Jeg anbefaler turister i Setesdal å kjøre på østsida av elva Otra til ei vakker grend som heter Åraksbø. Her har det bodd gryndere. Her kom Koparverket i drift i 1845, og her fikk Setesdal sitt første meieri i 1896.
Da vi kom til Sandnes kyrkje 1. august 2016, var vi usikre på hvor vi skulle parkere bilen. Før i tida kom folk til kirka til fots eller med hest. Da trengte de ikke en stor parkeringsplass. Veien ned til kirka liknet en fin kjerrevei omgitt av dyrka mark som lyste grønt og friskt imot oss.
Den smale veien til Sandnes kyrkje i skjønne omgivelser gir vidt og vakkert utsyn i Guds verden.
Sandnes kyrkje er ei åttekantet kirke fra 1844 som har plass til 200 personer. Den er laftet i tre og kledd utvendig med panel.
I 1935 ble Sandnes kyrkje flyttet til Åraksbø på grunn av stor forskjell i folketall på de to stedene, og fordi man trengte mer plass til kirkegård. Før isen på Åraksfjorden var forsvunnet i 1935 ble kirka flyttet. Dette var svært kontroversielt, og da biskopen vigslet den gjenoppsatte kirken, møtte ingen fra Frøysnes og Sandnes opp. På Sandnes ble det bygd kapell i 1940. Prosessen med å flytte kirka tok lang tid, fra slutten av 1800-tallet til 1935.
Den ene porten inn til kirkegården var en portal laget av tre steiner og ei jerngrind. De satset på slitesterkt materiale som ikke råtnet.
Vi studerer porten fra innsida, og blir minnet på å vanne blomstene på gravene og på den måten vise de døde ære og respekt. Vi ser at veien til de nærmeste beboerne er kort, og landskapet ligger der som et maleri i nasjonalromantisk stil.
Himmelens og jordens skaper pynter også rundt kirkegården og kirka. I år er det rikelig med bær på rogna. Ville bær var en viktig del av maten før i tida. Guds ord som næring er like viktig for alle, til alle tider, og på alle steder.
Foto og tekstvalg: Trygve Omland, Lyngdal 5. august 2016.
