Fra venstre gen.sekr. i Indremisjonsforbundet, Erik Furnes, og rektor ved KVS, Ståle Andersen. Bak skimter vi litt av et nytt bygg med bl a internatrom.
Oppgaven som husfar på internatskole kan gi mange overraskelser. Jeg jobbet fra august 1992 til januar 2009 som lærer ved Lyngdal Jordbruksskole som siden fikk navnet Kristen videregående skole (KVS). Her vil jeg dele med dere tre opplevelser som jeg smiler av i dag. Små øyeblikk kan åpne for rike refleksjoner.
Elevene i internatene på Lyngdal Jordbruksskole/KVS skal være på rommet sitt til en bestemt tid. Alle elevene har rett til å få ro og stillhet så de er uthvilt til neste dag. Mitt ansvar som husfar var blant annet å gå rundt og ta noen stikkprøver for å se til at elevene var på rommet sitt.
En kveld kom jeg inn i et rom der stemningen var litt underlig. Det var noe mistenkelig i lufta. Jeg var nok ventet. Elevene hadde fått tid nok å skjule noe for meg. Jeg forlot ikke rommet i hast. Det kan være klokt å gi seg god tid iblant. Etter en stund steig en elev ut fra et skap. Han hørte til i et annet rom. Skapet var ikke noe behagelig soverom. Seinere har denne elven blitt en kjent forkynner og forsamlingsleder. Denne eleven er en av mange som ikke var på rett rom til rett tid når husfar kom på besøk. Husfar kunne spandere på seg et smil iblant etter en runde på internatene.
En kveld kom jeg inn i et rom som ikke var preget av overdreven orden. Eleven som skulle være på rommet sitt ifølge reglene for ro om natta, var ikke å se noe sted. I senga hans sto det et kje alene og kjedet seg. Men hvor var den snille eleven som ga husly til kjeledyret sitt? Jeg forlot kjeledyret og gikk ut på tunet. Plutselig møtte jeg husverten som delte senga si med et kje. For eleven var nok dette et kjedelig sammentreff.
Eleven måtte inn på rommet sitt, og kjeet måtte ut av senga for å overnatte uten dyne på et sted som passet bedre for dyr. Eleven skal ha ros for en raus og romslig omsorg for et lite husdyr.
En kjedelig oppgave som husfar måtte utføre ofte, var å låse dører opp og låse dører igjen. Jeg ble lei av å låse, låse opp og låse igjen. En gang var jeg med elever nede i kjelleren som dørlåser. Da fikk jeg plutselig en oppmuntrende tanke. Jeg så for meg framtida i Guds evige by med porter uten lås, åpne hele døgnet. Jeg skulle en gang slippe å gå med nøkler for å låse opp og igjen. Jeg delte tanken spontant med elevene der og da. I den nye himmel og den nye jord blir det ingen dører å låse. Vi leser i Åp 21,25: “Byens porter skal aldri stenges etter dagen, for natt skal det ikke være der.”
I dag, mens jeg skriver, slår jeg opp i Det gamle testamente og finner en visjon om Guds verden slik han vil den skal bli. Jeg leser i Jes 60,11: “Portene dine skal alltid stå åpne,/ verken dag eller natt skal de stenges,/ så folkeslagenes rikdom kan bringes til deg/ og kongene deres føres fram.”
Da er det fullstendig tillit mellom Israels folk og alle folkeslag. Gud vil skape en varig tillit mellom folkene. “I Have a Dream”, ropte Martin Luther King.
En gang i Guds fullkomne rike kan vi stole 100% på hverandre. Vi kan kaste alle nøkler for alltid. Vi kan gå åpent og fritt gjennom alle porter og alle dører. Det lærte jeg i en kjeller i en kjedelig tjeneste som husfar med nødvendige nøkler i handa. Gud åpnet mine øyne…
Trygve Omland
9. juli 2015
