Inne i en kjempestor, tung bibel som mine besteforeldre, Reinert og Olene Rom, fikk til bryllupsdagen, fant jeg et ark om Lyngdal misjonsmuseum. Jeg tror mamma har revet ut ei side av Misjonstidende og lagt det inn i Bibelen for at vi skulle ta vare på misjonsarven.
Mange kjenner igjen de fire misjonskvinnene i Klokkergården.
Deltakelse i misjonskvinneforeningen etter Gustava Kielland var en hjertesak for mamma. Foreningsmøtene i prestegården var høytidsstunder i hverdagen.
Lister24 har en interessant spalte om ting som skjedde i Lyngdal for 50 år siden. I dag 24. februar 2018 leser jeg om Yngreshytta på Kvinesheia som brant ned til grunnen. Da brannvesenet kom til stede, var hytta overtent og taket rast sammen. Brannfolkene kunne ikke redde hytta. De måtte påse at ilden ikke spredte seg til småskogen i byggets nærhet.
Yngreshytta var et viktig møtested for meg og mange andre. Vi kom utenfor allfarvei, vi kom inn i et åpent, kristent felleskap i vakker natur, vi fikk være sammen med voksne ledere med stor kjærlighet til ungdom, og vi fikk høre om Jesus Kristus som frelser og forbilde.
Da hytta brant ned, var jeg 24 år, jeg studerte ved Menighetsfakultetet i Oslo, og jeg giftet meg i Oddernes kirke i Kristiansand i 1968. Jeg merker i dag at jeg vet lite om tida rundt brannen.
Vet du som leser dette, noe om brannen og tida før og etterpå, så vil jeg oppmuntre deg til å dele minner og bilder. Vet noen at det er skrevet om brannen utenom i Farsunds Avis, så bør det taes vare på.
Folk med fantasi kan lage overraskende byggverk av drivgods fra fjorden og tørrpinner fra furuskogen. I går valset jeg i sand og snø på stranda langs Lyngdalsfjorden ved Kvavik. Jeg satte meg ned på en stubb i strålende solskinn med utsikt mot fjorden.
Noen hadde vært der før meg med evne til å se muligheter, der andre ser søppel, ødelagte stokker og forsøpling av stranda. Jeg tenker at her har det vært lekende barn som liker å lage et hyggelig sted for en lat pensjonist som meg. Her sitter jeg og takker dere som har stimulert oss til å tenke muligheter der andre ser problemer.
I dag er Hans Majestet Kong Harald 81 år. Difor fann eg fram ei bok med tittelen Kong HARALD monarki i medvind og motvind. Boka er utgjeven av Lunde forlag i 1996. Forfattar er Per Øyvind Heradstveit.
Heradstveit skriv i prologen mellom anna dette.
Nidarosdomen 23. juni 1991. For ei stund sidan fylte Egil Hovlands inngangsmelodi domen. Salme 139 hadde minna sjelene om det innerste innhaldet i høgtida.
Salme 139,1-10
Herre, du ransakar meg og kjenner meg.
Anten eg sit eller står, så veit du det,
langt bortanfrå merkar du mine tankar.
Anten eg går eller ligg, så ser du det,
du kjenner alle mine vegar.
Ja, før eg har eit ord på tunga,
veit du det, Herre, fullt og heilt.
Du kringset meg på alle sider,
du har lagt di hand på meg.
Det er for underfullt til å skjøna,
det er så høgt at eg ikkje kan fatta det.
Kvar skal eg fara frå din Ande,
kvar skal eg røma frå ditt åsyn?
Fer eg opp til himmelen, så er du der,
og reier eg lege i dødsriket, så er du der òg.
Tek eg morgonrodens venger på
slår meg ned der havet endar,
så fører du meg jamvel der,
di høgre hand, ho held meg fast.
Herre, du ransakar meg og kjenner meg.
Kongen knelte ved alteret, og biskop Finn Wagle la si hand på kongens hovud og ba::
Allmektige Gud, se i nåde til ham som her kneler for ditt åsyn.Sign kong Harald den femte, styrk og led han i hans gjerning som Norges konge.
Så steig Dronning Sonja fram, og biskopen ba for henne.
I dag 21. februar 2018 badet vi oss i solstråler fra himmelen på badestranda innerst i Lyngdalsfjorden på Kvavik. Stillheten speilte seg i elva Lygna. Den brune sanden, den hvite snøen og den isete sjøen lå som et teppe vi kunne trø på med verdighet. En mann vi møtte fortalte at det var for grunt i elveosen til å fiske. Han koste seg i stedet med hunden sin og pølser på bål.
Slike dager og slike steder må vi bare gripe i takk til Gud.
Lygna er navnet på elva vår. Den strekker seg fra Rossevatn i Hægebostad kommune til Kvavikfjorden i Lyngdal kommune, Vest-Agder.
Elva er 82,2 km lang. Navnet kommer fra det norrønelugn, som betyr stille. Lygna har gitt navnet til bygda Lyngdal som nå er by.
19. Juni 1986 ble Lygna et fredet vassdrag. Noe som gjør elva til ei av veldig få som er uregulert fra fjell til fjord.
I 1991 startet kalkingen av elva. Sjøørreten kommer tilbake, og snart også laksen.
Elva har i alle år hatt en lakseførende strekning på ca 20 km. Fra Kvavikfjorden til Kvåsfossen i Lyngdal kommune. Lygna er i hovedsak en sjøørretelv, men de siste åra har også laksestammen tatt seg opp. I tidligere tider var også elva kjent for sitt perlefiske, bare overgått av Litleåna og Audna i Vest-Agder. Gjennom Sørnorsk laksetrapp i Kvåsfossen kan laksen nå komme lenger opp i elva. Laksetrappa ble åpnet 4. august 2014.
En fordel med å bli gammel er at vi kan se livet i et lenger perspektiv. I dag 19.02.2018 dykket jeg ned i notater fra 1968, altså i notater som er ca. 50 år gamle. Der fant jeg et par interessante erfaringer. Jeg siterer fra min egen dagboka.
Ei kvinne fortalte: Han bestefar var nå likesom emissær. Han var streng. Han kunne si: Nåden er fri ? det er så. Men nå må det bli alvor folk. Bestemor var på et vis emissær, hun også. Hun vitnet ofte på bedehuset. Men hun var annerledes. Hun begynte gjerne noe slikt: Tenk at Guds nåde har holdt til i dag ? og det slik som jeg er.
Det grodde likesom mer etter ho bestemor, sa ei kvinne til Carl Fr. Wisløff, da han var prest i Birkenes.
Kampen i framtida
På studentlagsmøtet 19.03.1968 sa presten Georg Johnsen at han trodde kampen i framtida vil stå om dette: En er død for alle.
Erfaringen gjennom 50 år er nok at det er best å følge bestemor og lytte til presten som talte til studenter.
Vi leser i 2 Kor 5,14-15:
For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem.
Dette enkle krusifikset henger i kontoret på ei av bokhyllene mine. Gud kan bruke det enkle for å nå fram til den enkelt.
Jeg holdt på med praktisk-teologisk utdannelse ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo. Den 6. mars 1971 reiste vi til Rogaland for å lære praktisk prestetjeneste i møte med mennesker og menigheter. Vi tok toget på Vestbanen kl. 09.10, og fylte ei halv togvogn. Vi sang under reisen: Syng i stille morgenstund og Ånd fra himlen, kom med nåde.
På min stola på prestekjolen har jeg ei due som symbol for Den Hellige Ånd.
Teologi og tjeneste lærer vi best i Den Hellige Ånds skole. Gud må åpenbare for oss hvem Jesus er. Guds vilje og vei til frelse og evig liv er et mysterium som vi ikke har evne eller vilje til å finne ut av på egen hånd.
Denne erfaringen fra Praktikum minnet meg i dag på 1. søndag i fastetiden om kjernen i vår kristne tro. Jesus måtte gå gjennom lidelse, død og så oppreisning fra de døde. Flere ganger måtte Jesus gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem for å bli slått i hjel og oppreist fra de døde.
Simon Peter hadde nettopp bekjent at Jesus er Messias, den levende Guds Sønn. Jesus er mer enn et forbilde, mer enn en profet. Han er Frelseren som Gud har lovet skal komme, han er både menneske og Gud. Men verken Peter eller noen av oss forstår ut fra egne tanker hva dette betyr.
Guds fiende og motstander, Satan, synes å forstå mer enn Peter. Jesus kalte Peter for klippen eller fjellet. Han skulle bygge sin kirke på Peter og hans bekjennelse, selv om han enda ikke forsto hva Jesus måtte gjennom. Messias, Guds Sønn, måtte gå inn under Guds dom i stedet for oss for å frelse oss fra Satan, synd, skyld, død og Guds straff.
Peter protesterte og irettesatte Jesus. Men da åpenbarte Jesus at Peter var påvirket av Guds fiende, Satan.
Det er vel ikke så overraskende at vi i dag også vil avvise behovet for at Jesus, den syndfrie, må straffes av Gud i vårt sted. Men Gud har ved sin Ånd åpenbart for meg at Guds tanker er annerledes enn mine, høyere og dypere enn mine, breiere og videre.
Jesus kom ikke til verden for å tilfredsstille våre forventninger eller forestillinger. Han kom for å frelse oss etter Guds plan. Han kom for å bytte plass med oss. Han vil ta din og min plass, så vi får hans plass. Vi kan bare godta Guds løsning, så får vi frelse og evig liv gratis.
Her er søndagens tekst med muligheter til fordypning.
søndag i fastetiden, 18. februar 2018.
Matt 16,21-23 {Jesus taler om sin død og oppstandelse}
(Mark 8, 31-33; Luk 9, 22)
Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp.
[den tredje dagen Denne tellemåten innebærer at både dagen da Jesus dør, og dagen da han står opp, telles med.]
<Hos 6, 2; Matt 17, 22 f; 20, 18 f; 27, 63 f; Luk 24, 7. 46; Apg 10, 40; 1 Kor 15, 4>
22 Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: “Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.” 23 Men Jesus snudde seg og sa til Peter: “Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.”
Stort snøfall utfordrer mange forskjellige reaksjoner. Barn fryder seg og lager fantasifulle spor i snøen. Gamle gremmer seg og gruer seg til å hente posten. Noen av oss freser rundt i tunet med snøfreser for å gjøre klart for neste snøfall. Andre gnir seg i hendene, for nå blir det gode tider i vinterferien for slalåm og skigåing.
Tidenes snøfall var hovedoppslaget i Lister24 i går 15. februar 2018. På facebook kan det dukke opp en og annen som er sint på kommunen for mangelfull brøyting.
Bildet fra forsiden i Lister24 torsdag 15. februar 2018. Reportasje ved Torrey Enoksen med bilde av Helge Hestad.
I løpet av sitt 75 år lange liv har ikke Helge Hestad opplevd så mye som 170 centimeter snø på jordene ved hjemgården på Hestad i Kvås, skriver Lister24. Ja, det er nok mellom 190 cm og to meter snø, sier Hestad. Han er ca. 170 cm. høy. Han husker vinteren 1951 at det var så mye snø at de kunne renne på akebrett fra loftsvinduet.
I dag tok jeg dette bildet utenfor hjemmet vårt i Høylandsveien på Rom i Lyngdal. Tommestokken eller meterstokken midt på bildet er to meter, og den hjelper oss til å se forskjellen på snømengden på Rom og på Hestad, ca. 25 cm. på Rom og over 170 cm. på Hestad.
Snø uten smil kan lett bli tungt og trist. Buss-sjåfør Bryge fra Eiken hadde evne til å lokke fram smil og latter hos passasjerene ved en kjapp replikk. Det fortelles at Bryge ble spurt om det var mye snø i Eiken. Å, ja, sa han, de som har store gårder, de har mye snø.
Ser du hvorfor jeg har målt snømengden på Rom ved å legge tommestokken på langs? Ser du at måten vi måler snøen på, i dybden eller i bredden, gir oss muligheter til å skryte av snømengden enten fakta er 25 cm. eller 200 cm.?
Hvordan kan vi få like og rettferdige forhold i skihopp, når vinden viser muskler?
Jeg så på kombinert langrenn 10 km i OL 2018. Det ble en fjerde og tiende plass på de beste nordmennene. Vinden i hoppbakken vant visst over to av de antatt beste nordmennene som kom langt bak på resultatlista.
Da jeg så på kombinert som barn og ungdom, var det tre hopp på hver deltager, og de to beste hoppene telte med. Husker jeg riktig? En slik ordning i dag ville ta veldig lang tid å gjennomføre.
Da jeg var åtte år, vant Simen Slåttvik OL i 1952. I 1956 vant Sverre Stenersen. Da jeg var 20 år i 1964, vant Tormod Knutsen. Dette er navn som høres kjente ut. Mange flere kunne nevnes. Norge har en lang tradisjon i de nordiske ski-idretter. Kombinert sto sterk.
I OL er det spesielt viktig med like forhold. Det skal være rettferdig. Men så er det denne vinden som skaper trøbbel.
Hvordan ville det bli om man hadde tre hopp å velge i? Hvor lang tid ville hele konkurransen ta da? Kanskje er vinden viktig for å skjerpe alle sider ved hopprenn i det fri?
Målet er at det blir rettferdig. Ledelsen for hopprenn prøver så godt de kan ved å variere med pluss og minus ut fra vindforholdene og ved å variere farten ved hjelp av ulike avsatser.
Å ha fokus på rettferdighet er en god ide og en viktig verdi. Kampen mot juks og doping må intensiveres.Åpenhet og ærlighet må få større plass i all idrett.
Her en en av de store idrettsmennene i min oppvekst, Sverre Stenersen. Jeg satt klistret til radioen og fantaserte om løperne som vi ikke kunne se. Vi måtte bruke hodet til å regne ut hvordan den enkelte lå an i forhold til konkurrentene. Nå blir alt servert fullt ferdig på en stor skjerm. Lærte vi å regne mer før ved å høre på ski- og skøyterenn?
Tre bilder fra Wikipedia: Sverre Stenersen i 1956. Født i 1926 og døde i 2005.
Sverre Stenersen var en av våre store skiløpere. I hovedgrenen kombinert tilhørte han verdenseliten i årene fra 1950 til 1960, men han var også en fremragende spesialhopper. Da han 1950 svevde 112 meter i Planica, var det ingen nordmann som hadde hoppet lengre. Han representerte i alle år Målselv IL. Kilde: Store Norske leksikon.
