Sandhaug på Rom med Romåsen, Romskogen og mitt barndomshjem som bakteppe.
Sandhaug på Rom med det nye byggefeltet i Hagekleiva som bakteppe.
Jeg sitter i Høylandsveien 11 på Rom og ser på en stor sandhaug midt på Romsletta. Hvorfor er det så mye sand her, fin, finkornet, flott sand? Er det sand fra en tid da havet kom inn her? Eller er det sand fra en istid, sand som er kommet fra dalene i de indre strøk?
Jeg finner fram Sigurd Eikelands bok Fra istid til nåtid som kom ut i 1981. Han skriver at Bringsjords- og Romsletta for lenge siden lå på en terrasse der havet lenge har stått 13 meter over havet i dag. Det er laget av materiale fra is og elver, og ikke fra havet. Den siste senkning av land la hele Lyngdalsletta under vann, og den kom ikke over vannet igjen før ca 7000-6000 år f. Kr., skriver Eikeland.
Jeg slår opp i Per Løvhaugs bok om Lista det eldste Norge som kom ut i 1997. Han skriver: Fram til 7000 BP (=før vår tid) steg havet med 13 meter. Stormer bygde opp strandvollene utenfor Hananger og Nesheim.
Jeg undres over hvordan sletta på Rom så ut da. Under værvarsel i dag leser jeg at Rom er 16 meter over havet. Kan noen hjelpe meg å finne ut av dette?
Jeg slår opp på Angersmyr i Oddleif Lians bok Lyngdal II Gard og Folk fra 1984. Han skriver at gårdsnavnets første ledd uten tvil kommer fra det gammelnorske ordet angr som betyr fjord eller vik. Myra ved fjorden kan da være en naturlig oversettelse av navnet. Lian skriver: I eldre tid har nok havet strukket seg lenger innover Lyngdalsletta. Jeg undres på og lurer på om Angersmyr ( Agersmyr) for lenge siden har ligget ved en fjord?
Jeg slår opp på Bringsjord i O. Lians bok Lyngdal II Gard og Folk. Dette gårdsnavnet skriver seg fra en tid da havet gikk mye lenger innover Lyngdsletta enn i dag. Den første stavinga er nok fra det gammelnorske ordet brim som betyr mudderlukt, lukt av havstrand eller lukt av sjø. På 1600-tallet og et stykke inn på 1700-tallet ble den siste stavinga konsekvent skrevet fiord som betyr fjord. Brimfjodr kan ha vært det gamle navnet på Lyngdalsfjordens innerste del, skriver Lian.
Ingrid Røren kommenterte min artikkel om denne saken på Lyngdal før i tiden: Begynner man å lete, så blir man “hekta”. Det het seg i min oppvekst at Rom var bygd på sand. Kan ikke huske noe lignende om Bringsjord
Jan Aase har kommet med interessante opplysninger og synspunkt til artikkelen min på Lyngdal før i tiden om sand på Rom. Han skriver følgende. En bre-elv fra istiden nedover dalen kan vel også lage sand og avsette den på sletta? Isbreen har vel skåret ut hele Lyngdalen fra Eiken og nedover, og sanden blir liggende igjen? Jfr. sand og grustak i Ryfylkefjordene.
Glasier-, breekspertene har funnet ut/mener at det i jordklodens historie har vært ca 40(!) istider! Breene skal ha slipt fjellet til grus og sand. Elvene og havet pusler vel fremdeles med det samme om enn i mindre målestokk. Så vi får sikkert mer sand! Så langt Jan Aase.
Jeg tenker: Sand og sandtak i Kvås kan vel også tyde på at sand i dalen fra Lyngdal og opp til Eiken stammer fra en istid som knuste fjell og stein til sand og grus.
Sandhaugen på Romsletta minner oss om et landskap som har blitt til over lang tid i møte med hav og hei, vann og is, sol og vind, bevegelser og endringer.
Trygve Omland
13. mai 2015
Jeg har tatt bilder av sandhaugen på Rom som vel snart må fjernes for ny utbygging i Handelsparken. Bakgrunnen for sandhaugen er fra venstre mitt barndomshjem, Romåsen nye byggefelt og Romskogen, og til høyre det nye byggefeltet i Hagekleiva.