I kveld skal jeg på Vinje-kveld i Sommerdalen der Anne Kristin og Ådne Fardal Klev tar imot oss. Vi får høre i ord og toner om Aasmund Olavsson Vinje (1808-1870). Min tidligere lærer Gerd Lie deltar sammen med min klassekamerat på realskolen og gymnaset Torgny Farbrot og hans kone Ellen B. Farbrot. Jeg håper vi får høre diktet og sangen Ved Rondane. Jeg fikk lyst til å forberede meg til Vinje-kvelden ved å reflektere litt rundt den første strofa i dette diktet Frå Ferdaminni frå sumaren 1860 (1861).
Mitt barndoms fjell var små høyder på Birkestøl. Jeg var med mine besteforeldre om sommeren til stølen for å slå gress med ljå, kjøre inn tørt høy i løa på slede og samle inn kvister fra osp som vintermat til kyrne. Det landskapet som var dyrket, lignet et opprørt hav med store, bratte bølgedaler. Fjellet med varde på lå høyt nok til at vi kunne se noe av fjorden ved Kvavik, og fra hytta kunne vi se lys fra biler på veien til Farsund. Svetten i panna kunne piple fram under byrden av ei tung bør med tørt høy på ryggen. Gullet var bestemors arme riddere og lapper som sendte deilig duft ut fra ovnskroken. Minnene fra barne- og ungdomsårene med mormor Olene og morfar Reinert gjør meg tankefull og takknemlig, og jeg blir munter og glad. Minner strømmer på meg som livsglede i mitt gamle legeme.
Vi besøkte Rauland i Telemark i 2014. Her er ett av mange eksempler på naturen som inspirerte Aa O Vinje til å skrive…
No ser eg atter slike fjell og dalar
Trygve Omland
20.04.2016
Ved Rondane
av A. O. Vinje
No ser eg atter slike fjell og dalar
som deim eg i min fyrste ungdom såg,
og same vind den heite panna svalar;
og gullet ligg på snjo som før det låg.
Det er eit barnemål som til meg talar,
og gjer meg tankefull, men endå fjåg.
Med ungdomsminne er den tala blanda:
det strøymer på meg, so eg knapt kan anda.
Ja, livet strøymer på meg som det strøymde,
når under snjo eg såg det grøne strå.
Eg drøymer no som før eg alltid drøymde,
når slike fjell eg såg i lufti blå.
Eg gløymer dagsens strid som før eg gløymde,
når eg mot kveld av sol eit glimt fekk sjå.
Eg finner vel eit hus som vil meg hysa,
når soli heim til notti vil meg lysa.
Alt er som før, men det er meir forklåra,
so dagsens ljos meg synest meire bjart,
og det som beit og skar meg so det såra,
det gjerer sjølve skuggen mindre svart;
sjølv det som til å synda tidt meg dåra,
sjølv det gjer harde fjellet mindre hardt.
Forsona koma atter gamle tankar:
det same hjarta er som eldre bankar.
Og kver ein stein eg som ein kjenning finner,
for slik var den eg flaug ikring som gut.
Som det var kjemper spør eg kven som vinner
av den og denne andre håge nut.
Alt minner meg; det minner, og det minner,
til soli burt i snjoen sloknar ut.
Og inn i siste svevn meg ein gong huggar
dei gamle minne og dei gamle skuggar.
Dikte, Noregs boklag, 1960, s. 31