JEG SER, JEG SER, JEG SER
En måke på hodet til forfatteren Sigbjørn Obstfelder i stein fascinerte meg da jeg ruslet rundt ved Breiavannet i Stavanger en kveld i juli. Jeg ser like ved NORGES BANK en overflod av blomster i byen der Nokasranet rullet fram den 5. april 2004 og drepte et medmenneske. Ti år etter ranet ser jeg at Stavanger Domkirke blir restaurert med sikte på et jubileum. Jeg ser at Gud vil restaurere oss, så vi kan blomstre i et fargerikt fellesskap og juble over livet uten at det er et jubileum. Min drøm er at vi kan si: Jeg er visst kommet på rett klode. Her er så underlig godt å være. Trygve Omland 14.07.2014.
JEG SER
Av Sigbjørn Obstfelder. Fra Digte 1893.
Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.
Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.
En regndråpe!
Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.
Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.
De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.
Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
eg ser på de lutende hester.
Hvor de gråblå skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig…
SIGBJØRN OBSTFELDER (1866-1900)
Obstfelders liv er i seg selv et bilde på samfunnets rotløshet. Som voksen hadde han aldri fast bolig over lengre tid. Han reiste mye og bodde litt her og litt der. Så er det da også fremmedfølelsen som er hovedtemaet i forfatterskapet; det å stå utenfor og betrakte verden og føle at “her er så underlig”. Han skriver om angst og ensomhet, om lengsel etter et fellesskap som ikke er, om den truende og skremmende storbyen.
Kilde om Obstfelder og diktet JEG SER: http://vefir.mh.is/norska/litt_om_lyr1.htm
