Står sikkerheten sentralt nok i Norge?
I dette huset bodde jeg i seks måneder i 1983. Veggen vi ikke se på baksida, har mange sår etter skudd. Jeg hadde seng og kontorpult bak vinduet til venstre. Tilfluktsrommet lå ikke langt unna. Jeg følte meg trygg her.
Det er 18. august 1983. Jeg er bataljonsprest for FN i Libanon. Det smeller i døra inn til mitt rom, men jeg sover videre. Klokka er halv tre om natta. Vaktmann Løken roper: Gaupe. Det betyr at jeg må søke sikkerhet i vårt tilfluktsrom. Jeg står opp i hast og skynder meg i sikkerhet.
Stemningen er spent. Vi preges av usikkerheten. Vi blir i tilfluktsrommet til kl 5.30. Mens jeg er i sikkerhet, hører jeg stemmen til bataljonens nestkommanderende (BN NK). Han snakker til oss over kommunikasjonsnettet: En drept, fem skadet.
Jeg begynner å tenke på hva jeg må gjøre viss en eller flere av våre soldater eller offiserer er truffet. Jeg må tenke på den som eventuelt er rammet, kamerater i Libanon og familie hjemme i Norge.
Klokka 5.40 er det oppstilling. Da får vi høre om hva som har skjedd i natt. To raketter ble avfyrt og falt ned i vårt ansvarsområde på et jorde mellom posisjon 4-2 B og 4-2 A nær en gjennomgangsvei. En rakett falt ned i leiren til Israel Defense Forces ved 4-2 B. Ingen av våre folk var truffet. Jeg kjenner meg lettet.
Å sitte i sikkerhetsrom under krigshandlinger skjerper sansen for å prioritere alt som har med sikkerhet å gjøre. FNs fredsbevarende styrker skulle styrke sikkerheten for libaneserne i Libanon.
Hvordan er sikkerheten for Libanon i 2015?
Einar Hagvaag skriver i Dagbladet 27. august 2015 på internett følgende. Libanons sikkerhet er det adskillig å si om. I nabolandet Syria, som i historien alltid har blandet seg inn i libanesisk politikk, pågår en borgerkrig hvor det libanesiske partiet Hizbollah militært støtter regimet til president Bashar al-Assad. 1,1 eller 1,2 millioner flyktninger fra Syria, ingen vet nøyaktig hvor mange, har kommet til Libanon, som har 4,4 millioner innbyggere. Fra før av bor det om lag 300 000 palestinske flyktninger, som ikke har statsborgerskap i landet. Libanon, med halvannen million flyktninger, er så vidt større enn Aust-Agder fylke, med knapt 115 000 innbyggere.
Jeg var trygg i sikkerhetsrommet i Libanon ei natt i 1983. Slik er det ikke for mange mennesker i dag, Vi må gjøre alt som er mulig for å styrke sikkerheten for det enkelte mennesket og for hele vår sivilisasjon.
Trygve Omland
18.11.2015
