På flukt inn i Guds hender

Gang på gang søker jeg til Guds hender. I Guds gode hender finner jeg hvile og ro. I Guds hender får jeg høre Jesu Kristi ord til hans disipler .28 Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. 29 Det min Far har gitt meg, er større enn alt annet, og ingen kan rive det ut av min Fars hånd. 30 Jeg og Far er ett. Joh 10,28-30.

 



Denne plakaten fikk jeg tak i på Henie Onstad kunstsenter. Flyktningerådet brukte den i 2008. Jeg har brukt den som illustrasjon. Jeg trenger å reflektere over om Gud vil bruke oss som sine hender i møte med mennesker på flukt.

Bildet av den åpne, store, sterke, skrukkete handa minner meg om Guds hender. Et ødelagt hus har fått plass i sentrum av handa. Det ser ut til at  huset som er et hjem, er tomt. Menneskene som hører til der, har blitt jaget på flukt. Noen vender tilbake etter menneskeskapt krig og ødeleggelse. De går inn i hus som er rasert og lagt i ruiner. Menneskehender har herjet og hamret løs på det som var et hjem. Guds fiende kalt Satan har brukt mennesker for å knuse alt som står i veien for deres egoisme, ondskap og  maktmisbruk.

Hvor er Guds hender i disse meningsløse ødeleggelsene? Er Guds hender  tilstede gjennom menneskenes åpne hender som forsøker å strekke seg ut til de lidende? Bæres våre synlige hender oppe av Guds usynlige hender? Er Guds kjærlighet og allmakt i møte med ondskapen det eneste håpet som holder, selv om jeg ikke teoretisk forstår dette? Ja, jeg har ikke funnet noe bedre enn Guds trofaste kjærlighet og Jesu makt til å skape nye mennesker, stifte forsoning og fred. 

 Jeg sier som den lidende, spørrende salmisten:

  Men jeg blir alltid hos deg,
 du har grepet min høyre hånd.

 Du leder meg med ditt råd,
 og siden tar du imot meg i herlighet.

 
Sal 73,23-24.
 
Jeg leste i avisen Dagen fra 11. juli 2017 en artikkel av Kari Fure med overskriften De ble glemt da folket flyktet. Avisen hadde  et bilde av en kvinne på 83 år. Hun ser på et bilde av den hellige familie, barnet Jesus, Maria og Josef. Bildet ble funnet da landsbyen ble befridd, og det var det eneste hun hadde igjen fra hjemmet som hun hadde flyktet fra. Jeg ber foran det hver dag, sier hun.

Hvordan kan vi være Jesu Kristi hender i dag, og hvordan kan vi være en dråpe med håp i et hav av håpløshet? 

Setter Vigdis Berland  Øystese oss på sporet i avisen Vårt Land 23. juni 2017 når hun gir oss denne bønnen:

Vil du røra ved  barnet mitt, Meister?

Stryka det med fingeren over kinnet,

støtta ryggen og nakken

og halda det vesle hovudet i handa di?

Trygve Omland

9. april 2016 og 12. juli 2017 med tillegg.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg