Jeg var på teater i går i Lyngdal kulturhus sammen med barnebarnet Thora. Vi så Dyrene i Hakkebakkeskogen. Sal 1 BELLEVUE SCENE var nesten full av barn, foreldre og besteforeldre. Jeg undres på hva det er som trekker så mange mennesker i moderne tid til dette gamle teaterstykket. I 1953, da jeg var ni år, kom teksten ut under tittelen Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen, skrevet av Thorbjørn Egner f. i 1912. Opprinnelig var det et hørespill på radio.
Thora i midten beskyttet av den lille bjørnen.
Hva er det i denne fortellingen som treffer barn i dag? Er det kulissene, de sterke fargene og den lille skogen som speiler den store fortellingen om vårt liv? Eller er det eventyret som fører oss på en reise i skogen gjennom konflikter og motgang fram til en lykkelig slutt? Eller er det dyrene i skogen kledd som virkelige mennesker som viser fram forskjellige karakterer og egenskaper hos oss mennesker? Eller er det de lette, muntre sangene?
Jeg spurte barnebarnet Thora etter forestillingen hva hun likte best. Alt, sa hun. Jeg tenker: Det er noe ved helheten, den store sammenhengen, den gode avslutningen. Vi kjenner oss igjen i motsetningene og konfliktene mellom de sterke og de svake, de grådige og de greie. Thora sa at det handlet om vennskap. Alle barn, ja voksne også, lengter etter gode, trofaste venner. Alt ender i fred og forsoning. Reven spiser ikke de andre dyrene. Alle dyrene i skogen går sammen om å redde den lille bjørnen. De står sammen i solidaritet. Loven for skogens dyr er kort og enkel: Ingen har lov til å spise hverandre. Teaterstykke viser fram en optimistisk etikk. Vi må kjempe for at jorda blir et trivelig sted å leve. Derfor må vi vise hverandre tillit, hjelpe hverandre og dele med hverandre. Visene i stykket skaper en munter stemning og et liv preget av lek og moro. Siden alt foregår i skogen med dyr som talerør, kommer vi nærmere naturen, miljøet, det opprinnelige og det ekte livet.
Dyrene i Hakkebakkeskogen
Trygve Omland
24.01.2016
