Libanon 3: Gudstjenester tenner håp

I går kveld var jeg på veterantreff i Mandal. Fjorten mannfolk mimret. Vi så en film om norsk deltakelse i FNs fredsbevarende styrker i Libanon på 1980-tallet. I dag tenker jeg tilbake på gudstjenester jeg hadde i 1983 ute i det vakre, fruktbare landskapet i Libanon. Tankene går også til kristne og alle andre som lider under krigstilstanden i Libanon og i hele Midt-Østen.

 

 

Velkommen til gudstjeneste med drueklaser som tak i Kaoukaba i Sør-Libanon. Synet av drueklasene fører tankene mine til Åndens frukt i Gal 5,22-23: Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven! Åndens frukt er som en drueklase.

 


 

Her er vi samlet til gudstjeneste ved et oliventre. Olje fra oliven ble i bibelsk tid blant annet  brukt i  brød og til å helle over kaker. Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn, leser vi i Matt 4,4. På bordet står en rød radio. Det var en enkel erstatning for organist og orgel. Jeg satte på en kassett og spilte f. eks. Han er min sang og min glede.

 


 

Her er noen av oss samlet på en veranda ved Kfar Hamam i Sør-Libanon, en typisk libanesisk landbruksby. Her lever folk stort sett av geiter, storfe og olivinproduksjon. Jeg møtte soldatene på hjemmebane der de bodde. Jesus har sagt: Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut…Se hele sammehengen i  Matt 28,18-19.
 


 

Jeg ble kjørt rundt til steder der jeg kunne møte soldater og offiserer. Gudstjenesten er her på en posisjon i anvarsomårdet til den norske bataljonen i Sør-Libanon. Vi hopper fram til gudstjenester i Libanon i dag som foregår under helt andre vilkår enn de jeg opplevde i 1983.

Hvor er Gud i krisen?
Stefanusalliansens Thea Haavet besøkte Beirut og ble overveldet av det hun fikk oppleve.. Publisert 10.09.15. Her er et lite utdrag fra Theas erfaringer i Libanon.
På gudstjeneste
Det er søndag. Jeg blir med på den første av to gudstjenester i kirken. Når klokka nærmer seg elleve, begynner bussene å komme. Fem busslaster med syriske flyktninger fra fattige områder i Beirut. De fleste damene har på seg hijab. Kirken er stappfull. Etter lovsangen kan de som vil, dele hva Jesus har gjort i livet deres. Hånd etter hånd går i været. Damer med hijab forteller, den ene etter den andre: «Jesus har gitt hele familien fred!» «Jesus helbredet meg.» «Jesus har gitt meg en fred jeg aldri har opplevd før.» Jeg sitter på bakerste benk og gråter. Disse flyktningene fra Syria har mistet alt, men de forteller om en glede som overgår all menneskelig forstand. Og det er ikke bare teori; den nye troen bærer dem midt i krisen og tragedien.
Livet deres er ikke lett, forteller seniorpastoren meg.
Når en kvinne bestemmer seg for å følge Jesus, begynner kampen. Veldig ofte blir hun slått og misbrukt av sin mann fordi hun vil forlate islam. I mange tilfeller ender det likevel opp med at hun leder sin mann til Jesus, sier pastoren. Det var en mann som i sinne fulgte kona si til et kirkemøte. Da han møtte kjærlighet og respekt, og så at det ikke var drikking og promiskuitet i menigheten, ble han selv en troende. Nå sitter han alltid på fremste rad, forteller pastoren.

Les mer i min kilde: http://www.stefanus.no/no/nyheter/syria/Hvor+er+Gud+i+krisen%3F.b7C_wlLGYy.ips

Trygve Omland 19.11.2015

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg