Bilde fra Tanzania.

Kunne jomfru Maria glemme sitt barn som hun hadde holdt i sine hender?
Og selv om en mor kan glemme,så vil jeg aldri glemme deg sier Herren.

Føler du at Gud har glemt deg, eller at familien har glemt, eller at vennene har glemt deg, eller at menigheten har glemt deg? Føler du deg forlatt og forsømt?

Sommeren 1966 møtte jeg en gammel, sliten sjømann under et skipsbesøk på et enormt stort havneområde i Rotterdam. Han fortalte om et besøk hos familien hjemme i Norge. Da han kom hjem, kom det ut et barnebarn i døråpningen. Men barnebarnet kjente ikke igjen bestefar. Det var sårt. Men så kom hans sønn ut, og han kjente igjen sin far. Med gråt i stemmen fortalte sjømannen at sønnen omfavnet han. Den gamle var ikke glemt. Han ble gjemt i en varm omfavnelse av sønnen.

Sønnen minner oss om den barmhjertige faren som fikk se den bortkomne sønnen sin enda mens han var langt borte. Han syntes inderlig synd på sønnen som hadde sløst bort de arvede pengene i et vilt liv. Den kjærlige faren løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Slik er Gud som vår Far. Han glemmer deg ikke, selv om du føler deg glemt. Selv om du har misbrukt livet og de mulighetene Gud har gitt deg, glemmer ikke Gud deg. Han gjemmer deg i sitt romslige, rause hjerte. Han lengter etter deg. Han sier: Velkommen hjem.

Sissel Kyrkjebø synger på en CD fra 2010: Velkommen hjem?Jeg blir her og venter/du er velkommen hjem?Du vil forbli her i hjertet mitt/og du er velkommen hjem. Slik kan vi si til hverandre som medmennesker. Enda sterkere  vil Gud si til deg: Du vil forbli i mitt hjerte/og du er velkommen hjem. Hjem til Gud, hjem til Guds rike, hjem til en ny jord og en ny himmel i evigheten.

I 2010 kom det ut en bok om den norske uteliggerkolonien i Brooklyn. Tittelen på boka var Ørkenen Sur. Jeg lånte boka på Lyngdal bibliotek og leste med glede om Guds utstrakte hånd i søppeldynga.  Karl Holm, som ble kalt Søppeldyngas apostel, var Guds utsendte hånd i 1926 til uteliggere fra Norge.

Med rogalandsdialekt, veltrimmet bart og sølvfarget hår krøp Holm over hauger av rustne jernplater, utrangerte trikker, tønner og alt tenkelig avfall. Det som liknet et kravlende menneske på leting etter noe nyttig, var Guds utstrakte hånd. Guds utstrakte hender i Ørkenen Sur var bl. a. Sjømannskirken, Blå Kors og Frelsesarmeen. (s. 57.59-60).

Vi leser om en møkkete, skitten sørlending som ble reddet ut av søppeldynga i Brooklyn. Han ble skrubbet på ryggen og vasket så det løsnet flak av møkk. Han fikk ren seng og mat, stell og nytt livsmot. Han forlot sykehuset noen uker senere, edru og flere kilo tyngre. Verken Gud eller Guds utsendte medarbeidere hadde glemt sørlendingen i fremmed land.(s. 95-96).

Vi mennesker glemmer mye, og jeg glemmer mer og mer jo eldre jeg blir.

I Jes 49,14-16 leser vi et budskap til Guds folk som var prøvet i lidelsens høyskole.

Herren har forlatt meg,

 min Gud har glemt meg.

 Herren svarer: Kan en kvinne glemme sitt diende barn

 og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte?

 Og selv om en mor kan glemme,

 så vil jeg aldri glemme deg.  Jeg har tegnet deg i mine hender,

 dine murer står alltid for mine øyne, sier Herren, vår Gud.

Gud bærer alltid sitt folk med seg i sine hender. Vi er så nær Gud som hendene er nær resten av kroppen. Han ser oss gjennom nådens briller. Når vi vender om og tar i mot syndenes forlatelse, så ser han på oss som om vi aldri har sviktet Guds vilje. Han har risset navnet ditt inn i sine mektige hender, så ingen makt kan stryke deg ut. Han har tegnet deg tydelig i sine hender med Jesu blod. Derfor kan han ikke glemme deg. 

Han har omsorg for deg, og han beskytter deg. Murene som sto rundt byen Jerusalem og beskyttet Guds folk, ble ødelagt. Men Gud glemte ikke folket verken uten murene eller utenfor murene. Hans trofaste kjærlighet er en usynlig mur som gjemmer de som føler seg glemt.  De svake og skrøpelige står sterkt i Herrens hånd.

Ingen makt har makt til å viske deg ut Jesu naglemerkede hender.  Dine og mine synder ble naglet til korset ved Jesu hender. Han åpnet da sin favn og omfavnet oss med evig miskunn.

 Gjennom stengte dører går Jesus  etter sin oppstandelsen fra de døde, like inn til oss i dag og sier: Fred være med dere! I Joh 20 leser vi videre: Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. De kjente igjen Jesus, for de så merkene etter naglene gjennom hendene. Jesu sårede hender er hans identitetskort. Tomas ville ikke tro at de andre disiplene hadde sett Jesus lys levende. Han var jo død. Derfor måtte Jesus vise sårmerkene i sine hender en gang til. Han ville overbevise de som ikke ville tro på disiplene.

Jesus kom til disiplene og Tomas åtte dager seinere, mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: Fred være med dere. Så sier han til Tomas: Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden din og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende! Min Herre og min Gud! sa Tomas.

 Hva skal du og jeg si?

 Jeg er tegnet i Guds hånd.  Jesus er min Herre og min Gud!

Trygve Omland

4. april 2014