Da jeg vokste opp i 1950-årene, var ikke lukten av gjødsel på jordene en aprilspøk. Lukten har ikke blitt svekket av tidens tann. Også i vår tid river gjødsla grådig i nesehullene. Lukten av vår kommer som et sikkert vårtegn på landsbygda selv om vi brisker oss i byen. Bøndene er flinke til å følge med på værvarselet og kjøre ut lukten når de vet at regn er underveis. Nå er hest og kjerre byttet ut med traktor og stor tank som transportmiddel.
Bildet: Min gode onkel, Alf Rom, kjører ut gjødsel på gården vår på Vestre Rom. Han står mellom dagens E39 og den smale samlingsveien. De to morelltrærne på bildet er borte. Jeg vet ikke når bildet er tatt. Har noen et forslag til årstall? Alf ble født i 1923.
Når lukten av land fra husdyr irriterer byfolket i Lyngdal, glemmer vi kanskje noe viktig. Gjødsla gir grunnlag for gresset som gror, maten som kuene spiser og melka som menneskene drikker.
Jeg lærte som ungdom å lesse møkk fra gjødselkjelleren hjemme på Rom, og urin fra husdyr blandet opp med regnvann. Vi brukte greip, kjerre og hest når vi skulle kjøre gjødsla ut på jordene, der vi la møkka fra oss i små hauger. Seinere slengte vi møkka på greip ut i lufta med stor kraft, så den ble spredt godt. Det var en krevende utfordring å dekke jevnt hele jordstykket. Du skulle ha en innøvd sving på greipa med møkk på for å dele ut godsakene godt. Urinen fra husdyrene øste vi opp i en spesialbygd kjerre som hadde et bord bak og under på kjerre til å spre den flytende væsken. Dette var en drittjobb, men likevel kjenner jeg på litt stolthet over å ha lært å bruke gjødsla til gode formål for dyr og mennesker.
Jeg leste i dag på Internett et uttrykk som det kan være verd å tenke over:
Fra drittlukt til luksus.
Jeg lurer på om de rike som lever i luksus hadde klart seg uten oss som har gjort noen drittjobber.
Trygve Omland 8. april 2016