I dag jeg satt helt bak i en fullsatt Sal 2 i Lyngdal Kulturhus for å se en film om Joralf Gjerstad som blir kalt Snåsamannen.
Hvorfor rant tårene mine under filmen om Mannen fra Snåsa?
Var det lidelsene hos menneskene som åpnet tårekanalen? Eller var det ansiktene som åpnet seg i undring over at livet ble lettere og bedre for noen i Joralfs nærvær? Eller var det varmen i Joralfs store, skrukkede hender? Eller var det lyset i Joralfs øyne og hjerte? Eller var det godheten i hele Joralfs personlighet? Jeg tror det var alt dette, og varmen, vennligheten, verdighet. Hele atmosfærene åndet i noe ekte, ærlig og åpent.
Joralf øste av kristendommen som kilde til det gode og det lyse. Han lot kjærligheten til sin neste flyte som en naturlig kraft ut til de som søkte hjelp.
Takk, Joralf, for at du åpnet dørene inn til din enkle varmestue.
Takk, Margreth Olin, for at du brukte dine evner som filmkunstner til å skape en vakker og gripende dokumentarfilm om det gode mennesket fra Snåsa og hans trofaste hustru.
Trygve Omland
22.01.2016.
