På side 574 i Oddleif Lians bok ser vi dette bildet av huset i Buan i 1986. Jeg har fotografert av bildet.
Bedre bygninger i Buan uten beboere.
Fem menn sitter i en bil på en smal heievei med tett mørke rundt seg på alle kanter. Se, der er en hjort, og en til, sier Terje Rom som er sjåfør. Han plasserer en lyskjegle inn i mørket. To pluss to sterke lys stråler mot oss som lys fra en lommelykt. Jeg ser noe jeg aldri har sett. Øynene til hjortene lyser intenst og kraftig i kveldsmørket.
Vi fem i bilen var på vandringstur til Madland, Buan og Risbakken sammen med 13 menn til i regi av Det Norske Misjonsselskap. Terje Rom fortalte om de gamle gårdene utenfor allfarvei. Jeg skal prøve å gjenfortelle utdrag fra Terjes manuskript med støtte i O. Lians bok Lyngdal III Gard og Folk.
Gårdsnavnet Buan på gr.nr. 224 kan bety et midlertidig oppholdssted eller opplagshus. Buan er flertallsform av bu på gammelnorsk. Her kan det ha vært et sted å bo for jegere eller et sommerfjøs eller ei utløe. Buan ble skilt ut fra garden Madland i 1668, og før den tid var Buan en ødegård, kanskje i laveste skatteklasse, usådd og ubebodd, klar for nyrydding. I 1666 bodde det på Buan under Madland en husmann med tre sønner. I flere år bodde det en rekke forskjellige lottefamilier i Buan, dvs. personer som leide jord mot å betale med en viss del av avlingen til eieren. I løpet av siste halvdel av 1800-tallet ble det født seks barn på Buan. I 1875 var bosetningen på et høydepunkt med åtte personer i en husstand. I Norges Bebyggelse (1957) kan vi lese at Buan hadde et dyrket areal på ti dekar.
Gården Buan sto fraflyttet og tom i mange år før Kåre Egil Kjær flyttet opp og begynte å fikse opp. Han bygde mange buer og påbygg til huset.
Thomas Rom kjøpte huset og gården i 2005. Han var interessert i å bruke gården som jaktområde. I dag står huset fram i fornyet utgave med kjøkken, stue og skårstein eller peis i ett rom. Det er innlagt bad og varmekabler i flere gulv. Byggestilen er en blanding av gammelt og nytt. Jegeren og byggmesteren Thomas har fikset huset til en standard som var utenkelig før.
For ett års tid siden ble et gammelt, nedfallende hus eller ei stue flyttet fra Vieland til Buan. Stua var laftet i eik. Dette var en sjelden bygning. Fylkets folk ville stoppe riving og flytting. Thomas fikk lov til å flytte stua etter litt diskusjon. Han måtte ta ned og sette opp stua i forskriftsmessig stand, og fylkets folk måtte ta prøver av byggverket som ble sendt til København. Nå er stua snart ferdig satt opp på de opprinnelige grunnmurene etter forskriftene. Dårlig eikelaft i den gamle stua er byttet ut av fagfolk med eik som er hogd i Lonedalen. Det er kortreist eik og miljøvennlig transport. Stua er enestående. Den ble flyttet fra Vatland til Vieland da det hadde vært en brann på Vieland. Alt brant ned. Kanskje hadde stua en fortid som stabbur på Vatland. Alle som er glad i gamle bygg, må glede seg over at Thomas tar tak i det gamle, fornyer det og fører gårdshistoria videre.
Han har fikset kjerrevei inn til Mårvannet som er kalket i innløpet. Etter to år har en fått fisk på 300 gram både på stang og i garn. Vi som var på vandring, slo oss ned i en nylaget Gapahuk, der Terje Rom fortalte om livet før og nå på Buan og gårdene rundt.
Veien fra gårdene på Madland, Risbakken og Buan gikk før ca 1970 ned til Foss, der barna gikk på skole. Det fortelles at doktor Sverre Lande var en av de første i 1950-årene som kjørte bil opp. Stien eller veien skal være godt synlig enda. I 1970-årene ble det laget en ny vei fra Kvelland til Risbakken og Madland. Det siste stykket til Buan var fremdeles hestevei. Til Buan kom det ikke kjørevei før i slutten av 1980-årene. Buan er den innerste gården i gamle Lyngdal kommune, og noen sier at det er den høyest liggende gården.
Hjortenes øyne i det svarte mørket rundt kl 19.30 dukker opp igjen i fantasien. Øynene lyser som lysende hull i mørket. Gården Buan er en bro inn til dyr som ikke forandrer seg og mennesker som lager mange forandringer.
Trygve Omland
Lyngdal 3. november 2015.
