Hva husker jeg best fra gudstjenesten julekvelden?
Biter av talen, solosangen, julesangene, musikken, symbolene i kirkerommet, stemningen. Ja, jeg har mye å glede meg over etter gudstjenesten. Men det som kommer først opp i min tankeverden er en ung gutt med Down syndrom. Jeg ser han enda stå oppreist under fellessangen sammen med hele forsamlingen. Han tar av seg brillene og stryker en hånd over øynene sine. Han så ut til å være beveget og berørt. Han viste meg noe som jeg trenger mer av. Selv om jeg ikke kjenner gutten, så jeg at han var et forbilde for meg. Han viste synlig mer enn jeg at det vi var med på betydde mye. Jeg tok ikke av meg brillene og strøk beveget hånden over øynene.
Takk, ukjente gutt for at jeg fikk se deg noen øyeblikk. Du har en uendelig verdi. Du er enestående. Vi trenger mange som deg til å vise følelser og til å smelte frosten i fellesskapet.
0 kommentarer
