Jeg hilser dere alle på Lyngdal før i tiden, på facebook og som lesere av trom.blogg.no med noen minner om juletreet. En velsignet og hellig jul.
Treet ble sagd ned i skogen på grn 156 brn 1 med utsikt mot Skrumoen 20. desmeber 2015. Anne Torhild fikk treet med hjem til Søm. Nå tror jeg det blir nesten umulig å finne fine juletrær i skogen vår før om 6-8 år når edelgranene har vokst seg store nok.
Pappa pynter juletreet i stua vår på Rom i Lyngdal.
Når jeg tenker tilbake på juletreet på Rom i min oppvekst, ser jeg først for meg pappa. Han rusler inn i skogen i god tid før jul der Romsåsen byggefelt er nå. Øynene flakker rundt fra tre til tre. Noen trær er for høye, noen for lave, noen for smale, noen for grisne. Å finne det rette juletreet krevde tid og tålmodighet. Når valget falt på et flott tre, hengte han noen ganger ei sløyfe eller noe annet som markerte det utvalget treet. Nærmere jul, kanskje i tung snø, skulle treet hentes.
Selv om det utvalgte treet var nesten perfekt, kunne det mangle ei grein langt ned på stammen. Da boret pappa et lite hull i treet og stakk ei frisk grein inn i dette hullet. Det var jo da en fare for at den innpodede greina kunne visne før resten av treet. Treet skulle helst vare til over min geburdsdag. Det var derfor lurt å sette treet i stua lengst mulig vekk fra vedovnen.
Når mamma hadde godtatt treet, kunne pappa pynte det. Treet ble gjerne båret av en korsformet fot, tror jeg. Det kan minne om Jesus død på korset som fundament i livet. Høyt i toppen var det en stjerne eller et spyd som minnet om stjernen i Betlehem som ledet de vise menn til Jesus, Guds Sønn, verdens frelser. Treet ble overfylt av store kuler oppe og små kuler spredt jevnt over treet.
De kulene som hadde høyest status kom fra Amerika. Jeg vokste opp i samme hus som mine besteforeldre på Rom fra jeg var 6 år. De fikk nye lys fra Amerika av min onkel, Robert Rom, mener jeg. Det var elektriske lys som hadde forskjellige farger og som boblet, ja, nesten kokte av glede. Det var stas med alt som kom fra Amerika.
Men vi var også stolte av å være norsk. Lange tråder med norske flagg ble hengt på treet fra toppen og nedover. Ytterst på treet ble det plassert lange strimler med glitter. Vi kunne da tenke på lysglansen fra Gud der opp. Treet kunne også pyntes med mye annet som fugler, kurver og så videre.
Pappa mente nok at Jesu fødsel berørte ikke bare oss mennesker, tenker jeg. Grisen, kalven, hesten og kuene burde også merke at jula er for alle. Derfor kunne det hende at pappa satte opp et lite juletre ved grisebingen. Slik ser jeg det for meg. Fuglene ute fortjente også å få en smak av juleneket.
Pappa døde 5. oktober 1970 bare 57 år gammel. Jeg fikk feire jul i 26 år sammen med pappa. Mamma var nøye med å føre videre tradisjonen med juletreet som hun alltid likte å stelle med. Sorgen og savnet blir forsterket i julehøytida. Da er det en trøst i å fylle noe av tomrommet med gode minner om noe vi har vært sammen om.
Goethe må ha sett et juletre i 1756 i Leipzig i Tyskland siden han skriver slik:
Lysende trær, strålende trær,
fra topp til tå i søtsaker
står de og svaier i lyset.
De beveger unge som gamle hjerter,
for slik en fest er vi skjenket,
