Olav Øygard ble vigslet til biskop i Nord-Hålogaland bispedømme 9.11.2014
Bildet er tatt fra: http://kirken.no/nb-NO/om-kirken/aktuelt/ny-biskop-i-nord-halogaland/
Hva kan vi lære om syndenes forlatelse ved å lytte til budskap fra Nord i Norge?
Jeg så og hørte på gudstjenesten fra Tromsø domkirke i TV 9.11.2014. Det var vigsling av ny biskop i Nord-Hålogaland, Olav Øygard. Den nye biskopen fokuserte på livsrett for ufødte og fødte barn med down , og han pekte på behovet for nestekjærlighet mot flyktningebarn i Norge. Han forkynte også evangeliet i ord og nattverd. Vi gjør vel i å lytte til ordene fra Nord. Vi søringer har mye å lære av våre kristne søsken i nord.
Sommeren 1992 var jeg åtte uker i Lyngen prestegjeld i Nord-Hålogaland, dels som vikar for kapellan og dels for prost. Jeg fikk da bekreftet betydningen av å lytte til de som bor fast på et sted, lytte til deres tro, teologi, kultur og livsstil.
Vi kan for eksempel lære noe av læstadianere uten å være enige med dem i alt. Læstadianisme er en lutherskkirkeligvekkelsesbevegelse som ble startet av den svenske prestenLars Levi Læstadius (1800?1861) i svensk Lappland. I 1840-årene.
Jeg møtte denne bevegelsen sommeren 1992 i Nord-Troms på et stevne i Skibotn. Rundt 1500 var samlet til åndelig og sosialt fellesskap. Stevnet sprang ut fra Lyngenretningen som er sterkt preget av luthersk teologi. Jeg ledet en gudstjeneste under stevnet som samlet fullt kapell, og 366 gikk til alminnelige skriftemål og nattverd. Gudstjenesten varte i tre timer. Seinere på dagen var det forsamlingsmøte som varte i to timer. Da ble talene oversatt til samisk. Salmesangen sto sterkt under gudstjenesten. Jeg la spesielt merke til at deltakerne på stevne ga seg god tid til å lytte til Guds ord og samles rundt nattverdbordet. Det var nytt for meg å bruke liturgien for Almindelig skriftemål. Under gudstjenesten går man to ganger fram til alterringen, første gang for å bekjenne sine synder sammen og ta i mot syndenes forlatelse ved håndspåleggelse, og neste gang for å ta i mot tilgivelsen knyttet til Jesu legeme og blod sammen med brødet og vinen i nattverden.
Jeg møtte i 1992 en annen retning innen læstadianismen i Lofoten, kalt De førstefødte. Folk fra Finland, Oslo og mange andre steder kom til et stevne og fylte et forsamlingshus med barn og voksne. Kvinnene satt med tildekket hode. Etter en lang og grundig forkynnelse gikk noen fram til predikantene for å ta i mot syndens forlatelse, slik jeg forsto det.
For læstadianere er det viktig å høre forkynt syndens forlatelse personlig.
Hva kan vi lære i 2014 ved å lytte til de læstadianske predikantene? Jeg tenker at vi i sør har behov for å legge større vekt på bekjennelsen av våre synder og høre personlig at Gud tilgir oss syndene. Både det personlige og det alminnelige skriftemålet hører vi lite om her sør.
I informasjon om Den Norske Kirke kan vi lese på internett: Prester og andre veiledere i kirken bør i forkynnelse og undervisning gi nødvendig informasjon om skriftemålet og tilskynde til en fast og ordnet bruk av det.
Blir dette fulgt opp i kirke og bedehus? Er det personlige skriftemålet i bruk? Har vi behov for å bekjenne synder individuelt og nasjonalt når den nye biskopen i Nord peker på Guds krav om hel kjærlighet til Gud og vår neste?
