Jeg ser i avisen at veien til Dydland og Fidjestøl er i fokus igjen. For et par år siden gikk jeg et lite stykke av denne veien.
Veien på bildet fra Kvåsfossen til Dydland og Fidjestøl ble offisielt åpnet etter andre verdenskrig.
Kona og jeg begynte i dryssregn å gå den bratte, smale, svingete veien mot Dydland. Vi ble så fascinert av de mektige trærne, steinrøysene og utsikten til Lygna at vi gikk lenger enn planlagt. Hvordan klarte de å lage denne bratte veien midt mellom store steiner i et brutalt bratt landskap? De hadde ikke moderne utstyr, kraftige maskiner eller avansert teknologi.
Da jeg kom hjem, måtte jeg lese i Oddleif Lians bok om KVÅS GARD OG FOLK fra 1989. Det tok mange år før Dydland og Fidjestøl fikk kjørevei til gards. I 1918 fikk herredsstyret søknad om vei fra Li og nordover på heia, men det hersket delte meninger om dette trasevalget. Omkring 1930 ble man så enig om å gå inn for å legge veien i den bratte ura opp fra Kvåsfossen. Deretter fulgte flere år med mislykkede framstøt.
Oppsitterne på Dydland og Fidjestøl opparbeidet nesten 300 meter med vei på egen hånd. De påtok seg å dekke 4/10 av omkostningene for en vei selv, men kommunen var i 1931 lite villig til å skyte inn midler. Hele anlegget var kalkulert til ca 45 000 kr. Møtet i herredstyret endte med at det ble bevilget 100 kr. til Dydlandsveien.
Først i 1936 lyktes det å finansiere veien. Samme år starter arbeidet på veien, og det forsatte i 1936 og 1937. Veien ble ikke fullført og offisielt åpnet før etter andre verdenskrig.
Jeg har stor respekt for pionerene rundt Kvåsfossen både i 1930-årene og i vår egen tid. Det blir spennende å se et spektakulært opplevelsessenter snart se dagens lys ved Kvåsfossen. Men husker vi da å fortelle om pågangsmotet og slitet som vår forfedre hadde for 70-85 år siden? Det var noe helt ualminnelig stort.
Trygve Omland
Lyngdal 6. juni 2016