekk på Kvåvikstranda i dag, vart eg fascinert av eit bål. Eg gjekk nær bålet. Eg kjende elden. Eg så ljoset. Eg var i varmen. For meg blei bålet ein bodskap. Eg fann fram til diktet av Halldis Moren Vesaas om å vere eit bål.
og takk for alle gode holdninger og handlinger i året som er passert, og takk til alle som vil satse på vennskap og trofasthet i det nye året.
Ved slutten av 2018 takker jeg Gud for gode og trofaste naboer mange steder vi har bodd. Trofaste naboer er som daglig brød ifølge Luthers lille katekisme. Hva menes det med at Gud gir oss i dag vårt daglige brød, spør Martin Luther i forklaringen til fjerde bønn i Fader vår. Han svarer selv i slutten av forklaringen: Daglig brød er gode venner og trofaste naboer og mere til.
Jeg bor ved siden av en god og trofast nabo. Vi er enige om at vi klarer oss godt uten snø, men vi har likevel en snøfreser sammen. Jeg få hjelp med å sage ned trær på tomta, og hjelp med praktiske utfordringer som jeg ikke er god på selv. Har jeg problemer med roboten som skal klippe plenen, så kan jeg ta kontakt med naboen.
I min første tjeneste som feltprest var jeg nabo med aldershjemmet på Hornnes. Der ble jeg tatt vel imot og invitert til å ha andakt.
Siden begynte jeg som skoleungdomsprest for Rogaland i Norges kristelige Student- og Skoleungdomslag. Vi bodde i en blokkleilighet. Et ektepar i blokka inviterte meg raskt til å besøke dem og spise sammen. Jeg reiste først alene til blokka i Stavanger, og følte meg fremmed i starten. Siden fikk vi kontakt med flere i blokka i forbindelse med et TV-opplegg som la til rette for gruppesamtaler i kristen regi.
I ti år bodde vi i Greipstad mellom gode og trofaste naboer som vi kunne snakke greit med og kjenne fellesskap med. Vi ble invitert til prat og mat sammen med venner. Det var naturlig å slå av en prat i hverdagen med våre nærmeste naboer.
I Libanon fikk jeg opplevde stor gjestfrihet, selv om landet var hardt rammet av konflikter og krig.
Da jeg kom til Vardø som vikarprest, vartet ledere i menigheten opp med festmiddag i hjemme deres og eksklusiv moltekrem. Som vikarprest i Salangen i Nord-Norge ble jeg invitert med på en fantastisk fisketur der vi så fisken flytte seg elegant rundt båten. Mange år etter at vi opplevde god gjestefrihet hos prestefamilien, møtes vi fremdeles, men nå i Lyngdal.
I visdomlitteraturen i Bibelen leser vi i Ordspråkene 3,27 om gode naboer:
Når det står i din makt å gjøre det gode,
skal du ikke holde det tilbake
fra den som har rett på det.
I disse tankene om å være gode og trofaste naboer kan det ligge frø til fred mellom oss mennesker, og mulighet til samarbeid, forsoning, framtid og håp.
Bildet viser følgene av konflikt og krig i Libanon. Huset var merket av mange skudd. Der bodde jeg, og der opplevde jeg vennskap og trofast naboskap til medarbeidere.
I dag 20. November 2018 var det i avisen Vårt Land og på verdidebatt.no en lang og grundig artikkel om holdninger i Den norske kirke til en storaksjon mot jødene i Norge i 1942. Forfatter av artikkelen er professor emeritus Torleiv Austad som er kjent blant annet for fagboka Kirkens Grunn analyse av en kirkelig bekjennelse fra okkupasjonstiden 1940-1945. Luther forlag ga ut boka i 1974.
Bildet av Torleiv Austad er tatt fra mf.no/ansatte/107.
Jeg klipper et par avsnitt fra artikkelen og anbefaler alle å lese resten i Vårt Land eller på verdidebatt.no.
(sitat begynner)
Kirken var ikke våken nok da den ble gjort kjent med at en storaksjon mot jødene var på trappene.
I sin nye bok Hva visste hjemmefronten? har Marte Michelet undersøkt hvordan ledere i motstandsbevegelsen reagerte på forhåndsvarslene om storaksjonen mot de norske jødene høsten 1942. Hun hevder at hjemmefronten visste mer enn mange vil innrømme.
Også Den norske kirke kommer i kritisk søkelys i Michelets bok. Det overrasker ikke. Kirken var ikke forberedt på arrestasjonen og deportasjonen av jødene i oktober og november 1942, selv om den i forkant var varslet. Dette er ikke nytt. Med grunnlag i historisk forskning har en innrømmet at kirken ikke var tilstrekkelig våken og handlekraftig da den ble gjort kjent med at en storaksjon mot jødene i Norge var på trappene.
Stans jødeforfølgelsen!
Etter innspill fra generalsekretær Arnold T. Øhrn i Det norske Baptistsamfund gikk Den Midlertidige Kirkeledelse i begynnelsen av november i gang med å utarbeide et protestskriv om jødeforfølgelsen, adressert til ministerpresident Quisling. Skrivet, som er datert 10. november 1942, ble ført i pennen av professor Ole Hallesby. På folkemunne gikk det under navnet «Hebreerbrevet». Det fikk støtte fra alle biskopene, professorene ved de teologiske fakulteter og så godt som samtlige kirkesamfunn i landet og fra de aller fleste kristelige organisasjoner. Protestskrivet appellerte til Quisling og NS: «Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land!» Det påpekes at jødene straffes ikke fordi de har forbrutt seg, men ganske enkelt for sin avstamning. Å tenke og handle slik er i strid både med den kristne betoning av alle menneskers likeverd og med de enkleste rettskrav i samfunnet.
Protesten ble lest opp i mange kirker de følgende søndager. Kirken var den eneste kollektive instans i det norske samfunn som reiste seg i protest mot jødehatet og jødeforfølgelsen. Selv om dette skarpe og profilerte protestskrivet vakte oppsikt, kom det for sent til å kunne hindre deportasjonen av 529 jøder, som forlot Oslo 26. november med lasteskipet «Donau» med kurs for Stettin og derfra med tog til Auschwitz.
Alt i alt ligger det nær å trekke den slutning at den jødiske minoriteten under okkupasjonen ikke fikk den omsorg og støtte som en kunne vente ut fra kirkens sterke understrekning av rett og rettferdighet i samfunnet. Ved flere anledninger falt jødene utenfor kirkekampens horisont, også da kirken ble forhåndsvarslet om storaksjonen høsten 1942. (sitat slutter)
Jeg spør: Er vi våkne nok i dag når det gjelder holdninger til jøder og andre minoriteter i Norge og i andre land? Hva kan vi lære av historien om følger av likegyldighet og mangel på bevissthet rundt folk, grupper og individer som forfølges i dag?
Skifestivalen i Holmenkollen endte i fullstendig kaos lørdag kveld. Det brøt ut slåsskamper mellom publikummere, og flere skal ha besvimt og fått panikk. I tillegg skal enkelte ha vært ufine og slåss mot politiet.
Slik skildrer Nettavisen 10. mars 2018 i Holmenkollen som ikke bør gjentas.
Idrett og alkohol hører ikke sammen. Men idrett uten alkohol kan samle barn, familier, ja, alle mennesker til fantastiske fester med ekte livsglede.
I denne situasjonen kan det være nyttig å tenke gjennom det nye navnet på Det Norske Totalavholdsselskap (DNT). Edru Livsstil er nå satt i fokus sammen med en rød flamme. Da jeg skulle forberede ORD FOR DAGEN til årsmøtet i DNT Vest-Agder 17. mars 2018, ble jeg nysgjerrig på hva begrepet Edru betyr.
Her er døra inn til Totalen i Kristiansand i Festingsgate 9, der mange søker inn på fredager for å få fellesskap, mat og noen å snakke med i en vanskelig situasjon. Kristiansand Avholdslag viser nestekjærlighet som forbilde for oss alle. I løpet av en fredag kan opp til 70 komme innom.
Jeg slo opp i Norsk etymologisk ordbok som forklarer hvor ordene kommer fra, og hva de betyr før og nå. Der leser jeg: Edru betyr å ikke være påvirket av alkohol og å være nøktern. Det første leddet i ordet e-dru er identisk med den norrøne bokstaven Æ «alltid». Det andre leddet er beslektet med det norske ordet drøy. Ædrøy betyr da å alltid være holdbar, alltid solid, alltid pålitelig. Drøy er noe som varer lenge, som er hardt og slitesterkt. Går vi ut fra dansk og germansk språk betyr dreuga det utholdende, aktive og pågående.
Edru livsstil er altså en livsstil som er pålitelig, solid og ikke påvirket av alkohol.
Vi går så til Bibelen for å finne ut hvordan begrepet edru fungerer i der.
I 1 Tess 5 leser vi at edru brukes om å være våken, klar og forberedt på at Jesus kan komme igjen synlig når vi ikke venter det.
Vi skal være edru, kledd med tro og kjærlighet som brynje og med håpet om frelse som hjelm.
I 1 Pet4,7 leser vi: Slutten på alle ting er nær. Vær derfor sindige og edru, så dere kan be. Det vil si: En edru livsstil er å være våken i tanker og sinn, å være forstandig og ha kontroll over seg selv.
I 1 Pet5,8 Vær edru og våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke.
Den som er edru, er altså våken og klar til å ta opp kampen mot sin motstander djevelen som er Guds fiende.
Edru livsstil er i Bibelen er å være våken, sindig og kjærlig.
Dette bilder henger på veggen i møterommet til Totalen i Kristiansand.
Å være edru er altså åikke være påvirket av alkohol, men å være nøktern og sindig, utholdende og aktive, våken, klar og kjærlig.
Kilder:
Norsk etymologisk ordbok av Yann De Caprona, Kagge Forlag 2013.
Alkoholfritt julebord tar av var overskriften i Vårt land nylig.
I en undersøkelse utført for Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) Reiseliv oppga 6 av 10 personer i Norge at de skulle på en eller annen form for julebord. Mye tyder på at færre og færre bedrifter velger et tradisjonelt, norsk julebord med slipset på snei, melder Norsk Rikskringkasting (NRK).
I avisen Vårt Land 13.11.2017 leser vi at hoteller og restauranten har opplevd nedgang i omsetningen i julebordsesongen. Mange julebord har fått en annen form. Det er færre julebord med fyll og spetakkel, sier direktør i NHO Reiseliv Kristin Krohn Devold til NRK.
Entertainer Morten Gjerløw Larsen har booket nesten 500 gjester til sitt alkoholfrie julebordshow tre uker før premieren på julerevyen Jul i bukta på Solbukta Leirsenter i Fredrikstad som eies av Norsk Luthersk Misjonsamband (NLM). Firmaer og privatpersoner i Østfold har meldt seg til julebordet på NLM sitt leirsted.
Larsen tror at det er mange som er lei av å forbinde julebord med voldsomt alkoholkonsum. Han har vært åpen om sitt forhold til alkohol. Etter 15 år med avhengighet klarte han for fire år siden å løsrives seg fra alkoholen. Siden har han fremsnakket det alkoholfrie livet ved mange anledninger.
Fotoet er tatt fra Morten Gjerløw Larsens facebook, hans profil.
Jeg er spent på utviklingen. Står vi foran en ny trend der stadig flere sier takk til alkoholfrie drinker i glasset?
Jeg har nettopp sett på fakkeltog i Oslo for fredsprisvinnerne 10.12.2017. Vi må være visjonære og utålmodige i kampen mot bruk av atomvåpen.
Nobelprisen 2017 går til ICAN, en internasjonale kampanjen mot atomvåpen, The International Campaign to Abolish Nuclear Weapons.
Jeg skreiv i 7. juli 2017 om nødvendigheten av å si nei til bruk av atomvåpen. I dag kan jeg glede meg over valget av ICAN til Nobels Fredsprisen. Bruk av atomvåpen vil ramme sivilbefolkningen blindt og brutalt, og det vil føre til humanitære katastrofer i et omfang som vi ikke har sett før. ICAN mobiliserer til en sterk holdning mot bruk av atomvåpen. Noen må gå foran. Bruk av atomvåpen må stemples som umoralsk. Målet er en atomfri verden.
Atomvåpen er igjen i fokus. Alle må kjenne angst for bruk av atomvåpen. Målet er at alle individer og alle stater sier nei til atomvåpen. Det er et urealistisk mål. Men kampen mot bruk av atomvåpen må fortsette med full tyngde. Her er et kort utdrag fra en tekst av Nei til atomvåpen:
Moderne atomvåpen i dag er mye mer ødeleggende enn bombene som ødela Hiroshima og Nagasaki. De kraftigste atomvåpnene i dag har en ødeleggende kraft rundt 300-500 ganger Hiroshima-bomben, og den kraftigste som noensinne ble testet var over 3000 ganger så kraftig.
En krig med bruk av atomvåpen gjør det mulig å frigjøre mer ødeleggende energi i løpet av en brøkdel av et sekund, enn under alle foregående kriger i menneskets historie til sammen. Konsekvensene av en krig med atomvåpen er utenkelige, og vil uten tvil endre menneskets historie for alltid. Sitat fra http://www.neitilatomvapen.no/index.php/fakta. Les mer her. Bildet under er tatt fra samme kilde, og det gir et lite glimt av atomvåpens masseødeleggelse.
Jeg brukte diktet Regn i Hiroshima av Tarjei Vesaas i norskundervisning på Kristen videregående skole i Lyngdal. Diktet må leses mange ganger. Det fører oss inn i det uhyggelige sjokket og den totale ødeleggelsen av menneskeliv og alt annet i et stort område i Japan. Aldri mer må noe slikt skje igjen. Aldri.
Tarjei Vesaas
Regn i Hiroshima
Idet ho lyfte handa
for å ta tekanna
kom eit blindande ljos …
var ikkje meir
alt var borte
dei var borte
omlaga til damp og sky,
gåtefullt, oppstigande og stumt.
Rop var ikkje rop i dette.
Men jorda slo høgt og vilt
ein knyttneve mot himmelen
ved mishandling,
… ved det attlevande veit
verda rundt
men ikkje orkar fatte:
Hiroshima …
Stigande, milevide slør,
dei var i det,
gått attende til ei urform.
Ein skjerm av damp
over ei pint jord.
Vera eit grann av dette.
Vera i det bortdragande
Men ikkje lenge.
Det drog snart meir fra kaos.
Sløret vart dropar tett i tett,
i dropens evige skapnad
uten byrjing eller slutt.
Dei fall,
svalande, utalde,
i tungt regn nedover …
Byen Hiroshima er kjent over hele verden som den første byen som ble utsatt for kjernefysisk krigføring. 6. august1945 ble byen nesten fullstendig utslettet etter at USA slapp en atombombe over byen.
Vi må hente inspirasjon fra Bibelens skapelsesfortelling for å stå opp mot bruk av atomvåpen. Guds visjon for alt han har skapt ser vi før Den Onde fristet menneskene til fall og opprør mot Guds godhet og gode vilje.
1 Mos 1,26-31: Gud sa: La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden. 27 Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. 28 Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden. 29 Og Gud sa: Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. 30 Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise. Og det ble slik. 31 Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt!Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.
Bøe debuterte i 1984 med diktsamlingen Silkestein, som ble belønnet med Tarjei Vesaas’ debutantpris. Hun er gjendiktet til spansk og kroatisk. Wikipedia.
Bildet av parlamentsbygningen i Israel kalt Knesset.
De røde, skjønne og skjøre blomstene foran Knesset i Jerusalem blir for meg et motiv til å drømme om fred på jord, arbeide for fred og be om fred over Jerusalem og over hele verden.
Hva skal vi svare på dette spørsmålet: Kan vi dikte om blomster etter atombomben falt i Hiroshima og Nagasaki? I protestene mot atomvåpen er det behov for en overflod av blomster. Skjønnheten lenge leve. Skjønnheten skal seire. Livet skal overta. Vi ser fram til den evige blomstring og de evige frukter. Vi leser i Bibelen i Åp22,2: Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider. Det bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet er til legedom for folkene. La oss aldri glemme! La det aldri skje igjen! Atombombene over Hiroshima og Nagasaki ble sluppet 6. og 9. august 1945 over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki. De to atombombene drepte minst 120 000 mennesker av direkte dødelig stråling, brannskader og skader av fallende og flyvende gjenstander. Over noe tid døde rundt dobbelt så mange av påførte skader, skader av direkte stråling, innånding av radioaktivt støv og inntak av radioaktivt forurenset mat og drikke. I tillegg har de som overlevde bombene og etterkommerne deres, slitt med senskader som kreft og misdanninger. Wikipedia.
Jeg ber: Herre, la kirsebærtrærne og liljene bli sterkere enn krigen og blomstene et bilde på freden.
Foto og tekstvalg: Trygve Omland. Lyngdal 10. mars 2017.
Er det frykten i oss som snakker når vi tror vi blir større ved å gjøre andre små? Er det menneskers storhet vi er redde for? spør Eva Dønnestad. Kristiansand-bosatte Eva Dønnestad (51), kommunikasjonsleder i RVTS Sør, har skrevet denne teksten i lokalkultur Fædrelandsvennen. Eva Dønnestad January 5, 2017January 15, 2017 Blogger.
Jeg legger ut denne teksten av Eva Dønnestad fordi den er full av visdom, klokskap og skjønnhet.
Sitat: Den som leter etter feil i andre, finner feil. Mennesket er feilbarlig. Den som leter etter goder, kan finne noe som kan utvide hjertet. Noe som kan styrke relasjonen, gjøre rommet lettere å puste i og dagene lettere å stige inn i.
Vi ser en liten flik av et menneskeliv. Ut fra det lille vi ser, begynner vi noen ganger å mene, plassere og kategorisere. Men et menneske er alltid noe mer. Enn det de sier. Hva ønsker du å lyse opp i dem du møter? Hva ønsker du å forstørre eller se mer av? Fryden eller feilene? Om vi lyser opp andres evne til å overleve, kan vi bli overrasket over styrken de bærer. Om vi lar andres lys skinne, kan det falle lys inn i de mørke krokene våre.
Å gjøre andre store. Å være slik at andre føler seg vel. Hvor ble det av den kunsten? Et blikk kan reise et menneske opp, på samme måte som en blikk kan kjøre et menneske ned i kne. Hvorfor bruker vi ikke mer energi på å oppdage det beste i vår neste? Tenk på alle anledninger der munnen er lukket, rausheten er sendt på dør og forbeholdet kveler den storheten vi kunne vært
med å forstørre i andre? Som ville gjort dem glade. Gitt dem styrke.
Tenk om vi mente mindre og brydde oss mer om hverandre? Klarte å bli hos den andre til frykten forsvant og støvet begynte å glitre. Til de orket å dele gledene innenfor sorgen og sorgene innenfor gleden. Det er hvert enkelt menneskemøte vi viser hvem vi er og hvem vi lar den andre få være sammen med oss.
Vi ser en liten flik av hva et menneske er og gjør. Og jeg undres over at vi ikke ved flere anledninger inviterer større deler av et menneskelivs høyde, dybde og bredde komme fram. Hvorfor blir vi blinde for andres storhet. Den som av og til gjør det umulige mulig. Vi snakker mye om å tåle andres smerte, vi må kanskje også begynne å tåle andres glede og til og med dele den.
Er det frykten som snakker når vi tror vi blir store ved å gjøre andre små? Er det menneskets storhet vi er redde for? Den som leter etter feil hos andre, finner feil. For mennesker er feilbarlige. Det som leter etter noe godt, kan finne noe som utvider hjertet, gjør rommet lettere å puste i og dagen lettere å stige inn i.
Det er vel få som med vitende og vilje vil gjøre andre små, vi er bare så redde for å forsvinne selv. Om vi lar andre få komme fram som den de ønsker å være, begynner de å dele. Men om vi ikke blir tatt i mot, slutter vi å dele. For det er sårbart å gi.
Om du kommer meg i møte og etterspør noe av det jeg har funnet til nå i livet, deler jeg gjerne. Kanskje vi skulle slutte å ha så mange meninger om hverandre og heller søke mening sammen? Vi er ofte flere ting på samme tid. ?Jeg gir deg ikke de mest smertefulle og nedverdigende sannhetene om livet mitt om du ikke samtidig ser hvor sterk og vakker jeg er.? Cathrin var rundt 20 år og hadde flere selvmordsforsøk bak seg, da hun gav meg denne setningen som har gravert seg inn i sjelen min.
Vi er sårbare og sterke. Feilbarlige og fabelaktige. Glade og triste. Noen ganger fyller sorgen eller frykten nesten hele kroppen. Andre dager blir vi glade fordi vi nyter natur eller kunst. Eller et menneske henter fram noe fint i oss som vi ikke har oppdaget selv. Det ligner et under.
Det finnes et sted i oss der vi kan gjenkjenne og glede oss over storheten i hverandre. Vi møtes der. Sitat slutt.
Valg av tekst ved Trygve Omland, Lyngdal 15.02.2017.
I går kveld på samenes nasjonaldag 6. februar 2017 så jeg to interessante programmer på NKR 1 om samene. Først så jeg samisk kultur og kunst utfolde seg i samiske drakter, samisk språk, samisk litteratur, samisk sang, samisk musikk og samisk dans. Deretter så jeg hva den samiske kvinnen Elsa Laula Renberg hadde fått til i kampen for utdannelse og rettigheter for samene. Jeg gledet meg over det samene hadde maktet å få til. Programmene viste at enda mangler det mye på at samenes rettigheter er i mål. Under programmene kom det for meg samer jeg hadde sett eller møtt. Det er ikke mange, men jeg har stor respekt for dem.
Jeg så for meg to samer på Steinkjersannan militærleir i 1965. Jeg var med i en tropp med teologistudenter som skulle lære å gå i takt. Det ble et bilde på hvordan storsamfunnet har tvunget samer til å gå i en takt som ikke passer til deres språk, kultur og livsstil. De to samene som jeg så, var kanskje vant med å leve i frihet i naturen uten å bli kommandert hit og dit uten hensyn til deres verdier og verdighet.
Jeg er tilbake på Steinkjersannan militærleir i 1992, der jeg var på rekruttskole i 1965 og sto vakt.
Jeg så også for meg en same i 1983 i Libanon, da jeg var bataljonsprest i NORBATT i FN. Der var det en same som var løytnant og sjef for en tropp med ansvar for mineryddig. Det står det respekt av.
Jeg ser også for meg samer i Skibotn i Nord-Troms i 1992, da jeg vikarierte som prest i Lyngen prestegjeld. De var på stevne for læstadianere. Skibotn kapell var fullt av mennesker, og ca. 360 kom til Herrens nattverd. Gudstjenesten varte i tre timer. De læstadianske vekkelsene og bevegelsene har betydd mye for mange samer.
Skibotn kapell der jeg vikarierte som prest sommeren 1992 i ca. to måneder. Hit kom samer på læstadianerstevne.
Jeg ser også for meg en samisk gutt i en novelle som jeg brukte i norskundervisningen på Lyngdal Jordbruksskole, nå KVS Lyngdal. Novellen Skoleguttav Laila Stien fra 1979 handler om gutten Mattis som hadde lært Fadervår på samisk hjemme, men klarte ikke å si fram bønnen på norsk, slik læreren krevde og maste om. Men da Mattis hadde sagt fram Fadervår på samisk i klassen som en trillende vårbekk, sa læreren til slutt: Takk, takk, det ?er bra. Han sa det lavt. Det var bare så vidt de kan høre det. Samegutten viste læreren hva som var rett. Fadervår har vi rett til å be på vårt morsmål.
I Vårt Land 6. februar 2017 var overskriften på en artikkel av biskop Ann Helen Fjeldstad Jusnes
