Borhaug.
Lista fyr.
Til høyre for veien til Lista fyr.
Utenfor i sør og vest bryter havet på mot steinmoloen på Borhaug, mot tunge steiner langs strandkanten, mot Lista fyr og veien inn til fyret. Salt pisker ansiktet. Vinden vipper lua av hodet. Det er folkevandring til Lista fyr. Fascinert filmer folk på tross av det skumle saltet som suser gjennom lufta.
Bølgene brummer brutalt, velter innover fra det uendelige, vokser i høyden som skummende fossefall, dunker mot steinurene som tordenlyd, synger som en blendende, blå salme, skråler som en sint, ruset mann.
Skyene henger tunge over havet som en mor moden for å føde, som et krøllete hår på et grått, gammelt hode, som snøskavler snudd opp ned.
Havvannet skyller inn over veien, vannet drar med seg tang og tare som legges igjen som visittkort på beitemarkene og veien, og vannet truer hvite høyballer med høyvann.
Sola gløtter mellom sprekker i skylaget, og smiler lurt med sikte på stille, skyfrie dager.
Jeg bøyer meg ydmykt for Han der oppe, Majesteten, Den Mektige Skaperen av himmel og jord, hav og hei, fjord og fjell.
Jeg reflekterer over ord i starten og slutten av Bibelen.
Og Gud kalte det tørre landet jord, og vannet som hadde samlet seg, kalte han hav. Og Gud så at det var godt. 1 Mos 1,10.
Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Åp 21,1.
I tidens morgen var havet ufarlig og bare fascinerende. Da menneskene gjorde opprør mot sin skaper, ble havet truende. Havet senker skip og stjeler menneskeliv med sine kaotiske krefter. Havet har blitt en grådig gravplass. Men himmelens og jordens Herre vil igjen gjøre havet lik Edens hage til et fredfylt og fruktbart sted.
Trygve Omlands inntrykk
etter besøk på Lista under stormen og orkankastene lørdag 10. januar 2015.
