Jeg leser for tida ei aktuell bok med tittelen Flukten fra Syria og Irak som kom ut på Lunde forlag i 2015. Den er skrevet av Kari Fure. Hun tar oss med inn i en av vår tids vonde dramaer. I dag er det søndag i Norge, og mange kirkedører er åpne. Vi hører ikke i Norge om trusler mot prester, diakoner og andre som holder åpne dører inn til Guds hus. Jeg har alltid følt meg trygg som prest i Norge i mange år og i Libanon i 1983. Trygghet et et fremmed ord for mange kristne og andre mennesker i verden i dag.
Maleri av T. Gerhard Aurebekk. Vi ser Greipstad kirke. Jeg fikk maleriet av menigheten da jeg sluttet der som prest. Der kunne jeg gå trygt inn og ut av kirkehuset, da jeg var prest der i 1978-1988. Kontrasten mellom å være prest i Norge og i Irak og i mange andre land er så stor at jeg ikke er i stand til å skjønne det.
Jeg skal siterer litt fra boka som jeg leser nå, for å vise fram situasjonen for mange mennesker i verden. Enka etter en diakon som ble drept, forteller om drapet på presten Ragheed Ganni og tre diakoner i Irak. Liknende vonde og ondskapsfulle drap hører vi om også i 2016. Her ser vi for oss et eksempel på kristne som blir drept. Sitat:
En av mennene roper ut til Ragheed Ganni. Han vil vite hvorfor presten ikke har stengt kirken, slik han har fått beskjed om.
Hvordan kan jeg stenge Guds hus? svarte presten.
De dyttet han ned på bakken, og han hadde bare så vidt tid til å signalisere til meg med hodet at jeg skulle løpe vekk. Så åpnet de ild og drepte alle fire, forteller enken.
Før gjerningsmennene forlater åstedet, fyller de bilen med sprengstoff. De fire døde kroppene blir liggende i timevis fordi ingen tør å nærme seg. Først i titiden om kvelden klarer politiet å uskadeliggjøre bombene, slik at likene kunne fjenes.
Ragdheed Ghanni ble 35 år. Sitat slutt fra s. 70-71.
Trygve Omland
10. januar 2016