Novellen Karens jul av Amalie Skram kommer fram i min bevissthet gang på gang når jeg tenker på det enkelte mennesket på flukt over Storskog. Ser vi barnet i mors mage? Ser vi babyen ved mors bryst? Ser vi det enkelte menneske? Eller ser vi i for stor grad alle under ett? Er det rettferdig å behandle alle likt når hvert individ har sin egen livshistorie?
Jeg har stor respekt og ydmykhet for alle som er involvert i flyktningekrisen i Norge, politikere, politi, alle som møter flyktningene. Vi må bare ikke overse det enkelte menneske, tenker jeg. Karens jul hjepler oss til å huske på de svakeste.
Vi leser slutten av novellen der en konstabel kommer forbi ei hytte i havnestrøket.
Neste natt da han kom forbi hytten, stanset han og så inn. Hun satt i en skrå stilling, tilbakelent mot vinduskarmen Hennes profil med knyttetørkleet om hodet tegnet seg svakt mot ruten. Barnet lå ved brystet og diet. Hun rørte seg ikke og syntes å sove. Ut på morgenen slo det om til frost. I løpet av den neste dag gikk termometret ned til 12 grader. Det ble gneldrende kulde med klar og stille luft. På vinduene i det lille ferjemannshus kom det et tykt lag av hvitt rim, som gjorde rutene aldeles ugjennomsiktige. Julaften ble det igjen værforandring. Det tødde og dryppet allestedsfra. Man var nesten nødt til å gå med paraply, enskjønt det ikke regnet. Nede på kaien var alle pakkhusvinduene atter blitt isfri, og føret var verre enn noensinne. Om ettermiddagen ved totiden kom konstabelen der ned. Han hadde hatt fri de siste par netter på grunn av en forkjølelsesfeber, som legen hadde gitt ham attest for. Nå skulle han ut og snakke med en fyr på et av dampskipene. Hans vei falt forbi huset. Enskjønt det allerede var begynt å skumre, så han det dog i flere skritts avstand, det som brakte ham til å stanse og bli så underlig ille ved. Der satt hun i nøyaktig den samme stilling som hin natt for to dager siden. Det selvsamme stykke profil på ruten. Han anstilte egentlig ikke noen refleksjon derover, bare følte seg grepet av gru over
dette forstenede selvsamme. Det gikk et uvilkårlig gys gjennom ham. Skulle det være hendt noe? Han skyndte seg bort til døren; den var stengt. Så slo han i stykker en rute, fikk fatt på en jernstang, som han strakte inn gjennom åpningen og hektet med den kroken av krampen. Trådte så inn, sakte og forsiktig. De var stendøde begge to. Barnet lå opp til moren og holdt ennå i døden brystet i munnen. Nedover dets kinn var det fra brystvorten silt noen dråper blod, som lå størknet på haken. Hun var forferdelig uttært, men på ansiktet lå det som et stille smil. Stakkars jente, for jul hun fikk, mumlet konstabelen, mens han visket seg i øyet. Men kanskje det er best som det er for dem begge to. Vårherre han har nå vel en mening med det. Han gikk ut igjen, trakk døren til og gjorde kroken fast. Skyndte seg så på stasjonen for å melde tildragelsen. Den første arbeidsdag etter julehelgen lot havnevesenet det gamle ferjemannshus rive ned og transportere bort. Det skulle ikke stå der og være tilholdssted for alskens løsgjengere.
Fra Politiken, 1885
.Les hele novellen:
http://www.acm5.com/vgs/2_norsk/Ordforklaringer/0_Tekster%20pdf/Karens%20jul.pdf
Under her leser vi fra virkeligheten nå i 2016.
Søndag morgen ble han funnet død, i en bil like ved en kontrollpost utenfor byen Alakurtti i Russland. Vitner forteller at han ikke hadde penger til å betale menneskesmuglere, og derfor ikke fikk noe hjelp fra noen. 33-åringen kom fra India, og ville neppe fått opphold verken i Norge eller Finland. Jeg lurer på om han visste det. Han satt i bilen i fem dager, på en vei i et øde skogsområde på Kolahalvøya, før han frøs i hjel.
http://www.dagbladet.no/2016/01/20/kultur/meninger/storskog/flyktninger/politikk/42825216/
Trygve Omland
23.01.2016
