Den mannen ber tyngste børi
som ingen ting har å bera.

Jan-Magnus Bruheim
På Skålvekti

Til venstre Roald Rom og Martin Birkestøl

Vi ser at bøndene i dag samler inn gress og høy for å ha mat nok til husdyrene når sommeren er over.

Hvordan foregikk høytransporten fra vollen til låven før i min oppvekst i 1950-årene? Hvilke minner har du?

Jeg ser for meg at høyet ble brakt under tak på flere måter: Med hest og høykjerre, med hest og høyslede, med traktor og høysvans og med en bøyd menneskerygg som bar en tung høybør.

Har du vært med på det siste: Å bære høy på ryggen? Det var vanlig på heiegårder når de ikke hadde hest, eller når terrenget var for kupert for kjerre eller slede. Viss du ikke har sett hvordan en høybør blir til, vil du neppe forstå min skildring av prosessen.

På bildet ser du min spreke fetter, Roald Rom, med en stor høybør på ryggen. Vår læremester, Martin Birkestøl, holder i riva som er et viktig redskap når høybøra skal lages og formes.

Det var en kunst å lage gode høybører.

Vi brukte et spesielt tau festet til et tynt tre som var bøyd som ei løkke. Denne løkka var midt på tauet, og fra løkka la vi tauet som to parallelle tau med ca 40-50 cm avstand. Så kjemmet vi tørt høy sammen, ristet det og la det opp på de to parallelle tauene. Dette gjorde vi mange ganger inntil høybøra ble høy og stor.

Vi la så de to tauene over høybøra og festet dem i løkka, og så strammet vi hardt til, så høyet satt fast som i ei klype.

Den som skulle bære høybøra, måtte bøye seg ned, sette ryggen inn til høybøra og stikke armene mellom tauene og høyet. Vi som ikke bar høybøra, sto foran høybæreren og dro i tauet for å få bæreren til å reise seg.

Før bæreren kunne gå av sted med høyet, måtte vi bruka ei rive til å rake av løst høy på høybøra. På den måten hindret vi at det ble liggende igjen høystrå langs veien der bæreren skulle gå. Hvert høystrå hadde høy verdi.

Når alt høyet var inne, skulle markene være frie for høystrå. Det skulle se fint ut.

 Å lage høybører med rett fasong er fagarbeid det står respekt av.

Jeg har nesten mistet luktesansen. Det er et savn ikke å kjenne sommerlukten fra tørt høy. Da er det fint å fantasere om høybører som lukter friskt.

Kjenner du at høyet river i nesa enda?

Trygve Omland

20.06.2014