Verdens øyne er nå rettet mot Singapore før toppmøtet tirsdag 12.06.2018.
SENTOSA: I vakre omgivelser på øya Sentosa skal presidenten i USA, Donald Trump, møte den nordkoreanske lederen, Kim Jong-un, på Capella Hotel. Foto: Capella Singapore / AP/
Vi må nå mobilisere i bønn til historiens Herre, og be om at han må påvirke alle gode krefter til å lette på undertrykkelsen av folket i Nord-Korea. Vi må be til fredskongen Jesus om at han medvirker til fred og trygghet i Nord- og Sør-Korea, i USA og Kina, ja, i hele verden. Jesus sa til sine disipler: Salig er de som skaper fred.
I bladet for Åpne Dører nr. 3 mars 2018 leser vi om Nord-Koreas tause foreldre. De fleste kristne foreldre holder sin tro skjult for barna sine. Å dele troen kan koste dem dyrt i verdens farligste land å være kristen i. Mange foreldre venter til barna blir gamle nok til å bli innlemmet i familiens hemmelighet. Barn forstår ikke alltid risikoen som følger med at de ved et uhell forteller en bibelhistorie eller synger en kristen sang. Med barna i sentrum kan vi håpe på en gryende fredsprosess.
Kilde for bildet og mer informasjon: https://www.nrk.no/urix/nord-korea_-vil-diskutere-fredsmekanismer-og-atomnedrustning-1.14077361
Gå til mauren, du late,
se hva den gjør, og bli vis!Ordsp6,6
Mauren er ikke noe sterkt folk,
enda legger den seg opp føde om sommeren. Ordsp30,25
Bilde fra promenaden i Mandal.
Gud fokuserer ofte på små vesener for å lære oss mennesker noe viktig. Gud utvalgte det minste av alle folk ifølge 5 Mos7,7: Når Herren hadde godhet for dere og valgte dere ut, var det ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene.
Husherren sa til tjeneren: Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme. Luk14,21.
Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud.1 Kor 1,28-29.
Vannliljen i bassenget på Dønnesmoen i Grimstad viser at vann er viktig. Uten vann, ingen vannlilje.
Regnet i dag minnet meg om hvordan regnet brukes i Bibelen som et bilde på virkningen av Guds ord.
Regnet gjør det Gud vil
For lik regn og snø
som faller fra himmelen
og ikke vender tilbake dit
før de har vannet jorden,
gjort den fruktbar og fått den til å spire,
gitt såkorn til den som skal så,
og brød til den som skal spise, slik er mitt ord
som går ut av min munn:
Det vender ikke tomt tilbake til meg,
men gjør det jeg vil
og fullfører det jeg sender det til. Jes 55,10-11.
En gang jeg var i Israel, begynte det å regne. Det likte ikke vi fra Norge som var på reise. Guiden vår merket det. Han satte oss kontant på plass idet han sa: Regn er liv. Hver dråpe er en hellig dråpe.
Ordene regn og regne er brukt 83 ganger i Bibelen. Det viser at regn er viktig.
Å bygge menigheter for emigranter i Norge er en stor utfordring.
Emigrant, utvandrer, person som flytter fra et land med sikte på å bosette seg i utlandet, kan også betegne en flyktning til et fremmed folk. Se mer i Store Norske leksikon.
Hovedsaken i avisen Vårt Land i dag 9. juni 2018 var om emigranter som Finner hjem i egen kirke.
Jeg bruker her et bilde av Flekkefjord kirke, som jeg fotograferte 7. juni 2018, som illustrasjon for møteplasser for emigranter og etnisk norske.
Et par journalister har snakket med emigranter fra forskjellige land om hvordan de har funnet seg hjemme i kristne menigheter. Siden jeg har blitt litt kjent med noen få flyktninger fra Syria, var det interessant å lære mer om emigrantenes behov.
Den viktigste grunnen til at jeg kommer hit til en eritreisk-ortodoks menighet er for å be til Gud, sier en person med eritreisk bakgrunn. Dessuten treffer jeg mange her fra mitt hjemland. En annen sier at han også kommer for å treffe vennene sine. En annen sier at her får vi hjelp til å forstå Bibelen, og så synger vi og spiser sammen. Vi går med hvite klær for å hedre Jesus, sier en. I Fredrikstad er det en menighet på 70 medlemmer som samles på lørdager, noe som passer bedre enn søndag. Det er lettere å forstå språket her enn i en norsk menighet, sier en.
En kaldeisk-katolsk kirke har 350 medlemmer i Norge. De møtes til messe i Kristiansand, Fredrikstad og Oslo. Hit kommer man for å huske å be til Jesus, snakke sammen, delta med sang, og en kaller seg diakon. Når jeg skal til gudstjeneste pleier jeg å kle meg litt finere, sier en. En person fra Nord-Irak sier at det viktig å bruke arameisk og arabisk språk. Det er veldig viktig å bevare rutiner og tradisjoner.
De kinesiske kristne i Norge kommer sammen i Oslo og Stavanger. Ei kvinne sier at hun føler seg hjemme i menigheten i Oslo, der hun kjenner mange, og har tatt på seg oppgaver, og hun setter pris på den evangeliske forkynnelsen. En mann synes det er vanskelig å forstå Bibelen på norsk, og liker derfor å gå til en menighet som bruker hans morsmål.
Noen afrikanske evangelikale kristne startet Kingdom Gospel Center for fire år siden. For dem er samlingene etter gudstjenester viktig for å dele erfaringer med andre som har flyttet til Norge fra Afrika. En person fra Burundi var med på å starte dette senteret for å holde troen levende og hjelpe andre med sosialiseringen.
Oromo Evangeliske Kirke i Oslo ble startet i 1997 og har nå ca. 200 medlemmer. Den samler folk fra Etiopia i Nordberg kirke. Det er to ting som gjør at vi kommer hit, sier en, det er det åndelige og fellesskapet. Det er viktig for meg å be og høre hva Bibelens sier.
Språket norsk går igjen som en viktig årsak til å oppsøke en menighet som ikke bruker norsk i gudstjenesten, men det språket de kan fra før. Budskapet fra Bibelen, bønn og fellesskap er tre viktige faktorer for mange emigranter.
Utlendinger i Norge samles i mer enn 250 kristne menigheter. Vi er forskjellige, men vi trenger alle å høre til i et trygt fellesskap. Mange norsktalende menigheter forsøker å integrere emigranter. Ulike språk er en av de største utfordringene, når vi skal skape møteplasser og bygge broer over forskjellene.
En trestamme kan brukes til festlig utstilling av håndarbeid.
Skolebarn bruker gata til å spre håp om et mobbefritt samfunn. Stå på, barn, også utenfor skolebyggene med et viktig budskap som angår oss alle.
Vi spiste på Englevakten cafe som vi har gjorte tidligere også. Maten er god, miljøet er godt og alle bibelordene gir mening. Menneske lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Englevakten gjør Flekkefjord til en by med sjel og ånd.
Midt i byens hjerte mellom Flekkefjord kirke og Englevakten cafe stoppet jeg og studerte budskapet om Herrens hjelp og nåde.
På gravsteinen til mine foreldre står det skrevet: Min hjelp kommer fra Herren. Godt å bli minnet om det en helt vanlig dag i byen.
Hvis du er innom Flekkefjord sykehus, som har fantastisk utsikt over byen, så anbefaler jeg deg en forfriskende gåtur i byens fine gater.
Jeg tenker at skolens lokaler må være åpne utenom skoletimene for elever som ønsker å engasjere seg frivillig i religiøse og humanitære organisasjoner. I et flerkulturelt samfunn må den offentlige skolen være åpen for at elever engasjerer seg i tro og livssyn utenom skoletimene gjennom møter i skolens lokaler. Religionsfrihet, trosfrihet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet er friheter som den offentlige skolen kan øve seg på gjennom å låne bort klasserom til engasjerte elever. Selvfølgelig må skolens formål og regler sette rammen rundt møter i skolens lokaler.
Bildet viser Guds åpne landskap. Vil også skolenes lokaler blir mer åpne?
Lokalehistorie er ofte kjernen i nasjonal og global historie.
Historielagets tur til Grimstad og Sjøfartsmuseet i Aust-Agder 3. Juni 2018 åpner noen vinduer ut til dramatikeren Henrik Ibsens verden. Ibsen levde mellom 1828-1906.
I januar 1844 kom Ibsen til Grimstad som 15-åringer for å gå på apotekerlære. Tiden i Grimstad satte spor i mennesket og forfatteren Ibsen.
I 1877, da han var nesten 50 år, ga han ut skuespillet Samfundets støtter i fire akter. Et mulig forbilde for hovedpersonen i stykket, konsul Karsten Bernick, kan ha vært Morten- Smidt-Petersen som vi hørte om på turen. Han var en sentral mann i skippingmiljøet i Grimstad midt på 1800-tallet. Han ble regnet som byens mektigste person. Han deltok også i det politiske miljøet som stortingsrepresentant og en periode som ordfører i byen. Han giftet seg med Ibsens tremening, Cathrine von der Lippe. Han drev et blomstrende skipsverft, og han hadde en rekke skuter i utenriksfart.
Henrik Ibsen skriver i Samfundets støtter om tre utfordrende problemer i samfunnet:
Tomtespekulasjoner i forbindelse med utbygging av jernbane,
forsikringssvindel med skip
og snuskete forretningsmetoder.
Ibsen fokuserte på brist i den individuelle moralen. I sluttscenen sier Lona Hessel: Sannhetens og frihetens ånd ? det er samfunnets støtter.
Riksteatret satte opp Samfunnets støtter i 2015 under parolen Ibsen for alle.
Stykket kretser rundt konsul Karsten Bernicks konfrontasjon med sin egen fortid. Den rommer en større løgn, som både inkluderer pengesaker og kjærlighet.
Austad historielag og Lyngdal historielag arrangerte busstur 3. juni 2018 til Sjøfartsmuseet i Aust-Agder, Norsk hagebruksmuseum og Knuden ved E 39. Som en av ca. 50 deltakere vil jeg takke våre ledere for en vellykket reise selv om varmen på ca. 30 grader var i overkant av det jeg liker. Jeg byttet skjorte en gang fordi jeg ble våt av svette. Her legger jeg ut noen bilder fra turen som kan gi små glimt av opplevelser.
1. Guiden i Sjøfartsmuseet var en spirituell forteller som tok oss med på hans hjemmebane. Til venstre på veggen ser vi bilde av Terje Vigen. Besøket ga meg lyst til å se nærmere på Henrik Ibsens rolle i Grimstad innen skipsfart. Jeg ble overrasket over å se en mann som gallionsfigur.
2. Utstillingen i Sjøfartsmuseet viste hvorfor Aust.Agder var det viktigste sjøfartsdistriktet i Norge på 1800-tallet. Det handlet om oppturer og nedturer, om skipsfartsnæringen og seilskip, om sjøfolk som mestret havet og sjøfart i krig og fred.
3. Ibsens urtehage i hagebruksmuseet imponerte ikke like sterkt som skuespillene hans. Blomstene var preget av tidlig og varm vår.
4. Den gamle og grå Storeika på Dønnesmoen imponerer med sin alder på ca. 400 år. Men treet har mistet noe av sin prakt. Et kraftig snøfall i mars i 1985 førte til at antallet greiner ble redusert. En brann i eika i 1995 satte også sine negative spor.
5. Knuden eller Sløyfen som noen sier, kjørte vi gjennom før i tida. Jeg tenkte ikke da på at jeg passerte ingeniørkunst og håndtverk av høy kvalitet.
6. Skiltet Knuden er en innbydelse til å ta en stopp og beundre det arbeidsfolk fikk til før i tida med enkle redskaper.
Sterk nedgang i kirkens korarbeid. Det var overskriften i Vårt Land 1. Juni 2018. Analysen handler om korarbeid i Den norske kirke fra 2008 til 2017. Tallmateriale var hentet fra KOSTRA. Det mest utfordrende er at antall kor og kormedlemmer blant barn og unge har gått sterkt ned. Trosopplæring, innsparing og holdninger blir det pekt på som årsaker til nedgangen. Se mer om årsaker i Vårt Land s. 26-27.
Rom musikkor ble startet i 1961, altså for 57 år siden. Inger Herdal skreiv ved 10 års jubileet at Borgny og Margot fikk ideen til et kor. Enda synger Rom musikkor, mest på bedehus, og de øver på Å bedehus.
Jeg tenker tilbake på egne erfaringer med kristne kor i kirker og bedehus. Selv om jeg ikke har sunget i kor mer enn en gang, har jeg sett stort på korarbeidet. Den ene gangen jeg sang var i Spangereid kirke da kristenrussen fra Farsund gymnas hadde misjonsmøte. I 1963-1964 samlet vi inn 23 000 kr til en kirke i Sør-Afrika. Slike kor som varer en kort tid, et halvt år, har stor betydning for fellesskap og forkynnelsen av Guds ord. Da jeg var feltprest på Evjemoen i 1971, hadde vi eget kor for soldater som varte enda kortere enn kristenrusskoret. Likevel ga koret liv og vitalitet til det kristne vitnesbyrdet i militærleiren.
Da jeg var skoleungdomsprest 1972-1977, hadde Norges kristelige Student- og Skoleungdomslag sang- og musikkfestivaler sammen med Indremisjonsselskapet. Laget fikk også egen sang- og musikksekretær. Satsing på sang sto sentralt. Da jeg jobbet i Det norske Misjonsselskap, hadde vi besøk i Åpta kirke av Lagskoret fra Salangen i Troms. Kirka var full av folk som ga koret fra nord stående applaus.
Da jeg var residerende kapellan 1978-1988 i Finsland, Greipstad og Søgne, var korarbeid i kirkehus og bedehus et kraftfullt ledd i gudstjenester og møter. I hele Søgne prestegjeld var det mange barne- og ungdomskor som var ledet av frivillige medarbeidere. Korene var viktige redskaper i trosopplæring for nye generasjoner. Korene trakk med seg foreldre som ville følge opp sine barn. Blandakor og musikkor var slitesterke, og disse korene for voksne styrket fellesskap og åpnet mulighetene for å nå lenger ut med budskapet om Jesus Kristus. Greipstad blandakor hadde fester der kormedlemmene ba med seg gjester.
Da jeg var sokneprestvikar ca. halvannen måned i Vardø i 1992, opplevde jeg noe enestående. I en begravelse i Vardø kirke sang tre kor. Hun som var død, hadde vært levende engasjert i korarbeid. Kor med hvite luer sto sterkt i Vardø, så det ut til.
Arbeidet i kirke og bedehus må prioritere korarbeid høyere i framtida. Frivillige i kor legger ned mye tid og krefter, og det må legges godt til rette for at de kan trives og utvikle seg som ledere i kor. I en strammere kirke- og bedehusøkonomi må kantorstillinger og sang- og musikkledere få noe breiere plass i budsjettene. Pensjonert organist, Jorunn Moen,
stimulerte til korarbeid ved å gjennomføre en rekke sommerkonserter i Lyngdal kirke. Korsang har mange viktige ringvirkninger. Det er viktig å tenke på at kor er en kilde til rekruttering av prester og andre ansatte, sangere og musikere, og nye kormedlemmer i framtida.
Navnet prestekrage eller prestekrave viser til den hvite prestekragen som ble brukt av protestantiske prester. Navnet kommer egentlig av gresk leukós som betyr hvit og ánthmos som betyr blomst, altså hvit blomst.
De hvite tungekronene er hun-blomster, men de gule rør-kronene i midten er tokjønnet. Når prestekragene kommer som frukt ut på høsten, ser vi at fruktene ikke har fallskjerm slik som hestehov og løvetann har. Frøene til prestekrager spres på en annen måte enn med vinden. Fruktene med frøene inni, blir klissete i fuktig vær og fester seg til dyr som passerer.
I alle land der vi finner prestekrage, er de hvite tungekronene blitt brukt av barn til å spå med i kjærlighetssaker. Barna napper de hvite tungekonene av en for en og sier f.eks elsker, elsker ikke. Det avgjørende er hvilket ord som faller på den siste kronen. Elsker han meg eller elsker han meg ikke?
Prestekrave er vanlig på tørre bakker og i gamle enger over hele Norge helt til Finmark. Sarpsborg kommune i Østfold har valgt prestekrave til kommuneblomst.
Vi skal nå flytte fra prestekrage som blomst til prestekragen som prester har brukt.
Pipekrave er brukt som betegnelse i eldre protokoller på museer. Den er stiv i stoffet og lagt i tette folder og står ut fra halsen som en ring av små rør eller piper.
I den eldste kirke hadde ikke prestene særskilte prestedrakter til hverdags som skilte seg ut fra drakter som folk flest brukte. Men prestene gikk ikke i hverdagsklær når de gjorde tjeneste. Da brukte de presteklær. En viss høytid skulle det være når menigheten var samlet om Guds ord og de hellige sakramentene.
Pipekragen er en spansk hoffmote fra 1400 og 1500-tallet. Fra 1500-tallet ble pipekragen brukt av de høyere klasser over hele Europa. Ved reformasjonen på 1500-tallet kom den inn blant lutherske prester i Tyskland, Danmark og Norge. Pipekragen er altså ikke en spesiell geistlig kledning.
Kilde: I Guds hus LÆREBOK I LITURGIKK ved Ingemann Ellingsen, Andaktsbokselskapet, 1980.
Pipekraven brukes enda av prester på Island og i Danmark ifølge Wikipedia. Jeg brukte den i 1970-årene og i begynnelsen av 1980-årene, så vidt jeg husker. Prester i Den norske kirke som er ordinert før 1980 har mulighet til å bruke pipekrage til sort prestekjole (samarie) dersom de er ordinert til prest før innføringen av nye liturgiske klær i 1981. For andre prester ble den avskaffet i 1980.
Mens blomsten prestekrage lever frimodig i hele sin prakt år etter år, er prestens pipekrave nesten forsvunnet i det offentlige rom. Min pipekrage ligger gjemt i en boks i et kott.
Pipekragen eller pipekraven fikk etter hvert mange navn. Den ble kalt prestekrave, prestekrage, møllesteinskrage og halsekrus.
