Utedoen hadde mange venner før i tiden. Mange minnes nok mulighetene for gode samtaler på en utedo for to.
Da sønnen vår var blåruss rundt 1994, skulle han erverve seg en knute i russelua ved å være lenket til en annen russ i en avgrenset periode. Da ble det plutselig bruk for utedoen med to seter. Når de måtte, så måtte de bruke utedoen for to i den gamle låven fra 1910 på Rom gr nr 156 br nr 1.
Skulle vi ut på do før i tiden, måtte vi kle oss godt om vinteren og tåle regn iblant. Vår do ble malt i en frisk grønn farge og frisket opp med festlig tapet på veggene. Jeg kan ikke huske at vi hadde bilde av kongelig personer på vår utedo. Men koselig var det å sitte en eller to på vår do uten å ha kongelig status.. Noen ganger var det et fredelig sted for ettertanke, og andre ganger var det sosialt med livlig samtale.
Toseteren i uthuset eller låven på Rom kunne åpne for verdifulle samtaler.
Jeg husker ikke når vi fikk toalett i det gamle huset vårt på Rom i Lyngdal. Den gamle utedoen i låvebygget fra ca 1910 kan enda brukes. Den var i alle fall i bruk i 1961. Da var jeg 17 år. Vi hadde besøk av to gassiske jenter fra Madagaskar. De sang i et kor som besøkte Det norske Misjonsselskap i Lyngdal. Jeg var lite villig til å bruke det lille jeg kunne av andre språk enn norsk. Det oppsto derfor språkproblemer. De to vakre jentene skulle stelle seg som naturlig er. Men hvor skulle de gjøre det? Ordet toalett dukket opp. Fransk var et språk som gassere kjente til. Vi trodde vel at de skulle på WC for å si det litt pent, så vi viste dem hvor utedoen var. Jentene trippet elegant av sted med sine toalettvesker. Da de kom tilbake fra vårt tilbud som ikke var noe annet enn en utedo, var de nok noe preget av et sjokk. Jeg mener å huske at ansiktene deres skjulte et indre flir eller en frisk latter. Vårt toalett manglet alle fasiliteter som syngende damer med toalettveske hadde grunn til å vente seg. Mine foreldre hadde hjerterom for misjonen, men de manglet et moderne toalett.
Vi hadde besøk av to gassiske jenter fra Madagaskar i 1961.
Utedoen på Omland hadde trapp uten rekkverk. Det kunne være en farlig utfordring å gå der når det var vinter og glatt.
Jeg synes vi skal framsnakke våre gamle utedoer, selv om de ikke liknet på et vakkert WC eller et topp moderne toalett.
Utedoen på Omland. Pappa, Andreas Emanuel Omland, kom fra denne gården på Omland som hadde en lett synlig utedo. Jeg har hatt god nytte av den når vi besøkte mine besteforeldre og tante og onkel.
Utedoen hadde ett hull. Der kunne man sitte med åpen dør og god utsikt til ripsbusker og morelltrær. Luften var frisk, når døren sto åpen. Mulighetene var store til å filosofere i stillhet over hverdagens utfordringer. Trappen opp til WC var lang og høy som pallen for vinnere i OL. Trappen i seg selv var et håndverk det står respekt av. Ulike steiner var føyd sammen til en harmonisk helhet. Uten rekkverk var det en utfordring å komme til topps om vinteren på glatt føre. Vel framme i kulda var det en nytelse å føle gleden over å ha nådd et viktig mål i liv nok en gang. Siden det bare var ett hull, var det bare plass til enere, altså vinnere. Toere og treere måtte vente selv om de var i vanskelig, trengt situasjon. Minnene om toalettet på Omland var så sterke at jeg måtte ta et bilde for å hedre det lille kulturhuset for ettertiden.
Trygve Omland
Rom 2.09.2015
