Jeg skal se filmen Pyromanen i Lyngdal kino fredag 22. april 2016. Det er med mange slags blandede følelser jeg setter meg ned i kinosalen. Jeg ser for meg mennesker i Finsland som ble berørt av brannene i 1978 på forskjellige måter. Bygdefolket besto prøven i alle prøvelsene.
- Jeg hadde vondt av denne fine gutten, sa en nabo om brannstifteren til Magasinet i Aftenposten 12. november 2010.
Jeg ser brannstifteren, foreldrene hans, et eldre ektepar som mistet hus og hjem i brannene, en ung gutt som ble skadet, lensmannen som tok seg av saken, klokkeren i Finsland kyrkje som jeg var sammen med i kirken den siste kvelden før tilståelsen, naboer til brannstifteren, aktive i brannslukningen, menighetsmedlemmer som ville vise omsorg. Jeg har vært sammen med alle disse i det tragiske dramaet.
Smerte, sorg, samhold, sinne, spenninger og solidaritet knyttet oss sammen midt i fortvilelsen, forferdelsen og frykten.
Vi sitter sammen i Finsland kyrkje, klokkeren i menigheten og jeg. Det er 5.-6. juni 1978. Bygdefolket er redd for at det hellige huset skal bli neste mål for en eller flere brannstiftere.
Klokka er 23.17 den 5. juni. Raset går i brannstifteren. Han tilstår. Han har tent på ti steder i Finsland siden 6. mai. Meldingen kommer til oss to som sitter vakt i kirken: Han er tatt. Lettet står vi på veien utenfor kirken som er fra 1803. Vi trenger ikke sitte vakt lenger i Herrens hus. Han er tatt.
Ingen er døde i brannene.
Noe seinere står jeg sammen med brannstifteren . Vi står sammen i et lite rom i kretsfengselet, et rom for besøkende. Vi er sammen i et rom høyt oppe med god utsikt over gaten der mennesker går fritt.
Jeg ser et blomsterbed. Jeg ser at det har form som et rektangel. Det er klare grenser mellom den harde gaten og det myke blomsterbedet.
Blomstene er røde. Jeg ser det fra et rom i fengselet. Blomstene er røde og vendt oppover til Skaperen og oppover til oss i fengselet.
De røde blomstene er plantet som et rødt kors i byen like ved kretsfengselet.
Det røde blomsterkorset har brent seg fast i tankene og følelsene mine.
Det røde blomsterkorset fra 1978 blomstrer enda i brystet mitt i år 2016.
Tro og håp, skyld og soning, syndsbekjennelse og tilgivelse vokser alt ut som roser i torner. Kjærlighet fra Gud springer like ut fra det tomme korset, fra den tomme graven, der Jesus Kristus var, er og blir Forsoneren.
Det røde blomsterkorset lyser og dufter av kjærlighetens høysang om tro, håp og kjærlighet. Slik slutter sangen: Størst blant dem er kjærligheten. 1. Kor 13, 13.
Slik slutter romanen om brannstifteren Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll Tiden Norske Forlag 2010. Størst av alt er kjærligheten.
Kan det røde blomsterkorset bli begynnelsen på et nytt, rødt blomsterbed i ditt og mitt hjerte? Skimter vi nådens mulighet i det meningsløse?
Jeg er spent på om filmen Pyromanen åpner opp for smertene i mangfoldet av motstridende følelser. Og jeg er spent på om vi får oppleve undringen over at livet er preget av lykke for noen, men ulykke for andre, selv om man vokser opp i den samme, gode bygda, på den samme gode skolen og i de samme gode tradisjonene?
Trygve Omland
19.04.2016
